Red-Headed Woman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Red-Headed Woman
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør Jack Conway
Produsent Albert Lewin (ukreditert)
Irving Thalberg (ukreditert)
Manus Katharine Brush (roman)
Anita Loos (manus)
F. Scott Fitzgerald (ukreditert)
Medvirkende Jean Harlow
Chester Morris
Sjeffotograf Harold Rosson
Klipp Blanche Sewell
Filmselskap Metro-Goldwyn-Mayer
Utgitt 25. juni 1932 USA
Lengde 79 min

Red-Headed Woman er en amerikansk romantisk komedie fra 1932, regissert av Jack Conway og produsert av Metro-Goldwyn-Mayer. I hovedrollene spiller Jean Harlow og Chester Morris. Filmen handler om en manipulerende kvinne som forfører rike menn for å klatre på den sosiale rangstigen. Manus er skrevet av Anita Loos og F. Scott Fitzgerald, basert på romanen Red-Headed Woman, skrevet av Katharine Brush, fra 1931.

Filmen var kontroversiell da den ble sluppet, på grunn av de mange seksuelle hentydningene, og ble forbudt i England og Tyskland.

Handling[rediger | rediger kilde]

Lillian «Lil» Andrews er en ung og vakker kvinne som er villig til å gjøre hva som helst for å klatre på den sosiale rangstigen. Hun bestemmer seg for å forføre den lykkelig gifte sjefen sin, William «Bill» Legendre jr. Første gangen hun tilbyr seg for ham, kjemper han imot, men hun gir ikke opp så lett og de ender opp med å kysse. Konen hans, Irene «Rene» Legendre, som var bortreist, kommer overraskende hjem før tiden og tar dem på fersk gjerning. Bill prøver desperat å få konens tilgivelse, men Lil nekter å gi slipp på ham og benytter enhver anledning til å forføre ham. Irene får etterhvert nok og skiller seg fra ektemannen. En stund etterpå tviler hun på avgjørelsen og bestemmer seg for å gi Bill en ny sjanse. Da hun oppsøker ham hjemme får hun vite at han har giftet seg med Lil.

Til tross for at alt gikk som planlagt for Lil, blir hun ikke akseptert hverken av Bills familie eller i hans sosiale omgangskrets. Da den velstående Charles «Charlie» B. Gaerste, en forretningsforbindelse og venn av familien Legendre, ankommer byen aner hun en mulighet til å bli akseptert. Hun forfører ham og presser ham til å invitere alle sine venner i byen til en fest hjemme hos henne. De inviterte takker motvillig ja, i frykt for å fornærme ham. På den store kvelden ser alt ut til å gå strålende, selv om alle gjestene går litt tidligere enn Lil hadde ønsket. Like etter at de har gått får Lil beskjed av hennes beste venninne Sally, som også var på festen, at alle gjestene har gått direkte fra hennes fest og bort Irene, som bor i nabohuset, for å overraske henne med en fest. En rasende Lil løper bort til Irenes hus og skjeller dem ut. Lil innser at hun aldri kommer til å bli akseptert i denne byen og prøver å overtale Charlie til å ta henne med til New York en periode. Bill er svært negativ til forslaget, men faren hans, William Legendre sr., mener at det nok er en god idé. Etterpå forteller William at han fant Lils lommetørkle hjemme hos Charlie og det blir derfor leid privatdetektiver for å holde øye med henne i New York.

Vel fremme i New York bruker ikke Lil lang tid på å forføre Charlie igjen og etterhvert frir han til henne. Ikke lenge etter blir Charlie oppsøkt av Bill som viser ham flere bilder der Lil kysser den franske privatsjåføren hans, Albert. På det ene bildet står Charlie selv med ryggen til. Han blir rasende over avsløringen og gir Albert sparken og avslutter forholdet til Lil. Hun bestemmer seg for å reise hjem igjen til ektemannen, men mens hun har vært borte har han gjenopptatt forholdet til Irene. Lil prøver å skyte Bill, men han overlever. Han bestemmer seg for å ikke anmelde henne, men tar ut skilsmisse og gifter seg på nytt med Irene.

To år senere er Bill, Irene og hans familie på hesteveddeløp i Paris og ved en tilfeldighet får Bill øye på Lil i kikkerten sin. Hun er nå sammen med en annen eldre, velstående mann. Filmen slutter med at Lil og hennes nye kjæreste setter seg i en limousin som blir kjørt av Albert.

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

Romanen Red-Headed Woman, skrevet av Katharine Brush, ble første gang publisert som en artikkelserie i The Saturday Evening Post fra 22. august til 3. oktober 1931.[1] Metro-Goldwyn-Mayer kjøpte rettighetene til historien og gav F. Scott Fitzgerald i oppgave å skrive manuset. Han leverte inn et deprimerende og ubrukelig manus, og han ble sparket. Anita Loos fikk da i oppgave å endre manuset til en sexkomedie.[2]

Marcel De Sano skulle opprinnelig regissere filmen, men ble erstattet av Jack Conway kort til før innspillingen begynte.[1] Conway likte ikke filmens umoralske kvinnelige hovedperson, ettersom hans eget ekteskap hadde blitt ødelagt av en slik kvinne. Han var overbevist om at publikum kom til å dele hans syn på dette.[2]

MGM vurderte de fleste av sine kvinnelige stjerner til å spille den kvinnelige hovedrollen i filmen. Til slutt foreslo Paul Bern at Jean Harlow ville være det perfekte valget.[2] Harlow, som var kjent for sitt platinablonde hår, brukte parykk i filmen, ettersom hennes rollefigur skulle ha rødt hår. Hun forsikret imidlertid fanmagasinene om at det ikke kom til å bli noen varig endring.[3] Harlow var ikke helt fornøyd med rollen hun skulle spille. Ifølge konen til regissør Conway, Virginia Conway, var grunnen til dette at «hun var forferdelig søt, og hun hadde absolutt ingenting til felles med rollefiguren».[4]

Filmen var ferdig innspilt i slutten av mai 1932. Den 2. juni ble en tidlig versjon av filmen vist for et testpublikum i Glendale i California.[5] Testpublikummet var imidlertid usikker på om det var meningen at de skulle le av Harlows rollefigur, ettersom de ikke innså at filmen var en komedie før de hadde sett en god stund. Produsenten Irving Thalberg gav derfor Loos i oppgave å skrive en komisk scene som skulle innlede filmen.[1]

Charles Boyer var så misfornøyd med å ha en så liten rolle i filmen at han sørget for at han ble klippet bort da filmen ble vist i hjemlandet hans, Frankrike. Dette til tross for at det endret handlingen på en forvirrende måte for publikum.[6]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Filmen ble en stor suksess og tjente inn nesten det dobbelte av produksjonskostnadene.[7] Variety lot seg begeistre og beskrev Harlows prestasjon som «elektrisk». I tillegg mente anmelderen at filmen, til tross for en del sjokkerende scener, kommer seg i mål på overbevisende vis.[8] Bland Johaneson i New York Daily Mirror mente at filmen var «fylt med latter og ladet med dynamitt», mens Lucius Beebe i New York Herald Tribune mente at den var «en til tider hysterisk satirisk komedie».[9]

Filmen var også svært kontroversiell ettersom den umoralske hovedpersonen ikke blir straffet for sine syndige handlinger slik som det vanligvis ble gjort i filmer.[10] Religiøse grupper startet underskriftskampanjer mot filmen, men filmselskapet nektet å trekke filmen tilbake eller endre handlingen.[10] Filmen ble forbudt i England og Tyskland, men den engelske kongefamilien hadde en kopi av filmen som de viste til gjester på Buckingham Palace.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Notes for Red-Headed Woman (1932)». Turner Classic Movies. 
  2. ^ a b c Golden, Eve (1991). Platinum Girl: The Life and Legends of Jean Harlow. Abbeville Press. s. 84. ISBN 978-1558592148. 
  3. ^ Golden, Eve (1991). Platinum Girl: The Life and Legends of Jean Harlow. Abbeville Press. s. 85. ISBN 978-1558592148. 
  4. ^ Stenn, David (1993). Bombshell: The Life and Death of Jean Harlow. Doubleday. s. 80. ISBN 978-0385421577. 
  5. ^ Stenn, David (1993). Bombshell: The Life and Death of Jean Harlow. Doubleday. s. 82. ISBN 978-0385421577. 
  6. ^ Golden, Eve (1991). Platinum Girl: The Life and Legends of Jean Harlow. Abbeville Press. s. 90. ISBN 978-1558592148. 
  7. ^ Stenn, David (1993). Bombshell: The Life and Death of Jean Harlow. Doubleday. s. 88. ISBN 978-0385421577. 
  8. ^ «Review: ‘Red-Headed Woman’». Variety. 1. januar 1932. 
  9. ^ Conway, Michael; Ricci, Mark (1965). The Films of Jean Harlow. Cadillac Publishing Co. s. 72-73. 
  10. ^ a b Golden, Eve (1991). Platinum Girl: The Life and Legends of Jean Harlow. Abbeville Press. s. 91. ISBN 978-1558592148. 
  11. ^ Golden, Eve (1991). Platinum Girl: The Life and Legends of Jean Harlow. Abbeville Press. s. 92. ISBN 978-1558592148. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]