Slaget om N'Djamena 2008

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget om N'Djamena
Konflikt: Borgerkrigen i Tsjad
(2005 - )
Slaget om N'Djamena
Kart over Tsjad med N'Djamena markert med stjerne
Dato 2. februar 2008 - 4. februar 2008
Sted Tsjads flagg N'Djamena Tsjad
Resultat
Seier til regjeringsstyrkene
Parter
UFDD-opprørere
UFDD-F opprørere
RFC-opprørere[1]
Tsjads flagg Tsjad
JEM-opprørere fra Darfur[2]
Frankrike Frankrike (logistikk og etterretning)[3]
Kommandanter
Idriss Déby Itno
Daoud Soumain (drept)
Mohamed Abdallah (drept)[4]
Mahamat Nouri
Timane Erdimi
Aboud Mackaye
Styrker
2 000–3 000 tsjadiske soldater[5]
«Stor kolonne» fra JEM[6]
2 000 opprørere[7]
300 kjøretøy[8]
Tap
Ukjent antall drept
30+ stridsvogner ødelagt
Ukjent antall drept, 135 fanget[9]

Slaget om N'Djamena begynte 2. februar 2008 da Tsjadiske opprørsstyrker i opposisjon til president Idriss Déby Itno gikk til angrep på N'Djamena, hovedstaden i Tsjad, etter en tre dager lang fremrykning gjennom landet. Men etter to dager med intense kamper inne i selve byen, der opprørerne tilsynelatende var nære ved å kaste presidenten, trakk opprørerne seg tilbake, og hevdet selv at dette var for å tillate sivile å flykte, før en nytt angrep. Regjeringsstyrkene forble i kontroll av byen, og Déby hevdet at de vant.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Like etter starten på borgerkrigen, slo regjeringsstyrkene tilbake et første angrep på hovedstaden i april 2006 der hundrevis av mennesker ble drept.

Sommeren og høsten 2007 ble det avholdt fredssamtaler i Tripoli med Libysk megling mellom Tsjads regjering og fire større opprørsstyrker, som er UFDD, «Gathering of Forces for Change» (RFC), «Union of Forces for Democracy and Development-Fundamental» (UFDD-F) og «Chadian National Concord» (CNT). Samtalene endte med en fredsavtale 25. oktober, som ble signert i Sirt, der President Idriss Déby, Muammar al-Gaddafi og Sudans President Omar al-Bashir var tilstede. Som del av avtalen var en øyeblikkelig våpenhvile, et amnesti for opprørsstyrkene og retten for disse til å bli endel av regjeringsstyrkene i landet, samt rett til å danne politiske partier.[10][11]

I november kollapset fredsavtalen og borgerkrigen fortsatte. Mens CNT støttet regjeringen, bestemte de andre opprørsgruppene seg for å slåss mot Déby ved å bli enige om en integrering av sine styrker. Derfor etablerte gruppene 13. desember et felles militært lederskap.[12] UFDD-styrkene var på dette tidspunktet mellom 2,000-3,000 soldater, menns alliansepartneren RFC hadde rundt 800, og UFDD-F 500.[13][11]

Opprørernes fremrykking mot N'Djamena[rediger | rediger kilde]

Opprørsstyrkene begynte sin fremrykning fra områder ved grensen mot Sudan, mer enn 1000 km unna N'Djamena.[14] De bevegde seg i en kolonne med 300 kjøretøyer, hvert av disse kunne ta mellom 10 og 15 soldater. 30. januar 2008 erobret opprørsstyrkene en strategisk viktig by i Batha-regionen, ca. 400 km fra hovedstaden. Patruljer fra hæren ble, på dette tidspunktet, stadig økt inne i hovedstaden i tilfelle opprørerne forsøkte å erobre byen.[15]

Tsjads forsvarstyrker meldte 1. februar 2008 at de hadde bekjempet motstandere i Massaguet, ca. 50 km nordøst for hovedstaden. Ahmad Allam-Mi, Tsjads utenriksminister, sa at opprørsstyrkene med dette hadde blitt hindret i å nå N'Djamena. «The rebels were defeated after serious clashes, the capital is calm and under control», sa han under et toppmøte i Den afrikanske union i Addis Abeba. Men en av opprørslederne, Timan Erdimi, hevdet at hans styrker hadde slått regjeringsstyrkene i det slaget.[16] Det ble senere meldt at en stabssjefen for Déby, Daoud Soumain, ble drept i et bakhold etter at en av hans medhjelpere gikk over til opprørsstyrkene.[17]

Frankrike sendte 126 ekstra soldater til landet, for å forsterke de 1,100 allerede der.[16] 54 irske soldater som skulle lande i N'Djamena som del av EU-styrkene som skulle beskytte flyktningleirene i det østlige Tsjad, ble utsatt da opprørsstyrkene nærmet seg hovedstaden.[18] 14 østerrikske soldater ankom 31. januar 2008 som del av samme styrke, og ble fanget i byen under slaget.[19] EU tok senere opp igjen utplasseringen av tropper, 12. februar.[20]

Slaget[rediger | rediger kilde]

2. februar 2008: Kamper inne i hovedstaden[rediger | rediger kilde]

Kart over N'Djamena

2. februar gikk opprørsstyrkene angivelig inn i hovedstaden kl 07:00 om morgenen, og bevegde seg rett mot presidentpalasset. Øyenvitner fortalte at de så opprørsstyrker i de sørlige og østlige delene av N'Djamena, og kampene spredde seg senere til områdene rundt presidentpalasset. Røyk steg opp fra byen flere steder, og det ristet av artilleri-nedslag. En beboer i en vestlig ambassade fortalte til Reuters: «Opprørene går mot palasset og er ca. to kvartal unna her. Opprørerne vinner».[21][22] Boligen til den saudiske ambassadøren ble truffet under kampene, noe som medførte at to personer ble drept. Opprørere i 15 kjøretøyer kjørte forbi Libya Hotel, like ved parlamentet, et par timer etter at slaget hadde startet. Kampene hadde roet seg noe rundt klokken 12:45, omtrent da den statlige radioen gikk av lufta.[7]

Et øyenvitne inne i byen fortalte til BBC at 30 av hærens stridsvogner var satt i brann, at byen var under kontroll av opprørene og at de skøyt i lufta og feiret seieren sin. Senere bekreftet en kilde i hæren at opprørene hadde tatt kontroll over de ytre områdene og en god porsjon av sentrum av byen, etter intense kamper med regjeringsstyrkene. Opprørene på sin side, meldte at de hadde presidentpalasset omringet, og planla å storme bygget senere den kvelden. Regjeringssoldater i og rundt palasset brukte tunge våpen mot opprørsstyrkene.[23]

Like før solnedgang gjorde regjeringsstyrkene et forsøk på å presse opprørsstyrkene tilbake mot de østlige delene av byen, for å gjenerobre sentrum av hovedstaden. Men de klarte bare å ta tilbake mindre områder. Kampene i løpet av den første dagen var så harde at ved et tilfelle ble franske soldater involvert i en skuddveksling med ukjente personer for å beskytte et hotell som huset hundrevis av utlendinger. To franske soldater ble lettere såret. I noen deler av hovedstaden ble opprørsstyrkene mottatt av jublende sivile.[23][24]

3. februar 2008: Fortsatte kamper og tilbaketrekking[rediger | rediger kilde]

Øyenvitner fortalte om at de hørte ild fra panservernvåpen og automatiske våpen fra sentrum av byen, omtrent klokken 05:00.[25] Kamphelikoptre fra regjeringsstyrkene angrep en kolonne med opprørere i den sørlige delen av byen, på vei mot radiostasjonen. Helikoptrene bombet også opprørerne som, var i kamp med stridsvogner og soldater fra regjeringsstyrkene som beskyttet presidentpalasset i den vestlige delen av byen. Reuters meldte at byen var delt i to, der opprørene kontrollerte den sørvestlige delen.[26] Da de gikk tom for ammunisjon oppga regjeringsstyrken forsvaret av radiostasjonen. Etter at opprørsstyrkene forlot området, ble bygget plyndret og satt i brann. Det kom også en melding om at et helikopter hadde truffet det største markedsplassen i byen med en rakett, noe som utløste enda en runde med plyndring og branner.[27]

Sent om kvelden 3. februar sa opprørsstyrkene at de hadde trukket seg tilbake midlertidig fra N'Djamena for å gi sivilbefolkningen tid til å forlate byen før de satte igang en ny offensiv.[28] Regjeringen på sin side, sa at deres styrker hadde presset opprørene ut av byen, og at slaget var over.[29][30]

4. februar 2008: Allierte ankommer[rediger | rediger kilde]

Tusenvis av sivile flyktet fra byen, mange krysset over grensen og inn i Kamerun, mens utlendinger flykte ved hjelp av franske militærflygninger.[30] Franskmennene regnet med at opprørsstyrkene vil angripe igjen, og fortsatte evakueringen.[30] I mellomtiden ankom en større gruppe med soldater fra JEM-opprørerne fra Darfur, som hadde sendt styrker mot N'Djamena for å angripe opprørene fra Tsjad. Opprørsstyrkene sa at de hadde trukket seg tilbake før å møte disse styrkene, som kom fra nord.[6] Sudans offisielle nyhetsbyrå meldte at Mohamed Abdallah, lederen for JEM ble drept i disse kampene med opprørsstyrkene utenfor hovedstaden.[4]

Senere samme dag, var det meldinger om nye kamper da opprørene skulle ha returnert tilbake til hovedstaden[31], men dette tok snart slutt etter en erklæring om våpenhvile fra opprørene.[32]

Fransk involvering[rediger | rediger kilde]

Franske Mirage F1 gjennomførte rekognoseringsoppdrag over N'Djamena under slaget
Fransk pansret personellkjøretøy av typen Véhicule de l'Avant Blindé som ble brukt av de franske styrkene i Tsjad

Franske soldater evakuerte hundrevis av franske statsborgere og andre nasjonaliteter til Libreville i Gabon, mens hundrevis av andre kom under fransk militær beskyttelse ved fem samlingspunkter i N'Djamena.[25][27] Dette inkluderte 103 FN hjelpearbeidere, fra 150 som var der totalt.[33] I følge det franske militæret, evakuerte de 580 personer innen 3. februar, og 320 som ble flydd ut 4. februar.[27] Frankrike meldte seg også frivillig til å evakuere President Déby, men det tilbudet ble avvist.[25] Det var en mindre skuddveksling 2. februar mellom opprørsstyrker og franske soldater som bevoktet N'Djamena internasjonale lufthavn, som ble brukt av franskmennene til å evakuere folk, men som også huste fire militære helikoptre i bruk av tsjadiske regjeringsstyrker.[34] Franske Mirage F1 gjennomførte rekognoseringsoppdrag over opprørerenes posisjoner, men innen 3. februar var alle seks flyene som opererte fra N'Djamena flyttet til Libreville for sikkerhet.[35][5] 4. februar returnerte to Mirage og fortsatte med rekognoseringen.[34] Opprørerne påstod at disse flyene åpnet ild, men disse anklagene ble ikke bekrefet av andre kilder. Frankrike benektet at de deltok i noen kamphandlinger under slaget.[36]

5. februar sa President Sarkozy at Frankrike var klare til å gripe militært inn, hvis det ble nødvendig.[37] Frankrike innrømmet også at de hadde gitt regjeringen i Tsjad logistisk støtte og etteretningsdata under slaget.[3]

Den franske avisen La Croix siterte franske diplomater og tjenestemenn 7. februar, som sa at franske offiserer hadde koordinert et angrep av tsjadiske regjeringsstyrker på opprørsstyrker i Massaguet 1. februar, sørget for informasjon om bevegelsene til opprørsstyrkene, levert forsyninger gjennom Libya, og sendt spesialstyrker for å slåss med opprørerne i hovedstaden.[38] Bruken av spesialstyrker ble benektet på det sterkeste av den franske utenriksministeren Bernard Kouchner dagen etter.[39]

Reaksjoner[rediger | rediger kilde]

  • Frankrike Frankrikes president Nicolas Sarkozy holdt et møte for å diskutere krisen sent 1. februar med ledende ministre og militære ledere. Det franske utenriksdepartementet fordømte forsøket på å «ta makten med krigsmakt», og la skyldet på dette på «utenforstående krefter».[22]
  • Sudan Sudans regjering benektet påstandene fra President Idriss Déby om at de støttet opprørerene. Istedet, sa etterretningssjefen Salah Gosh 7. februar at Sudan hadde «slått seg sammen med Libya i forsøket på å få en våpenhvile».[40]
  • Den afrikanske unions ledere fordømte opprørsalliansen marsj mot N'Djamena på et møte i AU i Addis Abeba, Etiopia.[41]
  • Libya Libyas leder Muammar al-Gaddafi foreslo en våpenhvile til en av opprørslederene, Mahamat Nouri, som sa at han ville gå med på dette, hvis hans to partnere i alliansen også ville gjøre det.[25]
  • USA USAs ambassade personell assisterte i evakueringen av amerikanske statsborgere, og staben selv ble redusert ned til 4, lokalisert sammen med franskmennene ved flyplassen.[42]
  • De forente nasjoners flagg FNs generalsekretær Ban Ki-moon oppfordret til en våpenhvile før et ekstraordinært møte i New York.[43] FNs sikkerhetsråd oppfordret alle medlemsland om å støtte regjeringen i Tsjad.[44]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ (en) Africanews: HRW calls for protection of Chadian civilians, 5. februar 2008.
  2. ^ (en) International Herald Tribune: Chad uprising fades as France backs government, 5. februar 2008
  3. ^ a b (en) France Backs Chad's Deby and Ready to Intervene, Reuters (Epoch Times), 5. februar 2008
  4. ^ a b (en) People's Daily Online: Commander of Sudan's rebel movement killed in fighting near N'djamena, 5. februar 2008
  5. ^ a b (en) Maliti, Tom (3. februar 2008). «Gov't, Rebels Battle in Chad's Capital». Associated Press. 
  6. ^ a b (en) Reuters: U.N. urges support for Chad's government, 4. februar 2008
  7. ^ a b (en) Associated Press (MSNBC): "Rebels clash with Chadian forces inside capital", 2. februar 2008.
  8. ^ (en) «Chad rebels 'seize central town'». BBC News. 31. januar 2008. Besøkt 3. februar 2008. 
  9. ^ (en) Chad leader declares state of emergency, Associated Press (Yahoo News), 14. februar 2008
  10. ^ (en) BBC News: "Libya seals peace deal for Chad", 26. oktober 2008
  11. ^ a b (en) "Echo effects: Chadian instability and the Darfur conflict", Sudan Issue Brief 9, ReliefWeb, Februar 2008.
  12. ^ (fr) RFI: "Les rebelles de l'Est se réorganisent", 3. januar 2008
  13. ^ (en) Apanews: "Will embattled Chad recover from rampant factions?", 7. desember 2007.
  14. ^ (en) BBC News: Q&A: Chad rebellion, 3. februar 2008
  15. ^ (en) «Chad rebels 'seize central town'». BBC News. 31. januar. 
  16. ^ a b (en) Al Jazeera: "Fighting reaches Chadian capital", 2. februar 2008.
  17. ^ (fr) Le Monde
  18. ^ (en) France sends more troops to Chad, Associated Press (Yahoo News), 1. februar 2008.
  19. ^ (de) Austrian Troops in Chad
  20. ^ (en) Reuters: EU resumes deployment of Chad peace force, 12. februar 2008.
  21. ^ (en) Al Arabiya: Rebels fight inside Chad’s capital: sources, 2. februar 2008.
  22. ^ a b (en) BBC News: "Chad rebels fight inside capital", 2. februar 2008
  23. ^ a b (en) Yahoo News: Chad rebels seize large parts of capital, 2. februar 2008
  24. ^ (en) Associated Press: France Ready to Give Chad Military Help, 6. februar 2008
  25. ^ a b c d (en) «Chad capital hit by new fighting». BBC News. 3. februar 2008. 
  26. ^ (en) Reuters: Chad's Deby resists rebel siege, east town attacked, 3. februar 2008
  27. ^ a b c (en) «Tank battles in Chad capital». AFP. 3. februar 2008. 
  28. ^ (en) Al Jazeera: "Chad rebels withdraw 'temporarily'", 3. februar 2008
  29. ^ (en) BBC News: Thousands flee fighting in Chad , 4. februar 2008
  30. ^ a b c (en) Al Jazeera: Chadians flee as rebels pull back, 4. februar 2008
  31. ^ (en) Al Jazeera: UN condemns Chad rebel attack, 4. februar 2008
  32. ^ (en) Al Jazeera: Chad rebels 'agree' to ceasefire, 5. februar 2008
  33. ^ (en) Schlein, Lisa (3. februar 2008). «UN Withdraws Most Staff From N'Djamena». Voice of America. Besøkt 3. februar 2008. 
  34. ^ a b (en) India eNews: French troops, Chadian rebels exchange fire near airport, 4. februar 2008.
  35. ^ (en) «France's Morin says Chad situation is "uncertain"». Reuters. 3. februar 2008. 
  36. ^ (fr) «Tchad: Paris dément à nouveau toute participation aux combats» (fransk). Le Monde. 5. februar 2008. 
  37. ^ (en) «Sarkozy: France would be ready to intervene in Chad». Reuters. 5. februar 2008. 
  38. ^ (fr) «La France a permis à Idriss Déby de sauver son régime» (fransk). La Croix. 7. februar 2008. Arkivert fra originalen 8. februar 2008. 
  39. ^ (fr) «Tchad : Kouchner dément l'intervention des "forces spéciales"» (fransk). Le Nouvel Observateur. 8. februar 2008. 
  40. ^ (en) Al Jazeera: "Curfew imposed in Chad", 7. februar 2008
  41. ^ (en) Al Jazeera: "Battle rages for Chadian capital", 2. februar 2008
  42. ^ (en) McCormack, Sean (4. februar 2008). «Daily Press Briefing». www.state.gov (United States Department of State). 
  43. ^ (en) «Thousands flee fighting in Chad». BBC News. 4. februar 2008. 
  44. ^ (en) BBC News: UN gives support to Chad leader, 5. februar 2008

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]