Tarer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tarer
Utbredelse av tareskog
Utbredelse av tareskog
Vitenskapelig(e)
navn
:
Laminariales
Migula, 1909
Norsk(e) navn: tarer,
kelp
Hører til: brunalger,
alger,
planter
Antall arter: 123
Habitat: hav
Utbredelse: hele verden
Delgrupper:

Tare er betegnelsen på de store tangartene som finnes i ytre del av strandsonen. Systematisk hører tarene til brunalgene.

Det er gjerne arter av slekta Laminaria som omtales som tare. Noen av de største algeartene hører til denne gruppen, blant annet fingertare, stortare, sukkertare, draugtare og butare som alle er vanlige i Norge, og kjempetare som ikke fins i Norge.

Tareskog utenfor Monterrey i California.

Noen av artene danner såkalte tareskoger i grunt (25-30 m)[1] [2], klart vann dit sollyset når, og trenger næringsrikt vann på under 20°C. I Norge har vi stortareskoger i områder som er middels eksponert og eksponert for bølger[3] og sukkertareskoger i de mer beskyttede områdene[4]. Størrelsen på tareplantene varierer langs kysten, med temperatur- og lysforhold.[5] I varme somre kan større områder med tare dø ut, som da sukkertaren ble borte fra kysten av Skagerrak på tidlig 2000-tallet[6].

Tarene er blant de mest voksevillige planter man kjenner og gjenveksten er ofte rask. Tareskogene i Norge har stor økologisk betydning, både som primærprodusenter (dvs. produsenter av plantemateriale) og som habitat (også kalt leveområder) for et stort antall tilhørende planter og dyr[7]. Disse habitatene er artsrike samfunn og opprettholder biogeokjemiske kretsløp og sykluser som f.eks. oksygen-, karbon-, nitrogen-, og fosforkretsløpet. Disse tre habitatene spiller også en stor rolle i forbindelse med binding av karbondioksid (CO2) fra atmosfæren.

Av og til nedbeites tareskog av kråkeboller, her til lands det de grønne kråkebollene (Strongylocentrotus droebachiensis) som har spist stortare i den nordlige delen av landet.[8][9]


Tarene ble før høstet og (ofte som tangmel) brukt som dyrefor eller gjødsel for jordforbedring. Taren har også blitt brent og brukt i produksjon av glass. Taren tar opp jod og har fra 1800-tallet vært brukt for å utvinne joden. Enkelte (som stortaren) inneholder mye alginsyre (stivelse) og høstes for å utvinne alginat. Den brukes også som levende rensere av næringssalter fra fiske- og skalldyroppdrett, og alginatet i levende tare binder tungmetaller (bly, kobber og kadmium).

Formering av tare. Sporeplanten (til venstre) slipper ut sporer, som blir til kjønnsplanter (til høyre). To slike befruktes (XX) og danner tarebaby.

Taren formerer seg oftest ved at den vinterstid sprer ut sporer fra sporeplanten (sporofytt), som er den man ser i vannet. Sporene fester seg til bunnen, der det utvikles som små uanselige kjønnsplanter (gametofytt), hann eller hunn. De befruktes etter et par uker og babytaren kommer etter noen uker deretter. Den er gjerne festet med flere kroker (heptar) og har en stilk (stipes) der bladet (lamina) er festet. Nytt blad vokser gjerne ut hvert år, og vokser raskt (opptil 3-4 meter) på ettervinter og vår.

Tarens kjønnsplanter kan kultiveres i laboratorium og festes til tauverk i vannet. Tare fra Kina (kombu, wakame og nori) utgjør det meste av verdens årlige produksjon på 14 millioner tonn av makroalger. Her til lands høstes den ville stortaren for å lage alginat, men er uegnet til dyrking da den ikke fester seg til tau og rep, slik fingertaren gjør.[10]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bekkby, T., Rinde, E., Erikstad, L., Bakkestuen, V. 2009. Spatial predictive distribution modelling of the kelp species Laminaria hyperborea. ICES Journal of Marine Science 66: 2106–2115.
  2. ^ Bekkby, T., Moy, F. 2011. Developing spatial models of sugar kelp (Saccharina latissima) potential distribution modelling of the kelp species Laminaria hyperborea. ICES Journal of Marine Science 66: 2106–2115.
  3. ^ Bekkby, T., Rinde, E., Erikstad, L., Bakkestuen, V. 2009. Spatial predictive distribution modelling of the kelp species Laminaria hyperborea. ICES Journal of Marine Science 66: 2106–2115.
  4. ^ Bekkby, T., Moy, F. 2011. Developing spatial models of sugar kelp (Saccharina latissima) potential distribution modelling of the kelp species Laminaria hyperborea. ICES Journal of Marine Science 66: 2106–2115
  5. ^ Rinde, E., Sjøtun, K. 2005. Demographic variation in the kelp Laminaria hyperborea along a latitudinal gradient. Marine Biology 146: 1051–1062.
  6. ^ Moy, F., Christie, H. 2012. Large-scale shift from sugar kelp (Saccharina latissima) to ephemeral algae along the south and west coast of Norway. Marine Biology Research 8: 309-321
  7. ^ Norderhaug, KM., Christie, H. 2011. Secondary production in a Laminaria hyperborea kelp forest and variation according to wave exposure. Estuarine, Coastal and Shelf Science 95: 135-144
  8. ^ Norderhaug, KM., Christie, H. 2009. Sea urchin grazing and kelp re-vegetation in the NE Atlantic. Marine Biology Research 5: 515-528. Estuarine, Coastal and Shelf Science 95: 135-144.
  9. ^ «Nedbeiting av tareskog i Norge». Fiskeridepartementet og Miljøverndepartementet. 2002. 
  10. ^ Jan Rueness og Henning Steen. «Dyrking og utnyttelse av marine makroalger». Havforskningsinstituttet. 


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Laminariales – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Laminariales – detaljert artsinformasjon
botanikkstubbDenne botanikkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.