Red-Headed Woman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Red-Headed Woman
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør Jack Conway
Produsent Albert Lewin (ukreditert)
Irving Thalberg (ukreditert)
Manus Katharine Brush (roman)
Anita Loos
F. Scott Fitzgerald (ukreditert)
Medvirkende Jean Harlow
Chester Morris
Lewis Stone
Leila Hyams
Una Merkel
Henry Stephenson
May Robson
Charles Boyer
Harvey Clark
Sjeffotograf Harold Rosson
Klipp Blanche Sewell
Filmselskap Metro-Goldwyn-Mayer
Utgivelsesår 25. juni 1932 USA
Lengde 79 min
Budsjett $ 401 000
IMDb-profil

Red-Headed Woman er en amerikansk romantisk komedie fra 1932 regissert av Jack Conway og produsert av Metro-Goldwyn-Mayer. I hovedrollene spiller Jean Harlow og Chester Morris. Filmen handler om en manipulerende kvinne som forfører rike menn for å klatre på den sosiale rangstigen. Manus er skrevet av Anita Loos og F. Scott Fitzgerald, basert på romanen Red-Headed Woman skrevet av Katharine Brush.

Filmen var kontroversiell da den ble sluppet, på grunn av de mange seksuelle hentydningene, og ble forbudt i England og Tyskland.

Handling[rediger | rediger kilde]

Lillian «Lil» Andrews er en ung og vakker kvinne som er villig til å gjøre hva som helst for å klatre på den sosiale rangstigen. Hun bestemmer seg for å forføre den lykkelig gifte sjefen sin, William «Bill» Legendre jr. Første gangen hun tilbyr seg for ham, kjemper han imot, men hun gir ikke opp så lett og de ender opp med å kysse. Konen hans, Irene «Rene» Legendre, som var bortreist, kommer overraskende hjem før tiden og tar dem på fersk gjerning. «Bill» prøver desperat å få konens tilgivelse, men «Lil» nekter å gi slipp på ham og benytter enhver anledning til å forføre ham. Irene får etterhvert nok og skiller seg fra ektemannen. En stund etterpå tviler hun på avgjørelsen og bestemmer seg for å gi «Bill» en ny sjanse. Da hun oppsøker ham hjemme får hun vite at han har giftet seg med «Lil».

Til tross for at alt gikk som planlagt for «Lil», blir hun ikke akseptert hverken av «Bill»s familie eller i hans sosiale omgangskrets. Da den velstående Charles «Charlie» B. Gaerste, en forretningsforbindelse og venn av familien Legendre, ankommer byen aner hun en mulighet til å bli akseptert. Hun forfører ham og presser ham til å invitere alle sine venner i byen til en fest hjemme hos henne. De inviterte takker motvillig ja, i frykt for å fornærme ham. På den store kvelden ser alt ut til å gå strålende, selv om alle gjestene går litt tidligere enn «Lil» hadde ønsket. Like etter at de har gått får «Lil» beskjed av hennes beste venninne Sally, som også var på festen, at alle gjestene har gått direkte fra hennes fest og bort Irene, som bor i nabohuset, for å overraske henne med en fest. En rasende «Lil» løper bort til Irenes hus og skjeller dem ut. «Lil» innser at hun aldri kommer til å bli akseptert i denne byen og prøver å overtale «Charlie» til å ta henne med til New York en periode. «Bill» er svært negativ til forslaget, men faren hans, William Legendre sr., mener at det nok er en god idé. Etterpå forteller William at han fant «Lil»s lommetørkle hjemme hos «Charlie» og det blir derfor leid privatdetektiver for å holde øye med henne i New York.

Vel fremme i New York bruker ikke «Lil» lang tid på å forføre «Charlie» igjen og etterhvert frir han til henne. Ikke lenge etter blir «Charlie» oppsøkt av «Bill» som viser ham flere bilder der «Lil» kysser den franske privatsjåføren hans, Albert. På det ene bildet står «Charlie» selv med ryggen til. Han blir rasende over avsløringen og gir Albert sparken og avslutter forholdet til «Lil». Hun bestemmer seg for å reise hjem igjen til ektemannen, men mens hun har vært borte har han gjenopptatt forholdet til Irene. «Lil» prøver å skyte «Bill», men han overlever. Han bestemmer seg for å ikke anmelde henne, men tar ut skilsmisse og gifter seg på nytt med Irene.

To år senere er «Bill», Irene og hans familie på hesteveddeløp i Paris og ved en tilfeldighet får «Bill» øye på «Lil» i kikkerten sin. Hun er nå sammen med en annen eldre, velstående mann. Filmen slutter med at «Lil» og hennes nye kjæreste setter seg i en limousin som blir kjørt av Albert.

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

Romanen Red-Headed Woman, skrevet av Katharine Brush, ble første gang publisert som en artikkelserie i The Saturday Evening Post fra 22. august til 3. oktober 1931. Metro-Goldwyn-Mayer kjøpte rettighetene til historien og gav F. Scott Fitzgerald i oppgave å skrive manuset. Han leverte inn et deprimerende og ubrukelig manus, og ble sparket. Anita Loos fikk da i oppgave å endre manuset til en sexkomedie.[1]

Marcel De Sano skulle opprinnelig regissere filmen, men ble erstattet av Jack Conway kort til før innspillingen begynte.[2] Conway likte imidlertid ikke at filmen handlet om en umoralsk kvinne som bryter opp andres ekteskap, ødelegger menn og ender opp rik og lykkelig til slutt, ettersom hans eget ekteskap hadde blitt ødelagt av en slik kvinne. Han var overbevist om at publikum kom til å dele hans syn på dette.[1]

MGM vurderte de fleste av sine kvinnelige stjerner til å spille den kvinnelige hovedrollen i filmen. Til slutt foreslo Paul Bern at Jean Harlow ville være det perfekte valget. Det ble arrangerte et møte mellom henne, produsenten Irving Thalberg og manusforfatter Loos. Thalberg spurte Harlow om hun trodde at hun kunne få publikum til å le. «Med meg eller av meg», ville hun vite. Da hun fikk til svar det sistnevnte smilte hun og trakk på skuldrene: «Hvorfor ikke? Folk har ledd av meg hele livet mitt.» Thalberg synes dette beviste at hun hadde sans for humor og hun fikk rollen.[1]

Harlow brukte parykk i filmen, da hennes rollefigur skulle ha rødt hår. Hun forsikret imidlertid fanmagasinene om at «så snart filmen er over kommer dette røde håret til å få en fin plass blant suvenirene mine».[3] Harlow var ikke helt fornøyd med rollen hun skulle spille. Ifølge konen til regissør Conway, Virginia Conway, var grunnen til dette at «hun var forferdelig søt, og hun hadde absolutt ingenting til felles med rollefiguren».[4] Harlow fortalte journalister at problemet var å spille rollen slik at publikum kunne like henne til tross for henne selv.[4] Hun forklarte også at hun lenge hadde prøvd å komme unna den type rolle som hun spilte i Luftens dæmoner, og håpet at dersom hun beviste at hun kunne gjøre mer enn én ting ville rolletilbudene hennes bli mer varierte.[3]

Filmen var ferdig innspilt i slutten av mai 1932. Den 2. juni ble en tidlig versjon av filmen vist for et testpublikum i Glendale i California. Filmen begynte med at Harlows rollefigur forteller venninnen sin at hun har tenkt å forføre den gifte sjefen sin. Scenen var så sjokkerende at testpublikummet ikke visste om de skulle le eller forlate kinosalen.[5] Produsenten Thalberg gav derfor manusforfatter Loos i oppgave å skrive tre nye scener som filmen skulle begynne med, slik at publikum med en gang skulle skjønne at man skulle le av Harlows rollefigur.[5]

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Skuespiller Rolle
Jean Harlow Lillian «Lil»/«Red» Andrews Legendre
Chester Morris William «Bill» Legendre jr.
Lewis Stone William Legendre sr.
Leila Hyams Irene «Rene» Legendre
Una Merkel Sally
Henry Stephenson Charles «Charlie» B. Gaerste
May Robson Tante Jane
Charles Boyer Albert
Harvey Clark Onkel Fred

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Filmen ble en stor suksess og tjente inn nesten det dobbelte av produksjonskostnadene.[6] Variety lot seg begeistre og beskrev Harlow prestasjon som «elektrisk». I tillegg mente de at filmen, til tross for en del sjokkerende scener, kommer seg i mål på overbevisende vis.[7] New York Daily Mirror mente at filmen var «fylt med latter og ladet med dynamitt», mens New York Herald Tribune mente at den var «en til tider hysterisk satirisk komedie».[8]

Filmen var også svært kontroversiell ettersom den umoralske hovedpersonen ikke blir straffet for sine syndige handlinger slik som det vanligvis ble gjort i filmer.[9] Religiøse grupper startet underskriftskampanjer mot filmen, men filmselskapet nektet å hverken trekke filmen tilbake eller endre handlingen.[9] Filmen ble forbudt i England og Tyskland, men den engelske kongefamilien hadde en kopi av filmen som de viste til gjester på Buckingham Palace.[10]

Den franske skuespilleren Charles Boyer hadde en liten rolle som sjåfør i filmen. Han var imidlertid så misfornøyd med å ha en så liten rolle at han sørget for at han ble klippet bort da filmen ble vist i hjemlandet hans, til tross for at dette endret handlingen på en forvirrende måte for publikum.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Golden, Eve (1991). Platinum Girl: The Life and Legends of Jean Harlow. Abbeville Press. ISBN 978-1558592148., s. 84
  2. ^ Notes for Red-Headed Woman (1932). TCM.
  3. ^ a b Golden, Eve (1991). Platinum Girl: The Life and Legends of Jean Harlow. Abbeville Press. ISBN 978-1558592148., s. 85
  4. ^ a b Stenn, David (1993). Bombshell: The Life and Death of Jean Harlow. Doubleday. ISBN 978-0385421577., s. 80
  5. ^ a b Stenn, David (1993). Bombshell: The Life and Death of Jean Harlow. Doubleday. ISBN 978-0385421577., s. 82
  6. ^ Stenn, David (1993). Bombshell: The Life and Death of Jean Harlow. Doubleday. ISBN 978-0385421577., s. 88
  7. ^ «Red-Headed Woman», Variety, 1. januar 1932.
  8. ^ a b Golden, Eve (1991). Platinum Girl: The Life and Legends of Jean Harlow. Abbeville Press. ISBN 978-1558592148., s. 90
  9. ^ a b Golden, Eve (1991). Platinum Girl: The Life and Legends of Jean Harlow. Abbeville Press. ISBN 978-1558592148., s. 91
  10. ^ Golden, Eve (1991). Platinum Girl: The Life and Legends of Jean Harlow. Abbeville Press. ISBN 978-1558592148., s. 92

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]