Slaget ved Navarino

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slaget ved Navarino
Konflikt: Den greske selvstendighetskrigen

Slaget framstilt på et oljemaleri av Ambroise Louis Garneray
Dato20. oktober 1827
StedUtenfor Navarino i Hellas
36°56′N 21°41′Ø
ResultatAvgjørende seier til vestmaktene
Stridende parter
Storbritannias flagg Storbritannia
Frankrike
Russland		 Det osmanske rike
Osmansk Egypt
Kommandanter og ledere
Storbritannias flagg Edward Codrington
Henri de Rigny
Lodewijk van Heiden		 Ibrahīm Bāšā
Styrker
Royal Navy:
*3 Linjeskip
*4 Fregatter
*4 Brigger
Marine nationale:
*4 Linjeskip
*1 Fregatt
*2 Skonnerter
Russlands marine:
*4 Linjeskip
*4 Fregatter		 Den osmanske marine:
*3 Linjeskip
*15 Fregatter
*18 Korvetter
*4 Brigger
Egyptiske marine:
*4 Fregatter
*8 Korvetter
*8 Brigger
*5-6 Brannskip
Tap
UkjentUkjent
Den greske selvstendighetskrigen
Alamana – Gravia – Valtetsi – Doliana – Dragashani – Skuleni – Vassilika – Tripoli – Khíos – Peta – Dervenakia – 1. Messolonghi – Karpenisi – Psará – Greske borgerkriger – Samos – Gerontas – Sphacteria – Maniaki – Mills of Lerna – 3. Messolonghi – Mani – Arachova – Kamatero – Phaleron – Navarino – Petra

Slaget ved Navarino fant sted 20. oktober 1827 i bukten utenfor byen Navarino mellom en kombinert britisk-, fransk- og russisk flåtestyrke og en osmansk flåtestyrke, assistert av fartøyer og kommando fra Osmansk Egypt som på dette tidspunktet var en osmansk provins. Slaget ble utkjempet som en del av Den greske selvstendighetskrigen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den greske selvstendighetskrigen#Britisk, fransk og russisk intervensjon

Etter at de europeiske stormaktene opprinnelig var skeptiske til det greske frihetskravet da de fryktet smitteeffekter til egne land, vendte de seg til å bli mer positive til grekerne. I august 1822 ble George Canning ny britisk statsminister, og han var påvirket av den økende folkelige agitasjon mot osmanene og mente at en avtale som avklarte grekernes situasjon ikke lenger kunne bli utsatt. Han fryktet også at Russland kunne foreta ensidige handlinger mot Det osmanske rike.[1]

I mars 1823 erklærte Canning at «når en hel nasjon gjør opprør mot sin erobrer, kan ikke nasjonen bli betraktet som sjørøversk, men som en nasjon i krig.» I februar det samme året gjorde han Det osmanske rike oppmerksom på at Storbritannia ville opprettholde vennligsinnede forbindelser med riket. Kommisjonæren for De joniske øyer, som tilhørte Storbritannia, ble beordret til å betrakte grekerne som en stat i krig og gi dem rett til å kutte av bestemte områder som tyrkerne kunne skaffe seg forsyninger.[2] Gjennom en avtale inngått i London 6. juli 1827, ble Russland, Frankrike og Storbritannia enige om å støtte gresk uavhengighet. Denne besluttet at de allierte skulle på nytt tilby forhandlinger, og om sultanen avslo det ville de benytte alle de midler som var nødvendig for å tvinge fram opphør av krigføringen i Hellas. I mellomtiden hadde nyheten nådd fram til Hellas i slutten av juli 1827 at Ibrahīm Bāšās krigsflåte var ferdig og klar i Alexandria og seilte mot Navarino for å møte resten av den egyptisk-tyrkiske flåte. Målet var å angripe Hydra og slå ut øyas flåte fra krigen. Den 29. august avviste Høyporten formelt Londontraktatens betingelser, og deretter seilte den britiske og franske krigsflåten, ledet av admiral Edward Codrington og admiral Henri de Rigny, inn i Argosbukta og krevde å få et møte med greske representanter om bord på HMS «Asia».[3] Codringtons instruks var å sikre en våpenhvile fra begge sider og forhindre en tilførsel av nye forsyninger fra Lilleasia og Egypt til de osmanske styrkene i Hellas. Han skulle bare bruke makt som siste utvei.[4]

Opptakt[rediger | rediger kilde]

Etter at den greske delegasjonen, ledet av Alexandros Mavrokordatos, aksepterte vilkårene i traktaten, forberedte de allierte seg på våpenstillstand, og deres to flåter ble instruert å avskjære forsyninger til Ibrahims styrker. Da Ibrahīm Bāšās flåte, som ble advart av britene og franskmennene om å holde seg unna Hellas, forlot «Alexandria» og ble forent med de andre osmanske og egyptiske enhetene ved Navarino (det italienske navnet for Pylos) den 8. september. Codrington kom med sin skvadron utenfor Navarino den 12. september. Den 13. oktober ble Codrington forent utenfor Navarino av sin allierte, en fransk skvadron under ledelse av De Rigny og i tillegg en russisk skvadron under Lodewijk van Heiden.[5]

Ved ankomst ved Navarino forsøkte Codgrinton og de Rigny å forhandle med Ibrahīm, men denne insisterte at på grunn av sultanens ordre måtte han ødelegge Hydra. Codrington svarte med å si at om Ibrahīms flåte forsøke seile noe annet sted enn hjem, ville han ødelegge dem. Ibrahīm gikk med på å skrive til sultanen for å se om ordren kunne endres, og samtidig klagde han på at grekerne ville være i stand til å fortsette sine angrep. Codrington lovte at han ville forhindre grekerne og filhellenere fra å angripe tyrkerne og egypterne. Etter dette oppløste han det meste av sin flåte som returnerte til Malta mens franskmennene seilte inn i Egeerhavet.[5]

Imidlertid da filhellenistiske Frank Hastings ødela en tyrkisk marineskvadron sendte Ibrahīm ut en avdeling fra sin flåte fra Navarino med ordre om å beseire Hastings. Codrington hadde ikke hørt om Hastings handlinger og trodde at Ibrahīm brøt avtalen. Codrington avskjæret flåten og fikk dem til å trekke seg tilbake, og det samme skjedde på nytt neste dag da Ibrahīm personlig ledet flåten. Codrington samlet sin flåte på nytt da britene kom tilbake fra Malta og franskmennene fra Egeerhavet. De ble også forent med den russiske kontingent ledet av Heiden. Ibrahīm begynte da krigshandlinger for å utslette grekerne på Peloponnes i den tro at de allierte hadde brutt avtalen.[6]

Kamphandlingene[rediger | rediger kilde]

Den 20. oktober 1827, da været ble verre, gikk den britiske, russiske og franske flåten kl 13.30 inn i Navarinobukten i en fredelig formasjon mens mannskapet ble beordret til å bemanne bevæpningen[7] og med delvis åpne kanonporter, men med streng ordre om å skyte bare dersom de ble angrepet. Da flåten begynte å fylle opp bukten, med de britiske fartøyene først og i midten, med de franske fartøyene til styrbord, mot de osmanske fartøyene, og de russiske til babord, noe bak de franske, ble det ikke gjort noen forsøk fra de osmanske kystbatteriene eller korvettene om å hindre dem, men Codrington mottok en melding fra Ibrahīm Bāšā om at det ikke var gitt tillatelse til de allierte om å komme inn i bukten og at de måtte snu umiddelbart. Codrington avviste denne meldingen, og svarte at han var ikke kommet for å motta ordre, men å gi dem, og advarte om at om det ble løsnet skudd, ville den osmanske flåten bli ødelagt.[7][8]

Codrington hevdet at osmanene innledet kamphandlingene, ved at da en britisk fregatt sendte en båt for å anmode egypterne om å flytte deres brannskip, ble offiseren om bord skutt av egypterne. Fregatten svarte med å skyte med musketter til gjengjeld, og et egyptisk skip fyrte et kanonskudd mot det franske flaggskipet «Sirene» som gjengjeldte ilden.[9]

Sammenstøtet førte til gjensidige fulle krigshandlinger og endte med absolutt seier for de allierte og utryddelse av den egyptisk-tyrkiske flåten. Av 89 egyptisk-tyrkiske skip som deltok i sjøslaget var det kun 14 som greide å komme seg tilbake til Alexandria. Ifølge Codrington ble 8000 osmaner drept, mens de allierte mistet ikke ett skip og fikk kun 181 døde.[10] En rekke allierte skip ble imidlertid sterkt skadet og seks av disse ble enten utrangerte eller måtte reise hjem for reparasjoner.[11]Den osmanske Høyporten krevde skadeserstatning for de ødelagte skipene, men sultanens krav ble avvist på grunnlag at det var tyrkerne selv som hadde vært angriperne. Ambassadørene til de tre landene hos de allierte forlot også Konstantinopel.[12]

Virkninger[rediger | rediger kilde]

I England ble sjøslaget kritisert, blant annet av kong Georg IV som omtalte det for å være en «ubehagelig hendelse» (untoward event) mot Det osmanske rike som ble karakterisert som «gammel alliert». Codrington ble kalt hjem og klandret for å ha gått langt utover sine fullmakter, og tillatt å la de egyptisk-tyrkiske skipene frakte med seg rundt 2000 grekere som ble tatt for å ende sitt liv som slaver. Flåteledelsen unnlot, til tross for flere purringer fra Codrington, å utbetale mannskapene deres tradisjonelle bonuser for erobret fiendtlig gods. I juni 1828 ble Codrington løst fra sin kommando, men på grunn av hans store folkelige popularitet, ble han tildelt storkorset av Order of the Bath som en kompensasjon. Imidlertid ble det faktum at Codringston ikke fikk noen ny kommando i de resterende ti årene fram til pensjonsalder i 1837, eller at han ikke ble utnevnt til full admiral et synlig tegn på at han var falt i miskreditt.

I Frankrike ble nyheten om sjøslaget møtt med stor entusiasme og regjeringen fikk et uventet løft i popularitet. Russland tok formelt anledningen til å erklære krig mot Det osmanske rike.[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stavrianos (2000), The Balkans since 1453, s. 288
  2. ^ Brown, L. Carl (1984): International Politics and the Middle East: Old Rules, Dangerous Gameside 52, I.B.Tauris. ISBN 1-85043-000-4
  3. ^ Howarth, David (1976): The Greek Adventure, side 231 Atheneum. ISBN 0-689-10653-X
  4. ^ Letter to his senior officers from Codrington Sept 8 1827 gjengitt i James (1837) 473 (London, 1837)
  5. ^ a b Howarth (1976), The Greek Adventure, s. 231–234.
  6. ^ Howarth (1976), The Greek Adventure, s. 236–237.
  7. ^ a b Woodhouse, Christopher Montague (1965) The Battle of Navarino, side 112
  8. ^ James (1837) VI.480
  9. ^ Howarth (1976), The Greek Adventure, s. 239.
  10. ^ Woodhouse (1965) side 33
  11. ^ Codringtons rapport, gjengitt i James (1837) VI.486-8
  12. ^ a b Howarth (1976), The Greek Adventure, s. 241.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Slaget_ved_Navarino&oldid=21295683»