Sjupartialliansen for demokrati i Nepal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sjupartialliansen for demokrati i Nepal er et forbund av de to største og fem mindre parlamentariske partier. Til sammen fikk de over 80% av stemmene i det siste parlamentsvalget i Nepal i 1999.

Sammenslutninga blei danna våren 2005, som en reaksjon mot kong Gyanendras statskupp 1. februar. I løpet av året blei den en hovedpartner of maoistopprørerne i Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk) i forhandlingene om å få avslutta borgerkrigen som har vart siden 1996.

Etter et folkeopprør danna den regjering 1. mai 2006.

1. april 2007 blei den erstatta av ei ny overgangsregjering, der også NKP(Maobadi) deltok.


Medlemmene i Sjupartialliansen[rediger | rediger kilde]

Sjupartialliansen for demokrati i Nepal har disse medlemmene:

Etter valget i 1999 var 6 av disse partiene representert i parlamentet. Det lille ULF-N kom ikke inn.

Da 1999-parlamentet 15. januar 2007 blei erstatta av Nepals overgangsparlament, der også maoistpartiet kom med, fikk alle de sju partiene noen ekstramandater.

Alliansens to ledende partier[rediger | rediger kilde]

De to største og viktigste partiene som i praksis bestemmer i Sjupartialliansen, er NC og UML. De representerer også hovedstrømningene i parlamentarisk politikk i Nepal etter 1990.


  • NC er det første store moderne partiet i landet, som sloss for demokratiet og mot den kongelige absolutismen fra 1950-tallet.

NC hadde tidligere et radikalt, sosialistisk program, og er medlem av Den sosialistiske internasjonale. NC har tradisjonelt gode forbindelse med Nepals storebror i sør, India, og særlig med Kongresspartiet der.

NC var det største partiet i parlamentet som blei valgt i 1999 opp til det blei splitta i 2002. Det har 84 representanter og er største parti i overgangsparlamentet.


  • UML er det store samlingspartiet som kom ut av Nepals for det meste prokinesiske kommunistbevegelse. På 1970 – og 1980-tallet var det et forvirrende mylder av mer eller mindre maoistiske partier som prøvde å starte bondegerilja etter modell av de såkalte naxalittene i India. Etter demokratiopprøret i 1990 da Nepal blei et konstitusjonelt monarki, samla de fleste av dem seg i UML, som blei landets andre store parti. UML blei største parti i nasjonalforsamlinga i 1994, og igjen nest største parti i 1999. Det har 8 representanter i overgangsparlamentet.

Tross ledere som er gamle geriljakjempere og det radikale navnet, har UML utvikla seg til å bli det som andre steder i verden ville blitt kalt et parlamentarisk, sosialdemokratisk parti. UML har vært regna for å stå nær Nepals store nabo i nord, men kritiserte under diktaturet Kina for å være eneste stormakt som fortsatte å gi våpen til kong Gyanendra.

De 5 mindre partiene[rediger | rediger kilde]

  • NC(D) er en noe mer konservativ splittelse fra NC i 2002. Det har 48 mandater i overgangsparlamentet.


  • JNM, NMKP og ULF-N representerer de mindre og mer radikale kommunistpartiene:
    • JMN er en valgfront for partiet NKP (Ekta Kendra Masal) som samler de maoistene som ikke ville bli med NKP(Maobadi) i å starte maoistopprøret i 1996. Opp til 2006 hadde det 6 mandater i 1999-parlamentet. (Etter Jana Andolan 2006 sprakk JNM i tre deler, som alle bruker samme navn. Bare fløya som er leda av Amik Sherchan anerkjennes av Sjupartialliansen som medlem.) JMN (Sherchan) har 4 mandater i overgangsparlamentet.
    • NMKP er et parti med sterk lokal støtte i Katmandu-dalens nest største by Bhaktapur, som partiet har dominert i 30 år. Det har 4 mandater i overgangsparlamentet.
    • ULF- N er en front av flere enda mindre partier som ikke blei med i noen av de store partisamlingene etter 1990. Det har 3 representanter i overgangsparlamentet.


  • NSP er et moderat parti som representerer interesser i Tarai-regionen. I 1999 fikk det 5 mandater. Partiet blei i 2003 splitta i to. NSP (Anandi Devi) er den fløya som har støtta protestene mot Gyanendras politikk, og er med i sjupartialliansen. NSP (A) har 5 mandater i overgangsparlamentet.

Sjupartialliansens representativitet[rediger | rediger kilde]

Ved det siste parlamentsvalget i 1999 fikk disse partiene over 80% av stemmene og 194 av 205 mandater. Over 75% av stemmene gikk til DC, UML og et parti som seinere har gått inn i UML.

(De 11 siste mandatene gikk til det monarkistiske partiet RPP. Dette partiet har seinere sprukket i 3, hvorav de to mest moderate delene, RPP og Rashtriya Janashakti Party, står nær de mest konservative lederne i Sjupartialliansen.)

Etter 1990 er DC (og dets splittelsespartier) av velgerne grovt sett blitt regna som partiet for byborgerskapet og de mer velstående i Nepal, mens UML og de mindre kommunistpartiene er blitt regna som partiene for de fattige. Når partiene som står for disse to hovedtendensene blant velgerne finner sammen, hevder de derfor også at deres front representerer det parlamentariske demokratiet i landet.

Trekantet maktkamp i Nepal[rediger | rediger kilde]

De parlamentariske partiene var og er rivaler, og hissige konkurrenter om plasser i nasjonalforsamlinga og taburetter i regjeringa. Endeløse konflikter mellom dem har bidratt til å bringe parlamentet og partipolitikken der i vanry i Nepal.

Men utover 2000-tallet har de gradvis blitt klemt tettere sammen av sine to store motstandere i den tresidige politiske maktkampen i landet:

  • Kong Gyanendra. Han har flere ganger oppløst parlamentet og innskrenket demokratiet. De fleste kom etterhvert til å mene at Gyanendra ønsket å skru utviklinga tilbake til det absoluttistiske kongedømmet som herska før det parlamentariske systemet blei innført i 1990.
  • Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk) (NKP(M)), som leder et bondeopprør og behersker mesteparten av Nepals territorium. Maoistene har i flere år jaga partienes representanter og hindra dem i å komme til utafor storbyene og Katmandu-dalen.

Dette har etterhvert fått de parlamentariske partiene til å slutte seg sammen, både mot kongehuset og maoistene.

De to andre partene i det politiske trekantspillet har til gjengjeld prøvd å presse og lokke disse partiene over på sin side.

Alliansens forhistorie[rediger | rediger kilde]

Statsministeren fra Nepals Kongressparti, Sher Bahadur Deuba, hadde lenge innskrenka de demokratiske fri- og rettighetene med kong Gyanendras støtte. Dette førte til at Debua i mai 2002 blei ekskludert av Kongressen og laga sitt eget parti, Nepali Congress (Democratic). I oktober 2002 gjennomførte Gyanendra den første fasen av sitt statskupp, da han avsatte Debua og begynte å utpeke statsministre uten parlamentets støtte.


Dette førte til at det blei danna en blokk av protesterende parlamentariske partier, som kalte seg The Peoples Alliance (Folkealliansen).

Medlemmer var alle som seinere blei med i Sjupartialliansen, unntatt Deubas Nepali Congress (Democratic) og det lille ULF – N, som ikke var representert i parlamentet i 1999.

Denne blokka sprakk da UML og det lille SNP gikk inn i regjeringer utpekt av Gyanendra, sammen med det monarkistiske RPP og Deubas NC(D).

Kuppet februar 2005[rediger | rediger kilde]

De fleste parlamentariske partiene har fra borgerkrigen brøyt ut i 1996 deltatt en eller flere ganger i regjering. Særlig de største har hatt ministre som var ansvarlige for krigføringa. Men ettersom krigen gikk stadig dårligere for regjeringssida, kom også de største partienes eget grunnplan i motsetning til lederne sine, og krevde fredsforhandlinger.

1. februar 2005 gjorde Gyaendra sitt andre statskupp, oppløste regjeringa, og innsatte seg sjøl som diktator og regjeringssjef, uten noen statsminister under seg. I regjeringa tok han bl.a. inn politikere som var knytta til det det monarkistiske, partiløse diktaturet før 1990.

For de gamle parlamentariske partiene var dette et varsel om at kongen ville bygge opp et monarkistisk diktatur der det ikke var plass til dem.

Det førte til at de slutta seg sammen på tvers av tidligere splittelser og formelt danna Sjupartialliansen. Også NC(D) kom nå med, på tross av det kraftige fientskapet mellom de to delene av det delte kongresspartiet. Den lille fronten av tre små kommunistpartier som ikke var representert i 1999-parlamentet, ULF – N, blei tatt inn som 7. parti.

Alliansen med maoistene oppstår[rediger | rediger kilde]

Samtidig som kongen trua partienes eksistens, fridde maoistene til dem.

Alt før kuppet hadde Prachanda invitert de parlamentariske partiene til samarbeid for å styrte kongen. Nå tilbød maoistene dem å arbeide fritt i gerilajområdene som de var jaget ut av før kuppet.

På våren 2005 begynte partiene å lage store massemøter og demonstrasjoner mot kongen i disse områdene.

En ensidig våpenhvile som NKP(M) erklærte i begynnelsen av september, blei av Sjupartialliansen hilst som et gjennombrudd.

Utover høsten 2005 blei det klart at de to partene i praksis hadde kommet til en felles forståelse. India, med støtte av FN og flere europeiske stater, spilte ei viktig rolle for å få det til.

12-punktsavtalen november 2005[rediger | rediger kilde]

22. november 2005 blei 12-punktsavtalen mellom Sjupartialliansen og maoistpartiet offentliggjort. Den var diskutert fram i Delhi der Indias regjering var vert.

Partene sa de ville slåss sammen mot det autokratiske monarkiet, og garantere frihet til ytring, organisasjon og flerpartidemokrati. NKP(Maobadi) erklærte seg i prinsippet villig til å legge ned våpnene, delta i frie valg overvåka av FN eller andre anerkjente internasjonale organisasjoner, og respektere valgresultatet. Maoistene garanterte de andre partienes rett til å arbeide politisk i områder opprørerne behersket, og levere tilbake eiendom tatt fra dem.

Innafor sjupartialliansen var det en viss kritikk fra de mindre partiene fordi de ikke hadde fått gjodkjenne avtalen før den blei gjort ferdig av DC, UML og maoistene. Noen av de mindre kommunistpartiene, bl.a. NMKP, kritiserte kravet om å bruke FN til å overvåke fredsprossessen (et gammalt forslag fra maoistene) fordi de mente det ville svekke Nepals nasjonale sjølstendighet. (Ironisk nok hadde kong Gyanendra i mange år sagt det samme.)

Avtalen blei hilst velkommen av India, FN og EU. Uttalelsene fra USA var mer forbeholdne. Kinesisk presse refererte avtalen, men Kina sto nå fram som den eneste av stormaktene som fortsatte å støtte kongen og sende våpen til hæren hans.

Kongen fordømte avtalen og fortsatte forberedelsene til valg (lokalvalg 8. februar 2006 og parlamentsvalg i 2007).

De store parlamentariske partiene, som før hadde vært for konstitusjonelt monarki, gikk nå stadig klarere inn for republikk – et viktig programpunkt for NKP(Maobadi).

2006: Våpenhvilen oppheves - kampen mot lokalvalget 8. februar[rediger | rediger kilde]

Da maoistene oppheva den ensidige våpenhvilen ved 2. februar 2006, la Sjupartialliansen skylda på militære provokasjoner fra regjeringa.

Sjupartialliansen starta en stor kampanje mot lokalvalget som regjeringa hadde annonsert 8. februar 2006. Sjupartialliansen erklærte boikott.

De to største monarkistiske partiene, Rastriya Prajatantra Party og Rashtriya Janashakti Party, boikotta også valget. Det viktigste rojyalistiske partiet som deltok var RPP (Khamal Thapa) – ei splittgruppe fra RPP, bygd på den ekstreme fløya til innenriksminister Khamal Thapa, med en representant fra 1999-forsamlinga.

Ellers deltok bare ubetydelige, nye royalistiske partier.

Sjupartialliansen gjennomførte veldige demonstrasjoner mange steder i landet, som noen steder blei forsøkt stoppa med forbud.

Valget omfatta 58 bykommuner med drøyt 10% av befolkninga. Regjeringa gjorde ikke noe forsøk på å organisere valg i de mange tusen landkommuner der et stort flertall av befolkninga bor.

Mange poster blei stående uten kandidater foran valget, i mange andre tilfeller var det bare en kandidat. Bare i et mindretall av kretsene stilte minst to kandidater mot hverandre, og det var bare her det blei gjennomført avstemninger.

Valgdeltakelsen blei offisielt på rundt 20%. Fra opposisjonens side blei det hevda at virkelig valgdeltakelse utenom svindel var langt lavere, 5%.

I løpet av valgkampen uttrykte bl.a. India og EU bekymring og karakteriserte kongens gjennomføring av valget som et tilbakeslag for demokratiet.

USA og Japan fordømte gjennomføringa av valget i ettertid.

Demokratiopprøret i april 2006[rediger | rediger kilde]

I mars møttes Sjupartialliansen og maoistpartiet til nye drøftinger i India. Resultatet var en avtale om at partene skulle lage ei overgangsregjering, som skulle gjennomføre valg på ei grunnlovsgivende folkeforsamling. (Hvordan dette skulle gjennomføres i praksis blei ikke gjort klart.)

De blei også enige om å starte demonstrasjoner fra 6. april, inklusive en fire dagers streik og sivil ulydighetskampanje, og ei massemønstring i Katmandu 8. april.

Demonstrasjonene og generalstreika, som blei kjent som Jana Andolan 2006, kom til å vare i 18 dager. Kong Gyanendra forsøkte å slå ned protestene ved å proklamere 18 timers portforbud med ordre om å skyte for å drepe alle som likevel demonstrerte. Resultatet var mange dødsofre.

Dette førte til at demonstrasjonene vokste til de omfattet hundretusener i de største byene. De kom ut av Sjupartialliansens kontroll, og fikk en stadig skarpere republikansk profil, med slagord som «heng kongen!»

24. april ga Gyanendra etter og ga offisielt makta over til parlamentet som blei oppløst i mai 2002. (Ved å peke på det fikk Gyanendra et lite politisk poeng, for den som oppløste parlamentet i mai var ikke ham, men Deuba, som i 2006 leda partiet Nepali Congress (Democratic).) Partiene sa ja til det, og i en parlamentssesjon den 28. april blei G.P. Koirala fra Nepals Kongressparti valgt til ny statsminister på vegne av Sjupartialliansen.

Maoistene protesterte fordi Sjupartialliansen sa ja til tilbudet fra kongen uten å konsultere med dem. Men 26. april proklamerte Prachanda likevel 3 måneders ensidig våpenhvile for å gi Koiralas regjering sjansen til å innfri løftene om at den vil starte arbeidet med å få valgt ei ny grunnlovsgivende forsamling.

I Nepal vokste nå håpet om at 10 års borgerkrig endelig kunne være forbi.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]