Rc

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rc
Rc-lok.jpg
Informasjon
Type Elektrisk linjelokomotiv
Produsent ASEA
Byggeår 1967–1988
Antall bygget 360 stk
Operatører Green Cargo, SJ AB, TÅGAB, Banverket
Spesifikasjoner
Lengde 15400 mm
Høyde 4500 mm
Tjenestevekt 78–80 tonn
Akselrekkefølge Bo'Bo'
Drivhjuldiameter 1300 mm
Hjulavstand 2700+7700 mm
Banemotor 4 × ASEA LJM450
Topphastighet 135–180 km/t
Ytelser 1125–4827 hk
3600 kW
Starttrekkraft 275–290 kN
Se også: Kategori:Lokomotiver

Rc er typebetegnelsen for et elektrisk lokomotiv bygget av ASEA for Statens Järnvägar i Sverige mellom 1967 og 1988. Denne lokomotivtypen er den største lokomotivserien som har blitt bygget i Sverige, og har trukket alle typer togsammensetninger ikke bare i Sverige, men også i Norge. Rc–serien skiller seg fra tidligere serier av elektriske lokomotiver i Sverige ved at disse er tyristorstyrte. Totalt ble det bygget over 366 lokomotiver til SJ i perioden mellom 1967 og 1988. Typenavnet kommer av av den svenske hovedliteraen R, som betyr fireakslet boggilokomotiv, og underliteraet c, som betyr at lokomotivet er den tredje serien av denne hovedliteraen.

Rc loket er delvis basert på loktypene Bt for TGOJ (1954), Ra for SJ (1955) og Rb for SJ (1962). NSB fikk El. 16 i 1977, utviklet fra Rc 4. Lokene slekter også på Hector Rails type 161, tidligere El. 15, samt rumenske CFR type 040, jugoslaviske type 441 og tidligere ØBB type 1043. Iran fikk Rc–baserte lok i 1982. Det finnes i tillegg til dette 98 Rc baserte lok i USA, disse går på linjer rundt Washington og New York. Lokene er basert på Rc 4 og Rc 5 og er bygget mellom ca. 1980 og 1997, først i USA siden i Sverige. Lok med komponenter fra Rc–lok finnes også i India og Australia.

I 2001 kjøpte Tågåkeriet i Bergslagen 9 av ØBB`s Rc baserte lok type 1043, levert i perioden 1971-73. Etter lang tids tilpassing og ombygning kom lokene i drift i løpet av 2003. 3 lok gikk til Banverket (gule), 3 til TÅGAB (sølvfarget) og tre lok til TGOJ (blå-grønne). Opp til tre Rc–lokomotiver kan kan multippelkjøres, og på grunn av de nye kraftige motorene på de senere modellene klarer ikke strømforsyningen på visse baner å ekspedere tre multippelkjørte lokomotiver.

Versjoner[rediger | rediger kilde]

Totalt har Rc–lokomotivene blitt produsert i syv ulike versjoner (om man ikke regner med Rm), hvorav fem av de brukes den dag i dag. Flere individer har riktignok blitt ombygget til moderne versjoner, også flere ganger. Det har også blitt produsert flere modifiserte eksportvarianter av Rc, som har blitt eksportert til blant annet Østerrike, Iran, USA og Norge. I Norge er El. 16 det lokomotivet som er direkte hentet fra Rc–modellene. Denne er i utgangspunktet identisk bygget opp basert på den samme trinnløse tyristorteknologien, men skiller seg ut ved at denne har en spiss form i fronten, noe som ble sett på som nødvendig for å kunne forsere eventuelle kraftige snøfall på Bergensbanen.

Rc1 hos Green Cargo, med den karakteristiske randen som markerer A–enden.

Rc1[rediger | rediger kilde]

Den første versjonen kom i 1967 og fikk da kun benevnelsen Rc, og det var først når Rc2 ble bestilt at literaen ble endret til Rc1. Totalt ble det bygget 20 stk Rc1, hvorav 17 fortsatt eksisterer. Rc1 ble i startfasen først og fremst benyttet til ekspresstog, men ble senere satt inn som trekklokomotiv i alle slags typer tog. I begynnelsen på 1990-tallet ble samtlige Rc1 modernisert med nye luftinntak, enkelte tilfeller med radiostyring og med SJs nye blåfarge. De nye luftinntakene som dekker hele takkanten i overgangen fra veggen på lokomotivkassen til taket gjør at Rc1 skiller seg ut fra de senere versjonene. Fargesettingen gjør også at Rc1 skiller seg ut fra de senere modellene ved at typen fikk en rød oppovervendt rand som markerer A–enden. Etter disse modifikasjonene ble Rc1–lokomotivene satt inn hovedsakelig som skiftelokomotiver i større banegårder.

I 2001 ble samtlige Rc1–lokomotiver overført til Green Cargo, som anvender disse til skifting i blant annet Hallsberg, Sävenäs og Borlänge. Også Green Cargo bruker en rød rand for å markere A–enden på lokomotivet.

Rc2[rediger | rediger kilde]

Rc2 hos TÅGAB, en eksportutgave til Østerrike.

Den andre versjonen var en forbedret Rc1 og ble levert først i 1969 mens de siste ble levert i 1975. Rc2 ble anvendet til det samme som Rc1 ved å trekke forskjellige togsammensettninger i begynnelsen. Ved delingen av SJ på 1990-tallet havnet alle Rc2 hos Green Cargo, som i dag bare konsentrerer seg om godstransport. Omkring tredve Rc2 ble på 1990-tallet bygget om til Rc3. Disse havnet som alle andre Rc3–lokomotiver hos SJ AB ved delingen av selskapet. I begynnelsen av 2000-tallet ble to stk Rc2 lånt ut til Tågkompaniet og til deres trafikk på Malmbanan. Disse ble omsider byttet ut med kraftigere Rc6.

Det østerrikske jernbaneselskapet ÖBB lånte i 1970 Rc2 nummer 1049 for å teste om lokomotiv med tyristorteknologi kunne effektivisere trafikken på fjellstrekninger med store stigninger. Testkjøringene viste at dette var tilfellet, noe som resulterte i en ordre på ti stk lett modifiserte Rc2 som fikk literaet 1043 i Østerrike. Lokomotiv nummer 5 ble svært skadet ved en verkstedsulykke og ble dermed benyttet til reseveredeler, mens de siste ni lokomotivene i 2001 ble kjøpt tilbake til Sverige av TÅGAB og blir i dag brukt av både TÅGAB og Banverket. Tre av disse lokomotivene ble i en periode lånt av TGOJ, men da disse lånte og senere kjøpte brukte El. 16 av Tågkompaniet, gikk disse Rc1–lokomotivene tilbake til TÅGAB. De østerrikske Rc2–versjonene skiller seg ut fra de svenske ved at de blant annet har andre strømavtakere og tre frontlykter istedenfor fire.

Rc3[rediger | rediger kilde]

Den tredje varianten av Rc er identisk med Rc2 med unntak av hastighetsutvekslingen, som hos Rc3 er satt til 160 km/t. Opprinnelig ble det bygget ti stk av denne typen, men ett antall Rc2 har blitt bygget om, slik at disse nå går under benevnelsen Rc3. Selv et par lokomotiver av typen Rc4 har fått samme hastighetsutveksling og går under benevnelsen Rc4P, hvor underliteraen P kommer av at Green Cargo benytter lokomotivene til å dra posttog. Ved delingen av SJ ble Rc3–lokomotivene tilført SJ AB, men også noen lokomotiver har senere blitt overført til Green Cargo. Også Affärsverket Statens järnvägar eier to stk Rc3 som de leier ut til ulike jernbaneselskaper.

Rc4[rediger | rediger kilde]

Rc4 1290 på Sveriges järnvägsmuseum i Gävle.

Denne versjonen er det vanligste elektriske lokomotivet i Sverige og ble først levert til SJ i 1975. Totalt har det blitt bygget 130 lokomotiver og rundt 128 av disse er fortsatt i trafikk. Et antall har også blitt vekslet opp til 160 km/t for å dra posttog, og disse har fått betegnelsen Rc4P. Ved SJs deling havnet samtlige Rc4 hos Green Cargo. I perioden 1976 til 1977 var Rc4 nummer 1166 til utlån hos amerikanske Amtrak, hvor de gikk under benevnelsen X995. Etter prøveperioden bestilte Amtrak et antall lokomotiver fra ASEA under benevnelsen EMD AEM-7. De private jernbaneselskapene New Jersey Transit, MARC og SEPTA bestilte også Rc–lignende lokomotiver under benevnelsen ALP-44 og ALP-46, hvorav det siste ble levert fra fabrikken i Västerås i 1997.

Også NSB prøvekjørte Rc4 nummer 1137, noe som resulterte i en bestilling av en lett modifisert Rc4 i El. 16. Denne typen skiller seg fra andre Rc4 først og fremst ved sine spisse fronter, men også med kraftigere motorer, for å kunne forsere eventuelle kraftige snøfall på Bergensbanen. Det siste Rc–lokomotivet som var malt i den opprinnelige SJ–fargen i oransje og hvitt var Rc nummer 1290. Ved de senere revisjonene hos Green Cargo har alle lokomotivene blitt malt om til en lysegrønn farge, men 1290 fikk beholde sin opprinnelige oransje farge til den svenske jernbanens 150–årsjubileum. En annen variant av Rc4 er Rm, som mer eller mindre er en nedvekslet Rc4 med ballast.

Rc5[rediger | rediger kilde]

Den femte varianten av Rc hadde store variasjoner fra Rc4. Utseendemessig skiller Rc5 seg fra de tidligere modellene ved at denne typen har større luftinntak. Rc5 var opprinnelig utvekslet til 135 km/t og ble anvendt i de fleste togsammensettninger. Totalt ble det bygget 60 stk, før disse gjennom et bytte av utveksler, senere har blitt bygget om til Rc6. I november 1995 fikk den siste versjonen av Rc5 sin utveksling byttet ut. Rc5 nummer 1377 er spesiell ved at det var det eneste lokomotivet av typen som ikke har vært farget oransje. Det ble levert i en testfarge på samme tid da SJ gikk til anskaffelse av X 2000. Senere har dette lokomotivet blitt malt i en kontroversiell blå og svart kombinasjon før den omsider fikk en standardisert blå fargesammensettning.

Rc6[rediger | rediger kilde]

Rc6 fra Affärsverket Statens järnvägar på lån hos Connex.

Denne modellen av Rc er den lokomotivtypen som i dag trekker flest persontog i Sverige. Rc6 skiller seg fra Rc5 ved at de har en utveksling for å takle 160 km/t. 40 stk av denne typen har blitt bygget, noe som betyr at det tilsammen med de ombygde Rc5–lokomotivene i dag eksisterer over 100 lokomotiver. De fleste av disse blir brukt av SJ AB, men noen disponeres også av Affärsverket Statens järnvägar, som leier de ut til ulike jernbaneselskaper til bruk i linjetrafikk. Rc6 er også det vanligste lokomotivet på ekspresstoget mellom Oslo og Stockholm.

Ett av lokomotivene ble malt om til en helrød farge av Tågkompaniet for å bli benyttet i persontog til strekningen mellom Sundsvall og Östersund, men dette ble levert tilbake til Affärsverket da Tågkompaniet kjøpte brukte lokomotiver av typen El. 16 fra NSB. I 2005 begynte Affärsverket Statens järnvägar å male om sine lokomotiver i en grårød fargesammensetting. De fleste lokomotiver av typen Rc6 har i nyere tid fått avgangssignaler i form av oransje lamper på loksiden, som skal varsle togekspeditør og/eller konduktøren at lokføreren har fått klar linje fra togledersentralen.

En del lokomotiver har også blitt oppgradert med SMS (seriell multippelstyring) og har fått literaet Rc6U. Denne oppgraderingen har gjort det mulig å multippelkjøre lokomotivene via en UIC–kabel og ble først brukt da SJ anskaffet tre styrevogner for trafikken mellom Stockholm og Uppsala. Dette gjør det mulig å utnytte passasjerkapasiteten bedre ved å kunne styre lokomotivet bakerst fra styrevognen. Ellers anvendes denne muligheten i togsammensettinger som krever et lokomotiv i hver ende av vognstammen.

To Rc4 og en Rc2 (midten) fra Green Cargo.

Rc7[rediger | rediger kilde]

Denne versjonen eksisterte bare i noen få år og ble til for å trekke erstatningstog for X2000 under navnet Blue X eller IC 11 (Inter city 11). I 2001 ble derfor fem Rc6 med nummer 1418–1422 malt om i en møreblå farge, hvor de to siste numrene fkk en ny utveksling som gjorde det mulig å kjøre i 180 km/t under den nye benevnelsen Rc7. Det ble senere erfart at det ble for dyrt å bygge om personvognene i samme hastigheter, noe som gjorde at de to Rc7–lokomotivene ble endret tilbake som Rc6. Den mørkeblå fargen har de likevel fått beholde.

Varianter[rediger | rediger kilde]

Det har også blitt produsert en variant av Rc–lokomotivene som går under benevnelsen Rm. Dette er en lokomotivtype som er tyngre enn Rc og som er bygget for å trekke spesielt tunge gods– og malmtog. ASEA eksporterte under produksjonstiden til Rc en rekke versjoner med flere likhetstrekk. Både Østerrike, Jugoslavia, Iran, Norge og Romania er land som fikk eksporterte modeller basert på Rc. I noen land ble også Rc lisensprodusert i store serier, og disse var i all hovedsak basert på Rc. Modifiserte varianter der Rc–lokomotivene står som utgangspunkt har også blitt eksportert fra ASEA til USA, Canada, Australia og India. I Sverige er Rc–serien fortsatt den vanligste lokomotivtypen, men til persontog er bruken minskende da motorvogner har tatt over mye av persontrafikken til fordel for Rc.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Diehl, Ulf & Nilsson, Lennart (2006). Svenska Lok och motorvagnar 2006. Svenska järnvägsklubben. ISBN 91-85195-00-6.
  • Nordin, Tore. et.al (1998). Svenska Ellok: En Bok Om Det Svenska Ellokets Historia. Svenska järnvägsklubben. ISBN 91-85098-84-1.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]