Gullstandard
Gullstandarden er et blandingssystem mellom bruk av bankkreditt og gull som penger. Gullstandarden oppstod med de første bankene og var vanlig inntil den ble avskaffet av de fleste nasjoner på begynnelsen av 1900-tallet. Under en gullstandard består pengemengden hovedsakelig av bankkreditt som er mer praktisk for handel med store beløp, men bankenes reserver består av gull, ikke lån fra sentralbanken. Reservene er begrenset til hvor mye gull som finnes, men utover det kan pengemengden øke og minke i forhold til reservene.
Gullstandarden var bakgrunnen for produksjonen av sedler. Siden en mynt var sin verdi i gull skulle sedlene fungere som et verdipapir som viste at eieren av seddelen hadde rett til å gå inn i den utstedende bank og ta ut den mengden gull som seddelen viste.
Gullstandarden tillot pengemengden å vokse seg ca. 10 ganger så stor som når kun gull var penger gjennom fraksjonsreservesystemet. Store kostnader i forbindelse med første verdenskrig gjorde at flere land trakk seg fra gullstandarden og lot sentralbanken låne bankene reserver i stedet i form av sentralbanksedler. Under den store depresjonen da pengemengden sank med ⅓ på slutten av 1920-årene, sløyfet de fleste andre land også gullstandarden.
Det britiske imperiet[rediger | rediger kilde]
I 1717 introduserte Sir Isaac Newton som leder av Royal Mint et nytt forholdstall mellom gull og sølv som gjorde at Storbritannia etter hvert i praksis gikk over fra sølvstandard til gullstandard, og den ble formelt innført i 1817.[2] På samme tid sørget revolusjoner i Latin-Amerika for å bryte tilgangen til spanske realer som ble produsert i Potosí, Mexico og Lima. Den britiske gullstandarden ble først utvidet til enkelte britiske kolonier i Øst-Asia og det sørlige Afrika, men ikke til britisk India, Sørøst-Asia eller de nordamerikanske koloniene. Britisk Nord-Amerika, som bl.a. omfattet dagens Canada, tok i bruk gullstandarden i 1853, og Newfoundland-kolonien tok den i bruk i 1865.
Etter første verdenskrig ble gullstandarden gjeninnført i Storbritannia i 1925.[3] Den ble opphevet igjen 20. september 1931.[4]
De nordiske land[rediger | rediger kilde]
Norge gikk over fra sølvstandard til gullstandard 1. januar 1874, samtidig med Sverige og Danmark. Mellom 4. august 1914 og 8. mars 1916 var Norges Banks plikt til å innløse sedler i gull suspendert.[5] Gullinnløsningsplikten ble på ny suspendert 19. mars 1920 etter at Sverige to dager tidligere hadde vedtatt det samme.[6] Denne suspensjonen varte til 1. mai 1928.[7] Norge og Sverige avskaffet gullstandarden i 27. september 1931 etter at Storbritannia hadde gjort det samme én uke tidligere.[4] Danmark fulgte etter den 29. september.[8]
USA[rediger | rediger kilde]
I USA ble gullstandarden formelt innført i 1900, selv om den de facto da allerede hadde blitt praktisert en tid.[9] USA avskaffet gullstandarden i 1933 for egne borgere og deretter gjorde eierskap av gull ulovlig og deretter devaluerte Franklin D. Roosevelt dollaren med 40 %, men beholdt en internasjonal gullstandard frem til 15. august 1971. Det betydde at mens en vanlig borger ikke kunne gå til sentralbanken og kreve gull fra Federal Reserve, så kunne andre sentralbanker frem til 1971 gjøre det. Dollaren oppnåde med det en posisjon som valuta for internasjonal handel siden dollarens verdi var sikret i gull.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Keilhau 1952, s. 122.
- ^ Keilhau 1937, s. 20.
- ^ Keilhau 1937, s. 26.
- ^ a b Keilhau 1952, s. 198.
- ^ Keilhau 1952, s. 146 og 158.
- ^ Keilhau 1952, s. 164.
- ^ Keilhau 1952, s. 192.
- ^ Tine Petersen (2011). «Da Norge forlot gullet : Norges Bank og kurspolitikken 1931–1933» (PDF). s. 36.
- ^ Keilhau 1937, s. 24.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Wilhelm Keilhau (1934). Gullet og pengene. Stenersen.
- Wilhelm Keilhau (1952). Den norske pengehistorie. Aschehoug.