Ringbuker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ringbuker
polarringbuk
polarringbuk
Vitenskapelig(e)
navn
:
Liparidae
Gill, 1861
Norsk(e) navn: ringbuker
Hører til: Cottoidei,
ulkefisker,
egentlige beinfisker
Antall arter: 380
Habitat: marint
Utbredelse: alle hav med kaldt vann
Delgrupper:
  • Acantholiparis
  • Aetheliparis
  • Allocareproctus
  • Careproctus
  • Crystallichthys
  • Edentoliparis
  • Elassodiscus
  • Genioliparis
  • Gyrinichthys
  • Liparis
  • Lipariscus
  • Menziesichthys
  • Nectoliparis
  • Notoliparis
  • Odontoliparis
  • Osteodiscus
  • Palmoliparis
  • Paraliparis
  • Polypera
  • Psednos
  • Pseudoliparis
  • Rhinoliparis
  • Rhodichthys
  • Squaloliparis
  • Volodichthys

Ringbuker er en gruppe av ulkefisker. De regnes her som en egen familie, Liparidae, men blir ofte plassert sammen med de nært beslektede rognkjeksene i en utvidet familie Cyclopteridae.

Kroppen er avlangt dråpeformet med et stort hode og liten bakkropp. Den geleaktige huden mangler skjell. Bukfinnene er omdannet til en sugeskive, men noen arter som har gått over til et pelagisk levevis, har sekundært mistet sugeskiva. Ryggfinnen og gattfinnen er lange og når til halefinnen, eller henger sammen med den. Maksimal lengde er omtrent 50 cm.

Ringbuker gyter forholdsvis få egg, omtrent 300. De har utviklet ulike strategier for å beskytte eggene. Dypvannsarten Careproctus ovigerum er sannsynligvis en munnruger. Noen arter i slekten Careproctus legger egg i gjelleåpningene til kongekrabbe.

De lever i kalde og tempererte hav fra fjæresonen ned til dyphavsgroper på 7700 m dyp. I tropiske hav finnes de bare på svært dypt vann. De fleste artene er bunnlevende, men det finnes også noen som lever pelagisk. De eter havbørsteormer, krepsdyr og bløtdyr.

En trodde tidligere at utbredelsen stort sett var begrenset til Nordishavet og nordlige deler av Atlanterhavet og Stillehavet. I tillegg var det gjort noen spredte funn på den sørlige halvkule. Etter hvert som nye områder er blitt undersøkt, har det vist seg at ringbukene kanskje har den største utbredelsen av alle fiskefamilier. Et stort antall nye arter er beskrevet, for eksempel 30 nye arter fra Australia i 2001 og 16 nye arter fra New Zealand i 2012.

Det drives ikke fiske etter etter ringbuker, og de har ingen økonomisk betydning.

Norske arter[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Liparis marmoratus fra det nordlige Stillehavet
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Liparidae – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Liparidae – detaljert artsinformasjon