Polyester

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Polyester er en type av polymer som finnes både som hardplast og som termoplast. Polyester anvendes som harts sammen med armeringsmateriale som karbonfiber, aramid- eller glassfiber i plastkompositter (båter, bilkarosseri, fly med mer), som jutmasse i produksjonsindustrien og som kunstfiber i tekstiler og klær – ofte friluftsklær (for eksempel polyesterfleece), ettersom materialet har lavt vannopptak, herder raskt, er relativt holdbart og anses bekvemt å bære.

Vanlige polyestre er f.eks. polyetylentereftalat (PET) og ortoftalsyrepolyester mens isoftalsyrapolyester anvendes når en mer kjemikalieresistent plast behøves i for eksempel tanker og rørkonstruksjoner. Polyester bygges opp av estermonomerer.

Polyester er, sammen med akryl og nylon, en av de oljebaserte fibrene som antas å både være mest skadelig for miljøet og ha en etisk lav standard for produksjon.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Naturlige polyester var kjent siden ca 1830. Den første synthetiske polyester (glycerinphthalat) ble benyttet under første verdenskrig som impregneringsmiddel; alkydharpiks kom som Glyptal på markedet i 1920-årene fra General Electric.[2] Som tekstilfibew ble de utviklet av Wallace Hume Carothers' gruppe hos DuPont på 1930-tallet, men disse første tålte ikke varme godt. Dette var et problem som først ble overvunnet av John Rex Whinfield i 1940-årene i England. De første slike fibre ble fremstilt kort etter annen verdenskrig som terylene av Imperial Chemical Industries.[3]

Polyesterfiber begynte å tilvirkes for allmennheten i begynnelsen på 1950-tallet. Polyester er nå verdens nest viktigste tøymateriale etter bomull, og utgjør 20 % av verdensproduksjonen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Grønn hverdag: Miljøvennlige klær
  2. ^ Charles Carraher: Polyesters, Chemistry explained.
  3. ^ Artikkelen Whinfield, Lexikon bedeutender Chemiker, Harri Deutsch, 1989.