Salome Alexandra

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Salome Alexandra fra «Promptuarii Iconum Insigniorum»

Salome Alexandra eller Alexandra av Jerusalem (139–67 f.Kr.), (hebraisk: שְׁלוֹמְצִיּוֹן אלכסנדרה‎‎, Shelomtzion eller Shlom Tzion) var den eneste jødiske regentdronningen i historien, med unntak av hennes egen ektemanns mor som han hadde forhindret fra å styre slik hans dødende far hadde ønsket, og av den langt tidligere usurper (tronraneren) Atalja. Hustruen til Aristobulos I og etterpå av Alexander Jannaios,[1] hun var den siste kvinnelige hersker av Judea, og den siste regent av oldtidens Judea som døde som hersket over et uavhengig kongedømme.

I jødisk historie fra de eldste tider og fram til i dag er det kun tre kvinner som har styrt en uavhengig jødisk stat: Atalja som styrte Judea fra 842 til 837 f.Kr.; Salome Alexandra som styrte fra 76 til 67 f.Kr.; og Golda Meir som var statsminister av Israel fra 1969 til 1974.[2]

Familie[rediger | rediger kilde]

Hennes personlige genealogi eller slekt er ikke oppgitt av den jødisk-romerske historikeren Josefus. Rabbiniske kilder har utpekt den lærede Simeon ben Shetach som hennes bror.[3] Om dette er ment bokstavelig og historisk korrekt, var hun datter av Setah Bar Yossei Rabbi og hennes bestefar var Yossei Bar Yochanan.[4]

Salome Alexandras eldste sønn med Alexander Jannaios var Johannes Hyrkanos II som kjempet mot sin yngre bror Aristobulos II på 60-tallet f.Kr. over posisjonen som jødisk yppersteprest. Hyrkanos II ble til sist suksessfull ved å skaffe seg hjelp hos nabateeres konge Aretas III; bestikke romerske myndighetspersoner, inkludert Scaurus; og skaffet seg favorisering hos Pompeius som beseiret hans bror og tok ham med til Roma.[5]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Gemalinne[rediger | rediger kilde]

Ved Aristobulos I død i 103 f.Kr. lot hans hustru Salome Alexandra hans bror Alexander Jannaios settes fri fra fengselet hvor han ble holdt innsperret. I løpet av styret til Alexander Jannaios, som i henhold til historikeren Josefus, giftet han seg med henne kort tid etter at han ble konge,[6] Salome Alexandra synes å ha hatt kun liten politisk innflytelse, noe som er evident ved kongens fiendtlig holdningen overfor fariseerne.

Regent[rediger | rediger kilde]

Det hasmonske kongerike under Salome Alexandra

Salome Alexandra mottok tøylene på regjeringen i 76 eller i 65 f.Kr. ved Alexander Jannaios' leir før Ragaba og holdt kongens død skjult inntil festningen hadde falt for at innsatsen ved beleiringen ikke skulle bli svekket. Hun lyktes for en tid å stilne de trettekjære interne diskusjonene i kongedømmet som hadde eksistert på den tiden da Jannaios døde; og hun gjorde det med fredelige midler og uten skade på de politiske forholdene som den jødiske staten hadde med omverden. Salome Alexandra greide å sikre samtykke for en hasmonsk monarki fra fariseerne som hadde hadde dårlige tider under Jannaios.

Innenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

De hyppige besøk til palasset av lederen for den fariseisk fraksjonen, Simeon ben Shetach, som det ble sagt var dronningens bror, må ha skjedd i de tidlige årene av Alexanders styre, før Alexander åpent hadde brutt med fariseerne. Salome Alexandra synes ikke å ha forsøkt å forhindre hennes ektemanns harde forfølgelsen av sekten. Ekteskapet synes uansett til å ha blitt avsluttet hjertelig da Alexander på sitt dødsleie overga regjeringen ikke til sine sønner, men til sin hustru.

Hennes neste anliggende var å åpne forhandlinger med fariseernes lederne. Etter å ha gitt forsikringer om sin framtidige politikk erklærte fariseerne seg villige til å gi Alexanders levninger den begravelseshøytidelighet som var en monark verdig. Ved dette skrittet unngikk hun enhver offentlig krenkelse av den døde kongen, noe som grunnet folkets forbitrelse kunne ha funnet uttrykk under jordfestingen og utsatt hasmonerne for fare.

Fariseerne som hadde gått fra forfølgelse under Alexander ble ikke bare den eneste tolerert sekten i det jødiske samfunnet, men også den herskende klasse. Salome Alexandra installerte som Kohen Gadol, yppersteprest sin eldste sønn Johannes Hyrkanos II, en mann som var tilhenger av fariseerne. Samtidig ble sanhedrin, det store rådet, som var jødenes fremste politiske og religiøse organ i gresk-romersk tid, ble reorganisert i henhold til fariseernes ønsker. Denne sammenslutningen hadde hittil vært en «overhus», de øverste klasser og den fremste rabbinske rådet. Fra denne tiden av ble det en form for «høyesterett» for å administrere juridiske og religiøse saker, men underlagt fariseerne.

Saddukeerne ble nødtvungent til å ansøke dronningen om beskyttelse fra den herskende partigrupperingen. Salome Alexandra som synes å ha mål å unngå konflikt mellom grupperingene, fikk fjernet saddukeerne fra Jerusalem og sendt dem for å bo i ulike befestede byer.

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Salome Alexandra rustet opp militært ved å øke hærens størrelse og sørget for forskninger til de mange festningsverkene slik at nabomonarkene ble avskrekket av de mange beskyttede byene og festningene langs Judeas grenser. Hun unngikk heller ikke fra direkte krig da hun sendte sin sønn Aristobulos II med en hær for å beleire Damaskus, men dog uten noen resultat.

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Hennes siste dager var urolige. Hennes sønn Aristobulos bestrebet seg på å overta regjeringen, og lyktes etter hennes død.

I henhold til en del versjoner Toledot Yeshu («Jesus' liv»), en antikristen biografi av Jesus fra middelalderen fra et jødisk perspektiv, er Salome knyttet til Jesus fra Nasaret, noe som plasserer Jesus død 150 år tidligere.[7]

Bedømmelsen av Salome Alexandra har variert stort. Den romersk-jødiske historikeren Flavius Josefus betraktet henne som en skarpsindig politiker, men som befant seg på et område hvor kvinner burde være og som åpnet døren til fariseerne som til sist ødela det hasmonske kongedømme. I henhold til Josefus foretrakk hun «makten til eneveldig herredømme over alle ting, og i sammenligningen med det hadde ingen aktelse for hva som var bra eller hva som var riktig.»[8]

Senere rabbinske kilder som nedstammer fra fariseerne har ønsket å huske Salome Alexandras ni år med styre som en tid for fred, framgang og regjering i henhold til Guds lover. Metaforiske overdrivelser ble benyttet for å framheve dette, hvor det ble sagt i Haggadá sjel Pesah, den jødiske påskefortellingen, at under hennes styre falt det regn kun på sabbaten slik at de jødiske arbeiderne ikke tapte noen arbeidsdager.[9] Jordens fruktbarhet var så stor at kornene fra hveten var store som bønner; havren som oliven, og linsene så store som gulldenarii.[10] Dette mangfoldet i det historiske minnet reflekterer antagelig det store ideologiske skillet mellom hellenistiske jøder og fariseere på denne tiden, et skille som fortsatte inn i de romersk-jødiske krigene og som deportasjonen av den jødiske befolkningen fra Judea til Europa etter hvert gjorde irrelevant.[2]

Salome Alexandras styre ble en fredelig øy med fred på 100-tallet f.Kr. i en tid som var preget av bortimot konstant krigføring og uro. Hennes styre begynte med slutten på borgerkrigen mellom fariseerne og hellenistiske jøder, og ble avsluttet med at striden mellom fariseerne og saddukeerne brøt ut. Hennes tidsalder var således preget av fred, men det var en fred som ble oppnådd ved å gi makt til den mektigste fraksjonen, fariseerne, og således tvang de øvrige til å holde seg i ro, men det var en midlertidig løsning som ikke endret de underliggende problemene.[2]

Navnet[rediger | rediger kilde]

«Shlomtzion» (hebraisk: שלומציון) avledet fra dronningens navn, og er tidvis benyttet som et fornavn hos kvinner i dagens Israel. Blant andre, den velkjente israelske forfatteren Amos Kenan ga dette navnet til sin datter.

I 1977-valget for Knesset aksepterte Ariel Sharon rådet til Kenan å gi navnet «Shlomtzion» til et nytt politisk parti som Sharon opprettet på denne tiden. Den slo seg senere sammen med Likud.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ At Alexandra, enken til Aristobulos I, var identisk med den som giftet seg med hans bror Alexander Jannaios, er ingen steder uttrykkelig stadfestet hos Josefus, som, det er generelt dedusert, tok det for gitt at den sistnevnte utførte levirat ekteskap (den form for ekteskap hvor en kvinna gifter seg med en av hennes ektefelles brødre etter ektefelles død, om det ikke fantes barn i ekteskapet med ektefellen, for på den måte fortsette ektefelles slekt ved at broren barn blir regnet tilhørende den avdøde ektefellen. Begrepet stammer fra latinske levir, som betyr «ektemakens bror».
  2. ^ a b c The Jewish Queen, Rivers from Eden
  3. ^ Hezser, C.: Rabbinic law in its Roman and Near Eastern context
  4. ^ Mommaerts, T. Stanford: Ancient Genealogy chart - Ansbertus.
  5. ^ Josefus: Den jødiske krig 1.107 – 155
  6. ^ Josefus' utsagn i Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie), xv. 6, § 3, at Hyrkanos II, den eldste sønnen til Alexander Jannaios, var åtti år gammel da han ble drept av Herodes den store i 31 f.Kr., er antagelig feil etter som det setter hans fødsel til år 111 f.Kr. og Jannaios ble selv født i 125 f.Kr. slik at han da ville ha vært 14 år gammel da Hyrcanus ble født. Det er vanskelig å forstå hvordan en 13 år gammel gutt kan ha giftet seg med en enke på 30. Josefus' utsagn (i Jødisk forhistorie 11, §§ 1, 2) at i løpet av styret til Aristobulos fikk hans hustru, formodentlig Salome Alexandra, fikk drept den unge prins Antigonos I, ettersom hun så en rival i ham til sin ektemann, mangler enhver annen bekreftelse.
  7. ^ Goldstein, Morris (1950): Jesus in the Jewish tradition, Macmillan, s. 148-154
  8. ^ Josefus: Ioudaike archaiologia («Jødisk forhistorie»), 13.16.6.
  9. ^ Ta'anit, 23a; Sifra, ḤuḲḲat, i. 110
  10. ^ Mindel, Nissan: «Queen Salome Alexandra», Chabad.org Jewish History

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ewald, Heinrich ((1843–1859): Geschichte des Volkes Israel, engelsk utgave History of Israel, 1886
  • Derenbourg, Joseph (1867): Essai sur l'Histoire et la Géographie de Palestine, s. 102–111;
  • Madden, Frederic William (1976): Coins of the Jews, Georg Olms Verlag, s. 91-92;
  • Willrich, Hugo (1900): Judaica: Forschungen zur Hellenisch-Jüdischen Geschichte und Litteratur, ss. 74, 96.