Deor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Deor eller Deors klagesang (engelsk «The Lament of Deor») er et kort gammelengelsk eller angelsaksisk dikt som er bevart i et eneste manuskript fra middelalderen, Exeterboken. Deor er forfattet antagelig på 800-tallet eller tidligere før det ble skrevet langt senere, og er et dikt tett knyttet til norrøn mytologi slik også heltediktet Beowulf er det. Den tilsynelatende dunkle dysterheten i Deor er i både form og funksjon i slekt med det lengre angelsaksiske diktet Widsith.

Diktet Deor, som alle andre angelsaksiske dikt, hadde opprinnelig ingen tittel, men navnet «Deor» blir nevnt i slutten av teksten og har tradisjonelt blitt benyttet for å referere til diktet. Diktet er totalt på 42 linjer, inndelt i syv vers av varierende lengde som hver avsluttet av et felles refreng: «Þæs ofereode, þisses swa mæg». Det kan løslig bli oversatt til «den [sorg] gikk over; denne [sorg] kan også gå over», eller tilsvarende poetiske tilnærmelser (se nedenfor).

Det poetiske språket er meget nyansert, og det er vanskelig for enhver oversettelse til moderne engelsk eller norsk å fange inn spenningen som er tilstede i de meget nøye og sparsommelige ordene som poeten har benyttet seg av. Uten den historiske og kulturelle sammenhengen som diktet utgikk fra gir det liten mening for en moderne leser.

Diktet går igjennom en rekke av legendariske eller mytiske figurer, spør hva som har skjedd med dem, og svarer deretter med det ovennevnte refrenget. Diktet er skrevet i første person «jeg» som i hvert tilfelle fokuserer spesielt på den følelsesmessige svar på den ulykkeliges lidelse. Hvert vers gir en dunkel og antydende gjenfortelling om de ulykker eller prøvelser som har skjedd med flere skikkelser kjent fra den tradisjonelle norrøne eller germanske heltediktningen, før fortelleren avslutter med sin egen skjebne og sorg.

Første vers handler om kong Nithhads forfølgelse av den legendariske figuren Wayland (norrønt Volund smed), og som er kjent fra andre kilder som norrøne Volundkvadet som er bevart i Den eldre Edda. Nithhad sperrer Wayland inne og tvinger ham til arbeide for seg, men Wayland får sin hevn ved å drepe Nithhads sønner og voldta hans datter før han flykter gjennom luften ved en flygende kappe som han har konstruert fra fjær hans bror Egil har gitt ham. Diktet forteller ikke hele historien da fortelleren forventer at tilhørerne er godt kjent med den.

Det andre verset henger innholdsmessig sammen med det første og trekker videre fra den samme fortellingen ved å fokusere på Nithhads datter Beadohild som er blitt med barn etter at Wayland (Volund) har dratt. Dette er, i henhold til diktet, en større grunn for sorg enn drapet på hennes to brødre.

Tolkningen av tredje vers gir større vanskeligheter. Det forteller om den ulykkelige kjærligheten mellom kvinne og mann, en kvinne ved navn Mæðhild og en mann ved navn Geate, men fortellingen ikke er kjent fra andre bevarte kilder.

Det korteste verset bryter tilsynelatende raden med sorg som er nevnt tidligere: «Ðeodric ahte þritig wintra // Mæringa burg – þæt wæs monegum cuþ» («Teoderik holdt mæringenes by for tretti år // det var kjent for mange folk»). Hovedpersonen er den historiske østgoterkongen Teoderik den store som er kjent fra flere middelaldertekster og ikke minst fra tidligere mytiske sagnkretser fra folkevandringstiden. Det er mulig at Teoderiks rykte som en hard hersker er anledningen for at han blir nevnt i diktet for i neste vers nevnes østgoterkongen Ermanarik tilsvarende som «þæt wæs grim cyning» («det var en grim konge»). Nestsiste vers peker sannsynligvis til overstående og beklager de sorger og fravær av glede som har formørket hans sinn, og som viser ære og storhet til mange menn, men for andre kun vanskeligheter.

Det er i diktets siste vers og konklusjon at fortellerstemmen peker på seg selv i en tradisjonell, heroisk setting, gir seg navn og avslører at han en gang var en stor skald blant heodeningene (Heodeninga) inntil han ble fortrengt og sendt av sted av en bedre skald ved navn Heorrenda.[1]

Heodeningene (Hjaðningar) var involvert i det evige «slaget til Heodeningene», Hjaðningavíg. I henhold til norrøn mytologi var Heorrenda (Hjarrandi)[2], det vil si «Skrikeren», et annet navn på Odin, ikke bare en gud for krig, men også for skaldekunsten. Antagelig er det et element av ironi i dette avsnittet. Ved å være «evig» ville heodeningenes sorg ikke gå over slik poeten avslutter: «Det var over, så må dette».

Angelsaksisk original: Engelsk gjendiktning: Norsk oversettelse:
«Þæt ic bi me sylfum // secgan wille,

þæt ic hwile wæs // Heodeninga scop,
dryhtne dyre. // Me wæs Deor noma.
Ahte ic fela wintra // folgað tilne,
holdne hlaford, // oþþæt Heorrenda nu,
leoðcræftig monn // londryht geþah,
þæt me eorla hleo // ær gesealde.
Þæs ofereode, // þisses swa mæg!»

«I wish to say this about myself:

That for a time I was the Heodenings' poet,
dear to my lord – my name was «Deor».
For many years I had a profitable position,
a loyal lord until now that Heorrenda,
the man skilled in song, has received the estate
which the warriors' guardian had given to me.
That went by, so can this.»

«Jeg, for meg, vil si dette,

For en tid var jeg, heodeningenes skald
Kjær for min drott, mitt navn var Deor
Jeg hadde i mange vintre, høy gunst
En herre av byrd, inntil Heorrenda nå,
Kvadgod mann, har fått det bo
Som vokteren av krigerne, før ga til meg
Det var over, så må dette.»

Alle forsøk på å plassere diktet innenfor en bestemt sjangre har gitt vanskeligheter. Middelalderens lærde som forsøkte å se diktet innenfor den angelsaksisk tradisjonen har derfor leste det hovedsakelig som et tiggedikt, et dikt skrevet av en reisende og tiggende poet som er ikke tilknyttet noens beskyttelse. Ettersom det er svært få andre tiggedikt som er blitt bevart er denne tilskrivelsen spekulativ. Andre har relatert Deor til andre melankolske dikt i Exeterboken, slik som Sjøfareren og Vandringsmannen.

Noen litterater som har forsøkt å karakterisere verket har kalt det for et dikt av typen ubi sunt, det vil si «hvor er de?», på grunn av dets refleksjoner over det flyktige eller ustadige. Det har også blitt betraktet som en tradisjonell klagesang og et trøstedikt. Kristne trøstedikt har imidlertid vanligvis forsøkt å innbefatte personlig elendighet i en historisk eller uttrykkelig metafysisk sammenheng, jfr. BoëthiusFilosofiens trøst, og slike perspektiver er noe fjernt fra tradisjonen innenfor angelsaksisk poesi. Diktet er et dokument av stor historisk interesse, men presenterer fortsatt flere uløste problemer[3]

Etymologisk bakgrunnen for navnet Deor går tilbake til germanske *deuzom, og beslektet er det gammelsaksiske dior, gammelhøytyske tior, og norrøne dýr. Dets konnotasjon er derfor «vilt dyr» eller «villdyr».[4] I den forstand er ikke Deor nødvendigvis et personlig navn, men kan også være et tilnavn, til og med beskrivelse. Poeten legger uansett til et ekstra poetisk lag ved deretter å fortelle at han var «dryhtne dyre» = «dyrebar [kjær] for [sin] drott».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Malone, Kemp. «An Anglo-Latin Version of the Hjadningavig». Speculum, Vol. 39, No. 1 (Jan. 1964). Sidene 35-44
  2. ^ Heorrenda opptrer som Hjarrandi i det norrøne diktet Skaldskaparmål
  3. ^ Renwick, W. L. and Orton, Harold: The Beginnings of English Literature to Skelton 1509. 3rd ed., London 1966:191.
  4. ^ Old English Etymology: deor

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]