Strikking

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Skjematisk framstilling av løkkene i strikketøy
Strikket lue, garn og strikkepinner

Strikking, i industriell sammenheng kalt trikotasje, er en metode eller håndarbeidsteknikk for å lage tekstiler av garn (tråd) ved hjelp av strikkepinner. Strikkingen foregår ved at man har en rekke av garnløkker, kalt masker, på en strikkepinne og bruker en annen strikkepinne til å dra garnet gjennom en maske og derved lage en ny maske på den andre pinnen. Mange forskjellige typer garn, strikkepinner og strikketeknikker kan brukes for å framstille ulike stikkede strukturer som uansett teknikk består av løkker tredd gjennom hverandre. Strikking kan også gjøres på strikkemaskin.

Andre dialektuttrykk for strikking er binding, bunding og spøt, spøting. En kunne fortsatt møte «spøtakjerringer» på torget i Stavanger, som solgte klesplagg fra egen produksjon til litt utpå 1980-tallet[trenger referanse]. Profesjonelle strikkere har gjennomgått en fireårig utdannelse[trenger referanse].

Til tross for at strikketeknikker er kjent og tildels fortsatt i bruk over det meste av verden, synes det som om en i dag regner strikking for en skandinavisk sysselsetting og spesialitet[trenger referanse]. Dette kan henge sammen med at en del spesielle strikkemønstre og -måter, som regnes for avanserte, trolig ble utviklet her. Selbuvottene er av norsk opprinnelse, men det er ikke åttebladsrosa selv om mange tror det.

Historisk utvikling[rediger | rediger kilde]

En dame strikker. Maleri av Anders Zorn

Strikking av klesplagg var en viktig faktor i selvbergingen. Mange steder ble ull fra egne sauer kardet, spunnet, eventuelt farget og strikket til gensere, jakker, vamser og lignende. Lokalt ble der gjerne utviklet mønstersærtrekk, slik som selburose, som fortsatt brukes[trenger referanse].

Tilsynelatende var det ikke stort utviklingspotensiale for nye strikketeknikker inn på 1900-tallet. En kunne strikke duker som så heklede ut, barneplagg med alskens utsmykninger, sokker med hel, votter med fingerhull eller strikket i ett, jakker i finstrikk, grovstrikk, flerfoldige mønstre – og en hadde en felles terminologi med forkortelser, som gjorde det mulig å lage oppskrifter uten å skrive dem ut som bøker. En enkel strikkeoppskrift kan – med liten illustrasjon – plasseres på en A4-side brettet i to, mens den samme oppskriften uten forkortelser for luftmaske(lm.), rett (r), vrang (vr), osv pluss en del andre forklaringer på felles kjente grep, glatt ville krevd et eget album alene.[trenger referanse].

Strikking var en aktivitet som ble utøvd av begge kjønn fram til ca. 1900, da det ble en mer kvinnedominert syssel[trenger referanse]. For at tjenestefolk på gårdene i enkelte distrikter ikke skulle gå «gjerandslause» (uten noe å gjøre), var de vanligvis utstyrt med en pose med garn og strikkeutstyr slik at de kunne gå og strikke sokker samtidig[trenger referanse].

Gensere med mønster i mange farger fra Fair Isle, Storbritannia

Omkring 1970-tallet ble en ny metode for mønsterstrikk introdusert. Den innebar at en tvinnet sammen garn av forskjellig farge, slik at en deretter kunne kutte ut den første og strikke videre til en igjen skulle skifte farge. Overlappingen holdt godt nok når den ble tre – fire masker. En kunne dermed strikke inn fargede motiver «på øyemål», samtidig som en fikk et plagg med gode bruksegenskaper. Bøker om denne teknikken er fortsatt å få, men populariteten er avtatt[trenger referanse].

Et problem-område for tradisjonell mønsterstrikk i flere farger, var at de fargede trådene måtte «følge med» på innsiden av plagget, og ofte ble hengende i løkker som hengte seg opp i knapper og lignende, med mønsterendringer som synlig resultat. Teknikkene for å unngå dette var krevende, og ble vanligvis ikke brukt. Plaggene ble ofte svekket i overgang fra en farge til en annen, ved at de bare hang i enkle løkker, og en avslitt tråd innebar da stor rakning og mye reparasjonsarbeid.

En øvet strikker kan strikke jevne flater, gjennombrutte mønstre, flerfargede ting, legge til ekstra tykkelse i plagg, legge inn og ta ut fargefelter i mønstre og tilpasse plaggdeler slik at de er lette å sy sammen til slutt. Alt dette var en del av tradisjonell kunnskap en vanskelig kan si når oppsto. Omkring 1970-80-årene ble strikk en del av enkelte ungdomskulturer (Hønsestrikk og restegarnsutnyttelse) som en del av «tilbake til naturen». Senere har en sett at plagg med folkloristiske motiver har vært introdusert på catwalkene i Paris av blant andre Per Spook og norske designere og produsenter som Oleana har solide salgstall[trenger referanse].

Datateknikk har medført at dagens strikkemaskiner kan levere mønstre som knapt var mulig å få fram før, med trådtykkelser som gjør at stoffene lar seg sammenligne med vevnad.

Strikket lekefigur

Klær og andre strikkede produkter[rediger | rediger kilde]

  • Tradisjonelt klesplagg: Gensere, vester, kofter, luer.
  • Nyere klespagg: Skjørt, kjoler, babyklær.
  • Tradisjonelle bruksting: Tepper; slumretepper, eggevarmere, håndduker.
  • Kunststrikk: Pyntekapper som gardiner, duker etc.
  • Fantasistrikk: Lekefigurer som dukker.

Strikkeprosessen[rediger | rediger kilde]

Før man kan begynne å strikke må man legge opp masker. Antallet masker som må legges opp, varier med hvilken strikkefasthet garnet har, pinnetykkelse og ønsket størrelse på produktet man vil strikke. Strikkingen foregår ved at den ene strikkepinnen blir brukt til å dra garnet gjennom en maske på den andre pinnen. Den nye masken lar en da gli over på den pinnen en strikker med og man fortsetter med dette til man har nådd enden av pinnen. Hovedsakelig er det to måter å strikke på, frem og tilbake og rundstrikk. Når det strikkes fram og tilbake, snus arbeidet når man har kommet til enden av pinnen og man fortsetter å strikke på den andre siden av strikketøyet. Når det strikkes rundstrikk, brukes en strikkepinne der to korte pinner er forbundet av en wire av plast. Rundstrikkingen er sømløs og resulterer i en tube der radene ligger over hverandre som i en spiral. Arbeidet avsluttes ved at det felles av og forskjellige strikkede deler eventuelt monteres sammen, som for eksempel ermer og bol.

Strikkefasthet[rediger | rediger kilde]

Prøve på strikkefasthet

Strikkefastheten er antall masker og rader som må til for å få en lapp som måler 10x10 centimeter. Strikkefastheten er som regel oppgitt på garnbanderolen. Hvis det for eksempel står 26 masker x 30 rader med pinne nummer 3, vil det si at man må ha 26 masker i bredden og 30 rader i (glattstrikk) i høyden på pinne nummer 3 for å få 10x10 centimeter. Fordelen med strikkefasthet, er at det blir enklere å overholde spesifikke mål både hvis man følger en strikkeoppskrift eller om man lager oppskrifter eller setter sammen strikkemønstre selv. Når man skal begynne på et nytt arbeid er det derfor en fordel å sjekke strikkefasheten først, ved å lage en prøve. Hvis prøven blir større (eller mindre) enn beregnet, kan man rette det opp ved å gå ned (eller opp) med en eller flere pinnetykkelser.

Verktøy[rediger | rediger kilde]

Strikkepinner[rediger | rediger kilde]

Stikkepinner

Pinner blir produsert i mange forskjellige materialer, men de vanligste er metall, plast, tre og bambus. Pinnene kommer i forskjellig tykkelser, målt i millimeter og de kan være alt fra 1.5 millimeter til opptil flere centimeter tykke. Det vanligste er imidlertid mellom 2 og 10 millimeter. Dette innvirker også på strikkefastheten og hver garntype har som regel oppgitt et anbefalt pinnenummer.

Når strikketøyet snues, eller en har fullført en runde på rundpinne, har en gjort ferdig en omgang.

Strikkepinnene fyller tre funksjoner

  1. De maskene det skal strikkes med må holdes fast på en pinne slik at de ikke faller av. Hvis man mister masker, vil dette føre til at arbeidet kan begynne å rakne, eller at hull kan oppstå.
  2. Pinnene brukes til å strikke videre med de (aktive) maskene som man har lagret på den ene pinnen.
  3. Strikketøyet må tilføres nytt garn for at man skal kunne danne nye masker slik at arbeidet vokser. Dette skjer ved at man strikker maskene over på en annen pinne (vanligvis av samme tykkelse), slik at man får en ny rad med (aktive) masker.

Rette pinner[rediger | rediger kilde]

Når man strikker med to rette pinner, strikkes det fram og tilbake, det vil si at strikketøyet snus i enden av hver omgang. Rettpinner er to glatte strikkepinner med en stopper i hver ende slik at maskene ikke glir av. Det er imidlertid vanlig å bruke strømpepinner(se under) til de samme formålene. Rette pinner er vanligvis mellom 25 og 40 centimeter lange.

Flettepinne[rediger | rediger kilde]

Flettepinnen er en kort pinne med en knekk eller liten bue på midten. Den blir benyttet i strikkemønstre der dekoren dannes av forskjellige masker og teknikker i stedet for forskjellige farger. Dette gjelder for eksempel de mange forskjellige typene av fletter som benyttes i Aranmønstre. Flettepinnen brukes til å holde masker til side, mens andre strikkes. For å lage en enkel flette kan du for eksempel sette maske 1, 2 og 3 på flettepinnen og la den henge foran arbeidet uten å strikke dem, strikke maske 4, 5 og 6, før du strikker maske 1, 2 og 3. Med denne teknikken dannes det en forskyvning av masker i strikketøyet som er svært dekorativ når det gjentas med jevne mellomrom.

Rundpinner[rediger | rediger kilde]

Rundpinner brukes til å strikke rundt og danner en sømløs tube. Når man skal strikke rundt legges det opp masker på en pinne på samme måte som når du strikker fram og tilbake, men i stedet for å snu strikketøyet og begynne på neste rad, strikkes raden sammen ved hjelp av rundpinnen slik at oppleggskanten danner en sirkel. Dette gjør at alle radene legger seg oppå hverandre, som en spiral. Rundpinner er to korte pinner som er forbundet med en wire, som regel av plast eller gummi. Det er lengden på wiren som avgjør hvor stor tube du kan strikke. Lengden på rundpinner varierer som regel mellom 40 og 80 centimeter. Hvis wiren er kortere enn 40 centimeter, vil det etter hvert bli vanskelig å håndtere pinnene. Til strikkearbeider som er mindre enn dette, bruker man derfor som regel strømpepinner.

Strømpepinner[rediger | rediger kilde]

Strømpepinner er sett på fem rette pinner som vanligvis er mellom 15 og 20 centimeter lange. I motsetning til vanlige rettpinner er strømpepinnene svakt spisset i begge ender. Når en strikker, er fire av de fem pinnene i bruk i strikketøyet (som om de utgjør en rundpinne) mens den femte brukes til å strikke med. Strømpepinner brukes som regel til å strikke mindre arbeider som for eksempel ermer, ullsokker, votter og barnetøy.

Garn[rediger | rediger kilde]

Garnnøster

Garn kommer i utallige varianter og tilbyr et vell av muligheter. De aller fleste garn for strikking kommer i nøster. Hvert nøste blir solgt med et merke – en garnbanderol – som opplyser om fiberinnhold, vekt, hvor mange meter garn nøstet inneholder, strikkefasthet og vaskeinstrukser. Dessuten står der et todelt fargenummer, der første del er selve fargen, mens sluttsifrene markerer innfargingspartiet. Spesielt for naturstoffer, vil en kunne oppleve at to garnpartier, med nøyaktig samme råstoffvekt innfarget i samme veskemengde og fargestoff i samme kjele, og forøvrig behandlet likt, får nyanseforskjeller. Slike blir lett synlige som overganger på større strikkeplagg. Strikkere har derfor gjerne en avtale med butikken om å ha reservert litt ekstra garn i tilfelle behov.

Garntyper[rediger | rediger kilde]

Hovedsakelig deles strikkegarn inn i tre grupper: Garn fra dyr, garn fra planter og syntetisk garn. Vi får garn fra mange forskjellige dyr, som for eksempel sau, geit (geiteragg til sokker, og myk Kashmir-ull fra angorageiter), kanin (angora), hund, kamel, lama, alpakka, yak og qiviut-garn fra moskus. Alle disse dyrenes pels har lange fibre som egner seg for spinning til ullgarn.

Noen plantefibre som brukes til garn er lin, hamp, bomull, bambus, jute og fibre fra bananblader og soya. Vi bruker også fibre fra cellulose som kommer fra trær til å lage blant annet viskose. Syntetisk garn blir laget på fabrikker, ofte av plaststoffer. Av disse får vi garn som er laget av blant annet polyester og akryl.

Strikketeknikker og strikkemønstre[rediger | rediger kilde]

Før man begynner på et strikkeprosjekt må man ha en oppskrift. Oppskriften hvorteller følgende:


Hvordan legge opp masker
Hvor mange masker skal legges opp
Strikkefasthet
Rette masker eller vrange masker
Hvor mange omganger skal man gjenta mønsteret
Hvordan lese diagrammer
Hvordan avslutte, og eventuelt montere plaget

Grunnleggende strikketeknikker viser hvordan man gjør dette, og ikke minst hvordan man leser strikkeoppskrifter.

Noen viktige elementer man bør tenke på før man begynner å strikke er:


Oppleggsmasker eller oppleggsmetoder
Øke masker eller minske masker
Avfelling
Rett eller vrang
Glattstrikkrettsiden
Glattstrikkvrangsiden
Perlestrikk
Rillestrikk

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]