Suharto

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Suharto
Suharto
Født 8. juni 1921
Indonesia Kemusuk, Yogyakarta, Indonesia
Død 27. januar 2008 (86 år)
Indonesia Jakarta, Indonesia
Organsvikt
Ektefelle Tien Soeharto
Yrke Politiker

Haji Mohamed Suharto (født 8. juni 1921, død 27. januar 2008) var en indonesisk militær og politisk leder. Han tjenestegjorde som offiser under Den indonesiske revolusjonen, men er best kjent som president i Indonesia fra 1967 til 1998.

Som mange fra øya Java, hadde Suharto bare ett navn. I sammenhenger der hans religion er blitt diskutert, blir han noen ganger referert til som Haji eller el-Haj Mohammed Suharto, men denne islamske tittelen var ikke del av hans offisielle navn eller generelt brukt. «Suharto» har blitt offisielt brukt i Indonesia siden 1947, men den eldre stavemåten Soeharto brukes fremdeles ofte.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv og familie[rediger | rediger kilde]

Suharto ble født i en æra med nederlandsk kolonistyre i Indonesia, i Kemusuk, en del av den større landsbyen Godean, 15 kilometer vest for Yogyakarta, i det sentrale Java. Etter å ha unnsluppet en plagsom barndom, vervet han seg som offiser på et nederlandsk militærakademi på en tid da Indonesia kom med i flere konflikter, blant annet 2. verdenskrig og den indonesiske revolusjonen.

«Ny Orden»-regjeringen (1967-1998)[rediger | rediger kilde]

Suharto blir utnevnt til president i Indonesia ved en seremoni i mars 1968.

11. mars 1966 skrev den politiske svekkede Sukarno et brev (Surat Perintah Sebelas Maret eller «Supersemar») der han erklærte unntakstilstand og overførte mesteparten av makten til Suharto. Gjennom dette, etablerte Suharto det han kalte for «Ny Orden» (Orde Baru). Han forbød deretter Kommunistpartiet i Indonesia og deres tilhørende grupper, tømte deretter nasjonalforsamlingen og regjeringen for personer lojale til Sukarno, forbød fagforeninger og innførte sensur på media.

Internasjonalt la Suharto Indonesia på en vest-vennlig kurs, der han forbedret relasjonene med vestlige land, mens han avsluttet de gode relasjonene med Kina. Han sendte sin utenriksminister, Adam Malik, for å reparere forbindelsene med USA, FN og Malaysia. Indonesia ble også et av de første medlemmene i ASEAN.

I Indonesia retter «Ny Orden»-tankegangen seg mot etniske kinesere og flere anti-kinesiske lover ble vedtatt, der de ble forbudt fra å delta i de offentlige Indonesia. Kinesisk litteratur og skrift ble forbudt, og etniske kinesere ble tvunget til å legge sin kinesisk avstamning bak seg og ta indonesisk-klingende navn. Mange ble tvunget i eksil, mens andre ble drept av myndighetene.

«Ny Orden» blir ny institusjon[rediger | rediger kilde]

12. mars 1967 ble all gjenværende makt som Sukarno hadde, fjernet av det midlertidige parlamentet, ledet av Nasution. Suharto ble utnevnt som fungerende president, før han 21. mars 1968 ble formelt valgt for sin første 5-års termin.

For å opprettholde order, utvidet Suharto budsjettene og makten til det indonesiske statsapparatet. Han etablerte to etterretningsorganisasjoner: Operational Command for the Restoration of Security and Order (KOPKAMTIB) og State Intelligence Coordination Agency (BAKIN) – for å hanskes med trusler mot regimet. Suharto etablerte også Bureau of Logistics (BULOG) for å distribuere ris og andre varer gitt av USAID. Disse nye regjeringsorganene ble satt under militær kommando, som under Shuarto dermed hadde en dobbelfunksjon som både forsvarsstyrke og sivile funksjonærer.

Når det gjaldt økonomi, stolte Suharto på en gruppe med amerikansk-utdannede økonomer, med kjælenavnet «Berkeley Mafia», for å utarbeide landets politikk. Like etter at han tok makten, vedtok han en rekke reformer for å etablere Indonesia som et senter for utenlandske investeringer. Disse inkluderte privatiseringen av naturressurser for å fremme utnyttelse av andre industrialiserte nasjoner, arbeiderlover som var mer vennlige (med multinasjonale selskaps øyne), og sikre fond for utvikling fra internasjonale organisasjoner som Verdensbanken, vestlige banker og vennligsinnede regjeringer.[1]

I denne perioden begynte de store bestikkelsene, underslagene og svindlene å starte opp, der både nasjonale og internasjonale selskaper var involvert. Medlemmer av de militære og Golkar-partiet var dypt involvert, da de omtrent var eneherskende i landet. Penger fra slik praksis fløt ofte til fond og stiftelser som var kontrollert av Suharto-familien.[2]

Politisk utrensing[rediger | rediger kilde]

Mellom 300 000 og en million indonesiere ble drept i massedrapene som kom etter arrestasjoner av PKI-medlemmer i Suhartos regjering 6. oktober 1965. Både de militære og personer fra konservative muslimske, katolske, hinduistiske og nasjonalistisk milits deltok i drapene. Selv om de fleste kommunistene ble identifisert av lokale angivere, er det kjent at CIA forsynte det indonesiske militæret med en liste på 10 000 mistenkte kommunister. Ironisk, forteller en CIA-studie av hendelsene i Indonesia at: «In terms of the numbers killed the anti-PKI massacres in Indonesia rank as one of the worst mass murders of the 20th century...»[3] I tillegg til CIA, var britisk og australsk etterretning godt kjent med hendelsene da de skjedde.

Time Magazine presenterte den følgende beskrivelsen 17. desember 1966:

«Communists, red sympathisers and their families are being massacred by the thousands. Backlands army units are reported to have executed thousands of communists after interrogation in remote jails. Armed with wide-bladed knives called parangs, Moslem bands crept at night into the homes of communists, killing entire families and burying their bodies in shallow graves.»
«The murder campaign became so brazen in parts of rural East Java, that Moslem bands placed the heads of victims on poles and paraded them through villages. The killings have been on such a scale that the disposal of the corpses has created a serious sanitation problem in East Java and Northern Sumatra where the humid air bears the reek of decaying flesh. Travellers from those areas tell of small rivers and streams that have been literally clogged with bodies.»

Blant de verste rammede områdene var Bali, der PKI hadde vokst raskt før utrensningene tok til. 11. november brøt det ut sammenstøt mellom tilhengere av PKI og PNI, som endte i en massakre av PKI-medlemmer og sympatisører. Mens de fleste av anti-PKI pogromene i resten av landet ble utført av islamske politiske organisasjoner i navnet til jihad, ble drapene i Bali utført i navnet til Hinduismen. Bali viste seg å være det eneste stedet i landet der lokale soldater blandet seg inn, for å hindre nedslaktningen.

I desember erklærte de militære at Aceh hadde blitt renset for kommunister. Samtidig, ble spesielle militære retter satt for å føre PKI-medlemmer for retten. 12. mars 1967 ble partiet formelt forbudt av Suharto, og pro-PKI fagforeningen SOBSI ble forbudt i April.

Etter å ha rettferdiggjort forbudet av kinesisk kommunisme, stengte så Suharto ikke bare kommunistledede partier, men utvidet sitt grep mot alle kinesisk-indonesiske partier og alle aspekter av kinesisk-indonesisk sosio-kultur. Suharto fjernet alle kinesisk-indonesiere fra makt, forbød de å inneha politiske og militære stillinger. Han slåss også for en tvungen assimileringspolitikk mot kinesisk-indonesierne, slik at de skulle glemme sine bånd til Kina. Denne politikken endte med mange anti-kinesiske lover i Indonesia. Suharto godkjente og gjennomført veldig diskriminerende lover. Han fordømte kinesisk kultur og forbød kinesisk skrift og litteratur.

Territorielle ambisjoner og invasjon[rediger | rediger kilde]

Fra han tok makten som president og helt frem til sin avgang, fortsatte Suharto med Sukarnos politikk om å øke indonesisk suverenitet. Han handlet for å hevde territorielle krav over mye av regionen, gjennom både diplomatiske og militære handlinger.

I 1969 bestemte Suharto for å handle, for å avslutte en langvarig kontrovers rundt det siste nederlandske territorium, vestlige Ny-Guinea. Han arbeidet sammen med USA og FN, for å nå en avtale om å avholde en folkeavstemning om selvstyre, der området kunne velge om de ville forbli endel av Nederland, å integrere seg med Indonesia, eller å bli selvstendig. Selv om dette skulle være en universell avstemning for alle voksne innbyggere, ble bare 1022 "høvdinger" tillat å stemme. Den enstemmige avstemningen var for å gå inn i Indonesia, noe som førte til tvil om validiteten av folkeavstemningen.[4]

I 1975, etter at Portugal trakk sine tropper vekk fra Øst-Timor og Fretilin-bevegelsen tok makten i landet, beordret Suharto en invasjon av landet. Senere ble en regjering innsatt av den indonesiske regjeringen på øyen, denne ba så om at Indonesia skulle annektere landet. Det ble estimert at omtrent 200 000 mennesker, grovt sett en 1/3 av befolkningen, ble drept av indonesiske soldater eller tilhørende milits-styrker. 15. juli 1976 ble Øst-Timor provinsen Timor Timur, som den forble til den ble overført til FN-kontroll i 1999.

I 1976 ble regimet utfordret i Aceh-provinsen da Free Aceh Movement, eller GAM, ble dannet. Denne gruppen krevde uavhengighet. Suharto sendte raskt tropper for å slå ned opprøret, noe som sendte flere av lederne i eksil i Sverige. Fortsatte kamper mellom GAM og regjeringsstyrker førte til at Suharto erklærte unntakstilstand i provinsen, ved å erklære provinsen et "militært operasjonsområde" (DOM) i 1990.

En støtte for Suhartos territorielle ambisjoner var den høye veksten i befolkningstallet i indonesiske byer. Som et svar, fulgte Suharto en politikk med transmigrasjon for å fremme flytting av befolkningen fra de overbefolkede byene til utkanter av øygruppen der naturressursene enda ikke hadde blitt uttømt.

Avgang[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Revolusjonen i Indonesia 1998

I 1996 ble Suharto utfordret over lederskapet i Indonesian Democratic Party (PDI), partiet som støttet opp under regimet, Megawati Sukarnoputri, datteren til Sukarno, hadde blitt PDIs forkvinne og var økende kritisk til Suhartos regime. Som et svar på dette, støttet Suharto en annen fraksjon i partiet ledet av Suryadi. Suryadi-fraksjonen annonserte en parti-kongress for å sparke Megawati fra stillingen i Medan 20. juni22. juni 1996.

Som et svar på dette uttalte Megawati at hvis hun ble sparket, ville hennes tilhengere holde demonstrasjoner i protest. Suryadi-fraksjonen gjorde alvor av truslene og sparket Megawati, og demonstrasjonene begynte over hele Indonesia. Dette førte til flere konfrontasjoner i gatene mellom demonstranter og politi. En avtale ble gjort med de militære for å tillate Megawatis tilhengere å overta PDI sitt hovedkvarter i Jakarta, i bytte for å ikke arrangere flere demonstrasjoner. I denne perioden arrangerte tilhengere av Megawati demokrati-forum på området, der flere aktivister holdt taler som fordømte Suharto og hans regime.[5]

Etter en måned, gikk politi, soldater og Suryadi-tilhengere til angrep på hovedkvarteret, drepte Megawati-tilhengere og arresterte 200. De arrestert ble tiltalt under «Anti-Subversion» og «Hate-spreading» lover.[6] Dagen ville bli kjent som "Svarte søndag" og markerte begynnelsen på nye innstramninger av "Ny Orden"-regjeringen mot demokrati-tilhengerne, nå kalt for "Reformasi" eller Reformasjon.

Suharto i et møte med den daværende amerikanske forsvarsministeren William Cohen i 1998

I 1997 hadde den finansielle krisen i Asia store konsekvenser for den indonesiske økonomien og Suhartos regime. Valutaen i landet sank drastisk, og Suharto selv kom under søkelyset til flere internasjonale lånegivere, som Verdensbanken,IMF og USA, over langvarige underslag av penger og proteksjonistisk politikk. I desember signerte Suhartos regjeringen en avtale med IMF, der de lovte å gjennomføre flere tiltak, inklusive kutt i offentlig forbruk, og fjerningen av subsidier, som retur for støtte fra IMF og andre.

Tidlig i 1998, begynte tiltakene godkjent av Suharto å underminere tiltroen til regimet. Prisen på vanlige varer som drivstoff og ris, samt offentlige tjenester hadde økt dramatisk. Effekten ble forsterket av massiv korrupsjon.

Suharto ble gjenvalgt for 7. gang i mars 1998, og begrunnet det med at hans lederskap var nødvendig for å komme igjennom krisen. Som ved tidligere valg, var det ingen andre motkandidater. Dette førte til protester og opptøyer over hele landet, i det som ble Revolusjonen i Indonesia 1998. Misnøye innenfor hans eget Golkar-parti og blant de militære svekket Suharto, og 21. mai 1998 trakk Suharto seg som president. Han ble erstattet av Jusuf Habibie.

Etter presidentskapet[rediger | rediger kilde]

Etter sin avgang, har Suharto trukket seg tilbake til en familie-eiendom i det sentrale Jakarta, og har kun gjort noen få offentlige opptredener. Forsøk på å tiltale Suharto har for det meste sentrert seg om påståtte misbruk av offentlige midler, men forsøkene har stort sett blitt korte på grunn av helsemessige grunner.

Etterforsking av rikdom[rediger | rediger kilde]

I mai 1999, estimerte en reportasje i Time at formuen til Suhartos familie var på 15 milliarder dollar i kontanter, aksjer, eiendommer i selskap, eiendommer, juveler og kunst. Av dette skal 9 milliarder være deponert i en bank i Østerrike. Familien skal kontrollere omtrent 36,000 km² med land i Indonesia, inkludert 100,000 m² med kontorarealer i Jakarta og nesten 40 % av landet i Øst-Timor. Over 73 milliarder dollar skal ha passert familien under Suharto sitt 32 år lange regime.

29. mai 2000 ble Suharto plassert i husarrest, når indonesiske myndigheter begynte å etterforske korrupsjonen under regimet hans. I juli ble det annonsert at han skulle bli tiltalt for å underslått nærmere 517 millioner dollar av statlige donasjoner til flere ulike statlige fond under hans kontroll, og overført disse midlene til investeringer av hans familie. Men i september annonsert retts-oppnevnte leger at han ikke hadde helse til å tåle en rettssak. Påtalemyndigheten prøvde igjen i 2002, men legene argumenterte denne gangen med en uspesifisert hjernesykdom.

I følge Transparency International, skal Suharto ha underslått mere penger enn noen annen verdensleder i historien, med et estimat på 15-35 milliarder dollar iløpet av 32 år ved makten.[7]

Helse og forsøk på tiltale[rediger | rediger kilde]

Etter sin avgang har Suharto vært innlagt på sykehus flere ganger for slag, hjerteproblemer og andre helseproblemer. Disse forholdene har påvirket de mange forsøkene på å tiltale Suharto for korrupsjon og menneskerettighetsbrudd, da hans advokater har med stor suksess argumentert for at Suharto er svært svekket helsemessig.

6. mai 2005 ble Suharto brakt til sykehus med innvendige blødninger. Den politiske eliten i Indonesia. inkludert President Susilo Bambang Yudhoyono og visepresident Jusuf Kalla, besøkte han. Han ble sendt hjem etter 6 dager innleggelse.

26. mai 2005 rapportert the Jakarta Post at i et forsøk av President Susilo Bambang Yudhoyono på å bekjempe korrupsjon, møtte riksadvokaten Abdurrahman Saleh foran en parlamentarisk kommisjon for å diskutere forsøkene på å tiltale personer fra "Ny Orden"-tiden, inklusive Suharto. Riksadvokaten bemerket at han håpte Suharto ville bli friskere, slik at han myndighetene kunne begynne rettsforfølgelsen av korrupsjon og menneskrettighetsbrudd, men uttrykte skepsis om det ville bli mulig. Den indonesiske høyesterett vedtok etter det at riksadvokaten skulle være ansvarlig for å overvåke helsetilstanden til Suharto.

24. april 2006 ble et team av leger utnevnt av riksadvokaten for å evaluere Suhartos helestilstand og evne til å bli tiltalt. En av legene uttalte at han var i tvil på grunn av to permanente defekter i Suharto sin hjerne.[8] 4. mai 2006 ble Suharto igjen innlagt for innvendige blødninger. Hans leger uttalte at Suharto led av delvis organsvikt, og var i en ustabil tilstand.[9]

4. januar 2008 ble Suharto brakt til sykehus. Hans medisinske tilstand var forverret på komplikasjoner på grunn av et svakt hjerte, svulmende lemmer og mage, samt andre organsvikter, Men han var ved bevissthet 5. januar. En operasjon ble nødvendig på grunn av hans pacemaker.[10] Legene fortalte etterhvert at situasjone var "kritisk" for eks-presidenten.[11] 11. januar ble det kjent at han ble holdt kunstig i live.[12]

27. januar 2008, klokken 1310 lokal tid (0610 GMT) døde Suharto etter å ha gått inn i koma i løpet av dagen. Han døde av flere organsvikt.[13]

Relaterte rettssaker[rediger | rediger kilde]

Ute av stand til å stille Suharto for retten, satte de indonesiske myndighetene istedet i gang tiltale mot hans tidligere underordnede og familiemedlemmer.

Suhartos sønn Hutomo Mandala Putra, ble innledningsvis dømt til 15 års fengsel for å ha stått bak drapet på en dommer som dømte han til 18 måneders fengsel for landsvindel i september 2000. Han ble det første medlemmet av Suharto-familien som ble funnet skyldig og fengslet for en forbrytelse. Tommy Suharto fastholder at han er uskyldig, og skaffet seg en reduksjon av fengselsstraffen til 10 år i juni 2005. 30. oktober 2006 ble han sluppet fri på "vilkår".[14]

I 2003 ble Suhartos halvbror Probosutedjo tiltalt og dømt for korrupsjon av totalt $10 millioner fra den indonesiske stat. Han ble dømt til 4 års fengsel, som senere ble redusert til 2 års fengsel, da han samarbeidet med myndighetene og tilstod i oktober 2005, noe som førte til arrestasjonen av hans advokater. Hans opprinnelige straff ble gjeninnført senere. Etter en episode ved et sykehus der han ble beskyttet av politifolk, ble han igjen arrestert 30. november 2005.

9. juli 2007 Saksøkte indonesisk påtalemyndigheter Suharto, for å skaffe tilbake statlige midler.[15] 4. september samme år, endte forhandlinger mellom advokatene til Suharto og påtalemyndigheten med brudd, g det vil derfor ende med rettssak.[16]

10. september 2007 dømte indonesisk høyesterett i favør Suharto, og dømte Time Asia til å betale han i overkant av $128.5 millioner i erstatninger. Høyesterett omgjorde en avgjørelse i en lavere rettsinnstans fra 2000 og 2001. Suharto hadde krevd erstatning på grunn av en artikkel i 1999, som hevdet at han hadde ført underslåtte midler utenlands.[17]


Forgjenger:
 Sukarno 
Indonesias president
(1967–1998)
Etterfølger:
 Jusuf Habibie 

Bøker om Suharto[rediger | rediger kilde]

  • McDonald, H., Suharto's Indonesia, Fontana Books, 1980, Blackburn, Australia, ISBN 0-00-635721-0
  • Schwarz, A. 1999, A Nation in Waiting: Indonesia's Search for Stability, Westview Press; 2nd edition (October 1999), ISBN 0-8133-3650-3
  • McGlynn, John H. et al, Indonesia in the Soeharto years. Issue, incidents and images, Jakarta 2007, KITLV

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Indonesia Economic». Commanding Heights. PBS/WBGH. 
  2. ^ Koerner, Brendan (26. mars 2004). «How Did Suharto Steal $35 Billion? Cronyism 101». Slate. Besøkt 4. februar 2006. 
  3. ^ Kahin, George McT. and Kahin, Audrey R. Subversion as Foreign Policy: The Secret Eisenhower and Dulles Debacle in Indonesia. New York: The New Press, 1995.
  4. ^ Simpson, Brad (9. juli 2004). «Indonesia's 1969 Takeover of West Papua Not by "Free Choice"». National Security Archive. 
  5. ^ Aspinall, Ed (October-December 1996). «What happened before the riots?». Inside Indonesia. 
  6. ^ «Indonesia: Arrests, torture and intimidation: The Government's response to its critics». Amnesty International. 27. november 1996. 
  7. ^ «Suharto tops corruption rankings». BBC News. 25. mars 2004. Besøkt 4. februar 2006. 
  8. ^ «Former Indonesian dictator unfit to stand trial - doctor». Associated Press. 23. april 2006. 
  9. ^ «Suharto's condition is 'unstable'». BBC News. 5. mai 2006. 
  10. ^ arabtimesonline.com, AFP, Indonesia's ailing Suharto 'getting worse': doctors
  11. ^ BBC News: Suharto's health state 'critical', presentert 5. januar 2008
  12. ^ Aftenposten: Dør trolig i kveld, presentert 11. januar 2008
  13. ^ BBC News: Indonesia ex-leader Suharto dies, presentert 27. januar 2008
  14. ^ BBC
  15. ^ «Civil suit filed against Suharto». BBC News. 9. juli 2007. 
  16. ^ Jakartapost.com, Mediation fails, Soeharto civil trial continues
  17. ^ News.com.au, Suharto wins $128m in damages

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Suharto – bilder, video eller lyd