Irving Thalberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Irving Grant Thalberg (født 30. mai 1899, død 14. september 1936) var en amerikansk filmregissør og filmprodusent i filmens pionertid. Han ble kalt for «Boy Wonder» (Ungdomstalentet) i sin ungdom og hans spesielle talent for å velge de rette filmmanus, de rette skuespillerne, samle det beste mannskapet og produsere en kassesuksess ut ifra disse faktorene.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Thalberg var født i Brooklyn i New York City av foreldre som var tysk-jødiske immigranter. Han hadde et svakt hjerte og var plaget med lidelser hele livet. Etter at han var ferdig med skolen ble han ansatt av filmselskapet Universal PicturesNew York-kontor hvor han arbeidet som personlig sekretær for den legendariske grunnleggeren av filmselskapet, Carl Laemmle. Irving Thalberg var intelligent og pågående og i en alder av 21 år var han i en overordnet stilling med ansvar for filmproduksjon i Universal City, filmselskapets produksjonsanlegg i California. Ganske snart begynte han å krangle med Erich von Stroheim over lengden på filmen Foolish Wives (1922) og han kontrollerte hvert eneste aspekt av filmen The Hunchback of Notre Dame (1923). I 1924 forlot han Universal til fordel for Louis B. Mayer Productions som kort tid etter ble slått sammen til storselskapet Metro-Goldwyn-Mayer (MGM). Thalberg er også kjent for å ha skapt skjemaet hvor en Hollywood-produksjon ble spillet i ulike enheter og hvor den kreative kontrollen over en film ble administrativt delt mellom produsent, regissør og andre.

The Big Parade (1925), regissert av King Vidor var Thalbergs første triumf hos MGM. Inntil 1932, da han fikk et alvorlig hjerteslag, overvåket han personlig hver eneste viktige produksjon i selskapet, og kombinerte omhyggelig forproduksjonen med førpremierer som målte publikums respons.

På den tiden da Thalberg gikk over til Metro Pictures var han sammen med skuespilleren Norma Shearer som han giftet seg med i 1927. Han ønsket at hun skulle bli hjemme, men hun insisterte at hun ville få bedre filmroller og ble etter hvert MGMs største stjerne på 1930-tallet. De fikk to barn, Irving Jr. (født 1930) og Kartherine (født 1935).

Da Thalberg ble syk lot Louis B. Mayer, som hele tiden hadde mislikt Thalbergs makt og suksess, ham erstatte med David O. Selznick og Walter Wanger. Da Thalberg kom tilbake til arbeidet i 1933 var det i en redusert stilling som leder for ett av filmselskapets filmenheter. Likevel hjalp han til med å utvikle noen MGMs mest prestisjepreget produksjoner, inkludert Grand Hotel (1932), Mytteriet på Bounty (1935), China Seas (1935), A Night at the Opera (1935), med Brødrene Marx, San Francisco (1936), og Romeo og Julie (1936).

Thalberg døde av lungebetennelse i Santa Monica i California, i en alder av 37 år mens han holdt på med forberedelsene til to filmer; A Day at the Races (1937) med Brødrene Marx og Marie Antoinette (1938) med sin kone i hovedrollen. Han ble gravlagt på gravstedet Forest Lawn Memorial Park i Glendale. To år senere ble det nye mektige og kostbare administrasjonsbygget som ble reist på tomten til det gamle MGM studioene i Culver City (nå Sony Pictures Studios) navngitt etter ham.

Thalbergs siste film, The Good Earth (1937) er den eneste gangen hans navn er listet i selve filmen. Det lyder: «Til minnet om Irving Grant Thalberg har vi dedikert denne filmen». Mens han fortsatt levde nektet han at hans navn skulle vises på noen av hans filmer, og har blitt sitert på å ha sagt «Kredit du gir deg selv er ikke verd å ha!»

En ærespris er navngitt etter Thalberg, Irving G. Thalberg Memorial Award. Forfatteren F. Scott Fitzgerald baserte en av sine romanfigurer, Monroe Stahr i The Last Tycoon på Thalberg. I filmversjonen fra 1976 blir han spilt av Robert De Niro. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Filmografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Biografier[rediger | rediger kilde]

  • Bob Thomas, Thalberg: Life and Legend, 1969
  • Roland Flamini, Thalberg: The Last Tycoon and the World of M-G-M, 1994
  • Samuel Marx, Mayer and Thalberg: The Make-believe Saints, 1975