Skigard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Skigard i Småland

En skigard er et enkelt gjerde laget av trestaurer.

To og to trestokker settes i bakken som festestolper, surres sammen med for eksempel ståltråd opprinnelig med vidjeband. Disse stolpene var ca. 10 – 12 cm tykke, spisset i ene enden og noenlunde like lange. De har tre til fire tversoverfester, hvor andre stokker blir stukket i jorden på skrå fra den ene til den neste festestolpe. En skråstilt stokk er en del av selve gjerdet, og går normalt over tre tversoverstokker. Lengden var det ikke så farlig med, bare den var lang nok til å stikke over stolpen. Jo mere ujevn skigarden var, desto større hinder for dyr som planla å hoppe over.

Å sette opp en skigard var enkelt, men arbeidskrevende. Bruk av uimpregnert trevirke og kontakt med jord, ga behov for jevnlig vedlikehold: skigarden ble lavere og tildels råtten noen steder. Materialene fantes på stedet – det var bare å hogge nye.

Gjerdetype trolig i bruk fra steinalderen av. Den ble avløst av enklere og mere vedlikeholdsenkle gjerdetyper (ståltråd og netting), men er nå tatt i bruk som pyntegjerde i stedet for stakitt, gjerne i miljøer der det passer inn.

Den engelske presten Richard Carter Smith besøkte Norge i 1838 og skildra gjerdetypen slik (han laget også en skisse i margen):

Sitat Det er en ting som støter øyet i alle norske landskap, nemlig den uskjønne måten man innhegner eiendommene på, her hvor man ikke bruker hekker. Jeg sier uttrykkelig eiendommer og ikke jorder, for de omslutter store landområder, der det gror mange slags vekster, uten at det er noe skille mellom dem. Disse grenseskjellene er laget av smått tømmer, som blir vraket når skogen hogges, og delvis av de ytterste plankene av større tømmerstokker. Disse blir lagt skrått på hverandre, dog uten at de helt berører hverandre, og med ca. 10 fots mellomrom blir så to små peler (fra 7 til 10 fot høye) satt loddrett ned i bakken. Mellom disse plasseres deretter de skrålagte plankene og blir feste til pelene således (se margillustrasjon). Skråplankene legges omtrent til brysthøyde, og finnes i alle lengder og fasonger. Pelene rager inntil 5-6 fot over dem. Det hele har et ynkelig, tarvelig og uskjønt preg, noe som forsterkes fordi gjerdene sjelden står helt oppreist og er fulle av råtne bord. Prisen er ca. 3 d. pr tylft, hvis bordene blir lagt på den beskrevne måten, vil en tylft kunne gjerde inn ca. 20 fot grunn. Pelene råtner lett, og hver vår må de slås lenger ned i bakken. Det er av denne grunnen de ikke blir saget over i jevn høyde. Over klipper legger man lange vedskier med hull til å feste pelene i. Sitat
– Richard Carter Smith: Reise i Norge 1838[1]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Smith, Richard Carter: Reise i Norge 1838. (Oversatt fra håndskrevet manuskript.) Universitetsforlaget 1976, s.34