Vidje

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Vidje er et rotskudd av tre, eller en kvist, som er vridd og behandlet slik at det egner seg til bindemateriale. Vidjen skal være slank og uten greiner. Det var i all hovedsakelig rotskudd av bjørk som ble brukt.

I førindustriell tid var vidjer et universalhjelpemiddel med en sentral plass i norsk hverdag. Vidjene ble brukt i en lang rekke sammenhenger: Til å surre lass på sleder, til skibindinger, til å tjore husdyr, og til å holde årene på plass i keipene i en båt – og mange andre formål. Overalt ble det brukt vidjer, oftest bearbeidet til vidjespenninger. Emneved var lett å få tak i om noe gikk i stykker; vidjespenninger hadde begrenset holdbarhet.

I perioden mellom 1850 og 1960 forsvant i praksis tradisjonene knyttet til vidjebruk. Ståltråd og andre moderne bindemidler erstattet vidjene. Den kunnskapen som hadde vært vanlig allemannseie ble nå knyttet til husflid, tradisjonsbærere, kulturminnevern og museal virksomhet.

Norsk Etnologisk Gransking (NEG) sendte ca. 1950 ut et spørreskjema med tema vidjer til tradisjonsbærere over hele landet. Etnobotanikeren Ove Arbo Høeg presenterte dette materialet i boken Planter og tradjon, som kom ut i 1974.

Terminologi[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen har vekslet fra landsdel til landsdel. Viu er det vanlige ordet på Østlandet, i Agder-fylkene heter det vidje (eller vedje). På Vestlandet sies det vier om den vridde bjørkegreinen, men vierved i sammensettinger. I Nordland heter det vi (med lang i). Disse ulike variantene av substantivet vidje er alle hunkjønnsord.[1]

Vidje er en betgnelse for emnet, mens det ferdige produktet etter vridningen, kalles for spenning eller spenil.[2] I Trøndelag er ordet nesting.[3] Ei spenne kan lukkes og åpnes igjen.

Den tykke enden på vidjen kalles hals eller nål'.

Bjørk var det viktigste treslaget til å lage vidjer. Einer kunne også brukes som vidjer, og de var mer holdbare enn bjørk. Salix-arter ble også anvendt til formål der kravene til styrke og holdbarhet var mindre.[4]

I nyere tid er ordet (feilaktig) blandet sammen med ord for Salix-arter. Salix-arten heter vier, og ordet er hankjønnsord.[5]

Emneved – sanking og preparering[rediger | rediger kilde]

På en gård var det bruk for mange vidjespenninger i løpet av et år. Det ble derfor gjerne laget et lite lager av emner, slik at en hadde disse for hånden. Det var gjerne en liten vidjeonn på forsommeren, mellom våronn og slåttonn. De fleste var enige om at vidjene som ble tatt i sevjetida ble finest, og ga de beste vidjespenningene. Men noen mente at høsten var den beste tida å ta vidjer. I bua eller skjulet hadde de fleste halvfabrikat-vidjer hengende. Håballsvidjer ble de gjerne kalt.[6]

Vidjene var helst lange rettvokste skudd fra ei bjørkerot. De skulle ha minst mulig greiner; smågreiner ble revet – ikke skåret – av for at det ikke skulle blir brudd på fibrene.

Først skraper en barken av; det er viktig at fibrene forblir hele. Barken spares 5 – 10 cm fra tykkenden. Så skal emnet vries: Tykkenden eller vidjehalsen eller nåla holdes fast mens en vrir fra tynnenden. Det var viktig at hele emnet ble vridd. En kunne sette seg på vidjehalsen for å holde den fast, mens begge hender var nødvendige for å vri jevnt.

De største vidjene ble vridd på rot. Til spesielle formål ble det brukt vidjer opp til armtykkelse, og da måtte vriingen foregå før treet ble skåret løs fra rota, og en trengte hjelpemidler til vriingen, f.eks. Et økseskaft.

Om ikke vidjen skal brukes straks blir den bøyd til en ring. Nå skifter vidjen navn til vidjespenning.

Vidjespenningens lås[rediger | rediger kilde]

Til mange ulike typer bruk skulle vidjen ha form som en ring, og den skulle kunne lukkes og åpnes. Derfor måtte den ha en lås.

Tykkenden ble bøyd rundt til en ring som skulle bli låsen. En tredjedel inn fra tykkenden ble vidjen bøyd; og den tvinnet seg sammen som korelene i et tau. I bøyen ble en liten løkke. Tynnenden ble bøyd rundt låsen og viklet langs den tvinnede vidjen.

Låsen kunne lages på flere måter, og de ulike typene hadde navn: Gråtarspenning eller Gråtaren var den vanligste – den var lett å lage men vanskelig å kneppe, og heller ikke så sterk. Sanktolavspennil var finest og mest sikker, men vanskeligere å lage, og det var ikke så mange som mestret å lage denne. Den siste kalles også Steffansspennil.[7]

Vidjespenning av type Sanktolav finnes det flere av – laget i smijern – på norske kirker. Flere av disse er åpenbart laget i middelalderen.

Tradisjoner[rediger | rediger kilde]

Bruken av vidjer og teknikkene knyttet til dette er svært gamle.

Tradisjonen forteller at det var St. Olav som introduserte vidjespenningslåsen som kalles Sanktolavspenning. En gjetergutt sleit med en vidjespenning da St. Olav kom forbi, og viste hvordan låsen kunne lages på en bedre måte.

Å vri en vidje var noe de fleste kunne, og den som ikke kunne lage en brukbar vidje var ingen dugendes kar. I Tinn sa de at dersom en gutt ikke var sterk nok til å vri en vidje var han ikke ferdig til å gifte seg.[8]

Siden Askeladden brukte en vidjespenning i sine bestrebelser på å målbinde prinsessen, er denne prosaiske og nyttige lille kvisten avbildet på forsiden av dagens norske 50-kroneseddel sammen med Peter Christen Asbjørnsen.

Handelsvare[rediger | rediger kilde]

Vidjer var også handelsvare. I flatbygdene på Østlandet var det knapt med emner til vidjer, så de ble kjøpt fra bygder med mer skog. I bygdene langs kysten, der skog manglet i lyngheilandskapet, kjøpte de vidjer fra fjordbygdene. [9]

Bruksområder[rediger | rediger kilde]

Vidjene hadde er svært bredt bruksområde og med vidjer kunne man tidligere klare seg uten kostbart (eller ikke-eksisterende) tauverk. Vidjer var å regne for et universalhjelpemiddel. Vidjekvistene var gratis og fantes overalt. Med en vidjebinding festet f.eks birkebeinerne skiene sine til føttene og med et vidjebelte kunne buksene holdes på plass om livet.

Vidjer ble brukt til å sette sammen et rammeverk som så ble dekket av skinn slik at man fikk en vidjebåt. Vidjekeiper var vanlig på robåter. Vidjebånd ble også laget i flere meters lengder slik at man kunne binde sammen ting, fortøye båter eller tjore dyr. Vidjebånd ble brukt til å sikre låsepinnen, bolten eller kroken på inngangsdører.

Vidjer ble bruk til å lage grimer til dyrene for å tjore dem fast i fjøs og stall. For å hindre at kuer sparket under melking eller hester sparket når de skulle skos, kunne bena sikres ved hjelp av tre-fire vidjespenninger satt sammen til en effektiv fotlenke. For å være trygg på at hesten ikke stakk for lang avsted når den fikk en liten fristund uten skjeker og vogn i høyonna, fikk den en klamp om foten, festet med en vidjespenning. Fra utslåtter i bratt terreng kunne høyet pakkes i vidjemeiser og så rulles ned til nærmeste utløe eller helt til gårds. Vidjemeiser og vidjeflettinger er av utseende like våre dagers laste- eller bagasjenett.

Vidjekurver kunne brukes til innhøsting, transport og lagring av markens grøde, f. eks frukt, korn, bær og nøtter.

Torvvoler av den typen som lå over mønet ble bundet sammen to og to med vidjer over mønsåsen.

Vidje på dansk og svensk[rediger | rediger kilde]

I moderne dansk brukes begrepet vidje noe annerledes, nemlig om materialer, ofte kvister av pil, til kurvfletting. Denne betydningen av ordet vidje brukes også i moderne norsk, f.eks. vidjekurv.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Ove Arbo Høeg: Planter og tradisjon: Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973 (1974)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ove Arbo Høeg: Planter og tradisjon. s. 43
  2. ^ Ove Arbo Høeg: Planter og tradisjon. s. 43
  3. ^ Ove Arbo Høeg: Planter og tradisjon. s. 46
  4. ^ Ove Arbo Høeg: Planter og tradisjon. s. 44 – 45
  5. ^ Ove Arbo Høeg: Planter og tradisjon. s. 43-44
  6. ^ Ove Arbo Høeg: Planter og tradisjon. s. 44
  7. ^ Ove Arbo Høeg: Planter og tradisjon. s. 46 – 47
  8. ^ Ove Arbo Høeg: Planter og tradisjon. s. 49
  9. ^ Ove Arbo Høeg: Planter og tradisjon. s. 49

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Se vidjespenninger i DigitaltMuseum