Tuamotusnipe
| Tuamotusnipe | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Prosobonia parvirostris (Peale, 1848) | |||
| Synonymi | |||
| Tringa parvirostris Aechmorhynchus parvirostris | |||
| Populærnavn | |||
| tuamotusnipe | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Underrekke | Virveldyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | vade-, måke- og alkefugler | ||
| Familie | Snipefamilien | ||
| Slekt | Prosobonia | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | tropisk klima, tidevannssonen | ||
| Utbredelse: | standfugl på noen av Tuamotuøyene i Fransk Polynesia | ||
Tuamotusnipe (Prosobonia parvirostris) er en småvokst monotypisk art i snipefamilien og lever som standfugl på noen av Tuamotuøyene i Fransk Polynesia, der klimaet er tropisk. Arten er eneste gjenlevende art i slekten Prosobonia, som inngår som én av to slekter i tribuset Calidrini. Tuamotusnipa står oppført som sterkt truet på IUCNs rødliste.[1]
Taksonomi[rediger | rediger kilde]
Tuamotusnipe ble tidligere ansett som konspesifikk med kiritimatisnipe (P. cancellata), som er utdødd. Arten ble opprinnelig systematisert i slekten Tringa og senere flyttet til Aechmorhynchus, men man mener nå at arten har formet en naturlig gruppe med de tre utdødde artene P. leucoptera, P. ellisi og P. cancellata.[2]
Biologi[rediger | rediger kilde]
Tuamotusnipe er en liten vadefugl som måler cirka 15–17 cm og veier omkring 32–44 g. Vingene er ganske avrundet i flukt. Nebbet er tynt, kort og rett og øynene mørke. Fjærdrakten har spettet mørk brun overside med lysere spettet (gradvis avtagende) hals, bryst og underside. Fra nebbroten renner det ei lysere stripe i bue over øynene. De undere ekstremitetene er blekgule til nærmest gråaktige og relativt korte.[2]
Habitatet består av små atoller, strandlaguner, kyststrandsoner og områder med grus og småstein, inkludert kortvokst krattvegetasjon og åpen skog.[2] Lite er kjent om hva arten eter, men flere ulike insekter (hovedsakelig), minst fire arter maur, dvergsikader og en veps ble funnet i magen på et eksemplar.[2]
Man vet også svært lite om reproduksjonen. Trolig er hekkesesongen lang; på en øy foregikk hekkingen i august, mens den på en annen tok til i mai. Parene er monogame og forsvarer et bittelite territorium (faktisk det miste av alle kjente vadefugler). Redet bygges av biter av skjell, koraller, plantemateriale og rester av vrakgods, ofte på sandgrunn i strandsonen. Et observert rede inneholdt to egg, men lite annet er kjent om artens atferd.[2]
Arten hekker på de fem litt avsidesliggende øyene Tenararo, Morane, Reitoru, Tahanea og Raraka.[3] Totalbestanden ble i 2003 estimert til cirka 1 300 individer, hvorav cirka 900 i forplantningsdyktig alder.[3] Svartrotter (Rattus rattus) og tamkatter (Felis silvestris catus) har utgjort og utgjør fortsatt den største trusselen for artens framtid.[3] Det foreligger planer om å re-kolonisere arten på øyene Vahanga og Tenarunga (fra Tenararo) og å re-introdusere den på øya Temoe.[3]
Inndeling[rediger | rediger kilde]
Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Piersma & Bonan (2019).[4]
- Charadriiformes, vade-, måse- og alkefugler
- Chionidi, slirenebbfugler
- Charadrii, lofugler
- Scolopaci (Limicoli), snipefugler
- Pedionomidae, slettevandrerfamilien
- Thinocoridae, rypesnipefamilien
- Rostratulidae, riksesnipefamilien
- Jacanidae, bladhønsfamilien
- Scolopacidae, snipefamilien
- Numeniinae,
- Limosinae,
- Calidrinae,
- Arenariini,
- Calidrini,
- Calidris
- Prosobonia, (polynesiasniper)
- P. leucoptera, tahitisnipe (utdødd cirka 1790)
- P. ellisi, mooreasnipe (utdødd cirka 1777)
- P. cancellata, kiritimatisnipe (utdødd cirka 1768)
- P. parvirostris, tuamotusnipe (monotypisk)
- Scolopacinae,
- Tringinae,
- Turnici, springvaktelfugler
- Lari, måkefugler
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ BirdLife International 2016. Prosobonia parvirostris. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T62289271A95194072. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T62289271A95194072.en. Downloaded on 18 November 2019.
- ^ a b c d e Van Gils, J., Wiersma, P., Boesman, P. & Kirwan, G.M. (2019). Tuamotu Sandpiper (Prosobonia parvirostris). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53917 on 18 November 2019).
- ^ a b c d BirdLife International (2019) Species factsheet: Prosobonia parvirostris. Downloaded from http://www.birdlife.org on 18/11/2019.
- ^ Piersma, T. & Bonan, A. (2019). Sandpipers, Snipes, Phalaropes (Scolopacidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52244 on 12 November 2019).
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Tuamotusnipe i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Tuamotusnipe hos Artsdatabanken
- (en) Tuamotusnipe hos NCBI
- (en) Kategori:Prosobonia parvirostris – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Prosobonia parvirostris – detaljert informasjon på Wikispecies
