Trygve de Lange

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Trygve de Lange
Født 3. september 1918
Kristiania, Norge
Død 12. februar 1981 (62 år)
Oslo, Norge
Yrke Advokat
Parti Høyre
Libertas' generalsekretær
1947–1976
Etterfølger Odd Grann

Trygve de Lange (født 3. september 1918 i Kristiania, død 12. februar 1981 i Oslo) var en norsk advokat, organisasjonsmann og politiker (H). Han var i årene 1947–1976 generalsekretær i den markedsliberale organisasjonen Libertas, som kjempet mot sosialisme og offentlig regulering.[1] De Lange hadde sine støttespillere i Høyre, hvor han selv også hadde mange tillitsverv, foruten andre konservative organisasjoner, men omkring 1960 oppstod det et brudd mellom Høyre og Libertas.[1] De Lange opplevde ofte å bli utskjelt av venstresiden, men også av politikere fra Høyre og andre borgerlige partier.[1]

Bakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Kristiania i 1918 som sønn av salgssjef Trygve de Lange (1878–1969) og husmor Valborg Larssen (1892–1988). Han vokste opp i et borgerlig hjem preget av konservative politiske interessert, og som gymnasiast hadde hans egen politiske interesse våknet.[1] Etter examen artium i 1937 begynte han å studere rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo, hvor han tilsluttet seg Den Konservative Studenterforening (DKSF). De Lange var redaktør i Minerva høsten 1939 og våren 1940 samt viseformann i Det Norske Studentersamfund i 1940. I 1942 ble han gift med den jevnaldrede Liv «Lulla» Bagn (1918–2003), datter av direktør Trygve Alexander Bagn. De Lange ble cand.jur. i 1941, og åpnet som ung overrettssakfører sin egen praksis i hovedstaden i 1945.

Generalsekretær i Libertas[rediger | rediger kilde]

I 1947 ble han ansatt som generalsekretær i den nyopprettede organisasjonen Libertas, som ble startet av næringslivsfolk som så med engstelse på arbeiderbevegelsens store vekst etter andre verdenskrigs slutt.[1] Formålet med Libertas var «å arbeide for åndsfrihet, næringsfrihet og politisk frihet som grunnlag for en fullverdig livsstandard for alle.» Organisasjonen ble oppfattet som liberal i økonomiske spørsmål og ellers som sterkt konservativ.

Libertas begynte med direkte finansiell støtte til de borgerlige partiene Høyre, Venstre og Bondepartiet, men ikke Kristelig Folkeparti.[2] Partiene fikk støtte til å styrke sin partipresse og organisasjon, både lokalt og sentralt. I løpet av et par år blusset debatten opp omkring disse bidragene og partistøtte i sin alminnelighet.[2] Særlig Arbeiderpartiet hevdet at pengemakten ønsket å styre landet og at demokratiet var i fare, dersom Libertas fikk fortsette.[1] I 1950 innstilte Libertas sin direkte partistøtte.[2] Kritikken var gjennomgående rettet mot de Lange. Han utnyttet kritikken, og ifølge Arne Bonde fikk han «frem hvor sterk den sosialistiske opplysningsvirksomheten var og hvilke midler partiet og fagbevegelsen brukte.»[1]

Libertas begynte å vektlegge egen opplysningsvirksomhet og eierskap i mediebedrifter i større grad enn før. Siden 1948 hadde Libertas drevet forlag, brevskole og annen kursvirksomhet på herregården Elingaard utenfor Fredrikstad. I 1952 ble Billedbladet NÅ opprettet, og dette skulle være et motsvar til venstresidens Aktuell. Som generalsekretær var de Lange styremedlem i disse institusjonene.[3]

I 1955 ble de Lange engasjert på deltid som finanssekretær i Høyre av partiets generalsekretær, Leif Helberg.[2] John Lyng tilhørte de som ønsket seg de Lange som generalsekretær i Høyre, mens i første rekke C.J. Hambro og Alv Kjøs sørget for det endelige bruddet med Libertas omkring 1960. Innledningen til dette oppgjøret var Libertas lansering av programmet «Vilje til makt», hvor man foreslo å gi unge, talentfulle politikere stillinger i næringslivet, slik at de kunne lære næringslivet å kjenne ved siden av sitt politiske virke.[4] Libertas foreslo konkrete politiske programmer og alternative statsbudsjetter, men fikk motsvar av Høyres sentralstyre, som uttalte at «partienes selvstendighet er en absolutt forutsetning for et klart ansvarsforhold i det politiske liv.»[4] Hambro beskyldte de Lange for maktbegjærlighet,[4] mens Kjøs mente at Libertas simpelthen burde legges ned.[5] Lars Roar Langslet og andre i kretsen rundt Minerva kritiserte markedsliberalismen som sådan.[5] Libertas ble tvunget til å gå over til å være en ren opplysningsorganisasjon og avstå fra utspill i rent politiske saker, og Høyre kunne lettere samarbeide med andre borgerlige partiene.[4]

Libertas mistet etterhvert mye av sin betydning i takt med samfunnsendringene, og de Lange sa opp sin stilling i 1976. Han drev så sin egen advokatpraksis frem til sin død i 1981.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1976Demokrati og rettsstat.
  • 1969Fritt næringsliv.
  • 1968Aksjonær – ledelse – styre, med Sverre Thon.
  • 1968Ordet er fritt, med John Arnt Aase og Jon Medbøe.
  • 1967Hvorfor fritt næringsliv?.
  • 1963Elingaard, et gammelt herresete og dets historie, med Axel Coldevin.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g Bonde, Arne. Trygve de Lange. Norsk biografisk leksikon.
  2. ^ a b c d Dyrvik, Ståle; Ersland, Geir Atle; Hovland, Edgar red.,  (1997). Festskrift til Historisk institutts 40-års jubileum 1997, s. 330–333. Universitetet i Bergen. ISBN 82-90992-07-6.
  3. ^ Hoffstad, Einar red.,  (1935). Merkantilt biografisk leksikon. Hvem er hvem i næringslivet?, s. 330. Yrkesforlaget, Oslo.
  4. ^ a b c d Furre, Berge (2000). Norsk historie 1914-2000 : industrisamfunnet - frå vokstervisse til framtidstvil, bind 6, s. 239. Det Norske Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-5549-9.
  5. ^ a b Snoen, Jan Arild (26. april 2011). Minervas gamle erkefiende. Minerva.