Ruinen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ruinene av et romersk tempel, Aquae Sulis, i dagens moderne Bath, England.

Ruinen er et angelsaksisk dikt fra kanskje 700-tallet som er blitt bevart i manuskriptet Exeterboken som også rommer en rekke andre angelsaksiske dikt. Ruinen er skrevet av en ukjent forfatter.

Diktet er skadet av brann to steder i teksten slik at det fremstår som et fragment, noe som vanskeliggjør en analyse av det. Det som er åpenbart er at det beskriver en ødelagt by av fordums storhet, tilbake til Englands romertid (se Romersk Britannia), en gang så storslått at fortelleren mener den må ha vært bygget av «kjemper» ettersom angelsakserne selv ikke bygde i stein. Det er gode grunner til å anta at byen det er snakk om er ruinene etter Aquae Sulis, dagens moderne engelske by Bath.

Dikteren har øyensynlig vandret i restene av byen og undret seg: Byens bygninger har falt sammen, verket til kjemper har smuldret, forfallen er tårnenes ruinerte hustak, og brutt i stykker er den stripete gaten, frost i mørtelen, alle takene gaper, istykkerrevet og sammensunket og spist av elde.[1]

Det er en direkte henvising i avslutningen av diktet som synes å bekrefte dette: «Steinbygningene sto der; vann fra de varme kilder» og «ned i de bekvemme bad, varme i sitt indre...» Det er også en henvisning til at «...bandt murens grunnvoll med jern». Det jern det er snakk om er sannsynligvis jernstenger som romerne benyttet i bygningsfundamenter. Tilsvarende jernstenger er blitt bekreftet i arkeologiske funn fra romertidens Bath[2]

Ruinen er først og fremst en poetisk beskrivelse av nostalgi ved en storhet som er forsvunnet og som nå kun finnes rester av. Det er en klar stemning av melankoli og vemod som diktet deler med en rekke andre angelsaksiske dikt, blant annet Sjøfareren, Vandringsmannen og Deor, noe som gjør at en del forskere og litterater plasserer diktet i sjangeren elegi, klagedikt. Ettersom en klagende stemning er utbredte i mange dikt har en del forskere innvendt at sjangreplasseringen ikke er helt treffende, og peker på at også Beowulf har klare elegiske partier uten at dette eposet blir en elegi av den grunn. Noe av det som gjør elegi mer treffende for Ruinen enn for mange andre angelsaksiske dikt er vekslingen mellom fortid og nåtid, mellom tidligere prakt og storheten og til det fysiske forfallet og forgjengelighet som fortelleren opplever.

Ruinen har ingen bestemt moralisering, i motsetning til dikt som Vandringsmannen og Sjøfareren, og har heller ikke homiletisk avslutning som knytter det til en kristen verdensbeskuelse. Likevel har enkelte tolket det i den retning at det finnes et uttrykk for resignasjon over jordisk forgjengelighet og det omskiftelige i verden, og at det er kristen hovedvekt på beskrivelsen av et samfunn som går til grunne på grunn av hedonisme og materialisme. Lest på denne måten faller diktet innenfor det samme historiesyn som Augustin uttrykte i De civitate Dei (Om Gudsstaten).[3] Også diktet Vandringsmannen har en tilsvarende beskrivelse av ruiner hvor Gud nevnes eksplisitt: «menneskenes Skaper la byen øde, slik at kjempers eldgamle byggverk sto tomme».

Det kan innvendes at selv om en kristen tanke kan finne et ekko i diktet er denne moralismen ikke uttrykt i diktet i de fragmenter som er blitt bevart. Selv om fortiden beskrives som «stolte og vin-glade» krigere som «frydet seg over skattene, over sølv og edle steiner, rikdom og velstand» er ikke det nødvendigvis en hentydning fra skaldens side til de syv dødssynder. Skalden gjør derimot flere referanser til «Wyrd» (norrønt Urd), et element i fellesgermansk førkristen og hedensk mytologi.

Det er mulig at diktet har en moderne gjenklang i den engelske musikeren Cat Stevens' sang «Ruins» fra albumet Catch Bull At Four (1972). Selv om det ikke kjennes til en uttalelse fra musikeren som bekrefter at han har lest det angelsaksiske diktet er innholdet av sang og dikt innledningsvis påfallende likt: It's so quiet in the ruins walking though the old town / Stones crumbling under my feet I see smoke for miles around.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oversettelsen er gjort av Wikipedia.
  2. ^ Sandved, Arthur, 1987. Side 42. Versstrofene over er også tilpasset fra Sandveds oversettelse.
  3. ^ Doubleday, James F.: «The Ruin: Structure and Theme» i Journal of English and Germanic Philology 71 (1972), side 369-381.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sandved, Arthur (1987): Vers fra vest. Gammelengelsk dikt i utvalg. Thorleif Dahls Kulturbibliotek. Oslo 1987. ISBN 82-03-15534-0. (innledning og oversettelse til norsk)
  • Bradley, S. A. J. (1982): Anglo-Saxon poetry: an anthology of Old English poems. London: Dent, (oversettelse til moderne engelsk).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • «The Ruin» – angelsaksisk original og moderne engelsk tekst side ved side.
  • «The Ruin» – angelsaksisk original og Richard Hamers moderne engelske, og mer poetiske oversettelse/gjendiktning.