Rama VI

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vajiravudh
Rama VI av Siam
Rama VI
Fyrstehus: Chakridynastiet
Regjeringstid: 23. oktober, 191025. november, 1925
Forgjenger: Kong Chulalongkorn
Etterfølger: Kong Prajadhipok
Født: 1881
Død: 1925
Foreldre: Chulalongkorn og dronning Saovabha
Ektefelle‍(r): Dronning Suvadhana og tre andre
Barn: prinsesse Bejaratana

Vajiravudh (født 1. januar 1881, død 25. november 1925) (Rama VI, med regenttittelen Phra Mongkut Klao Chaoyuhua (พระบาทสมเด็จพระมงกุฎเกล้าเจ้าอยู่หัว)), den sjette kongen av Thailands chakridynasti, var konge av Siam (nå Thailand) fra 1910 til sin død i 1925. Han overtok tronen etter sin far, Kong Chulalongkorn (Rama V), og var den første av Thailands konger som fikk en vestlig utdannelse (i Storbritannia), og det var derfor store forventninger til at han skulle fortsette sin fars modernisering av Siam, da han besteg tronen.

Tidlig liv og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Da Vajiravudh var bare elleve år gammel, ble han sendt for å få opplæring ved Royal Military Academy Sandhurst. Senere studerte han historie og jus ved Christ Church i Oxford. Mens han studerte i England, døde hans eldre bror, og kongens utpekte kronprins, den 16 år gamle Vajirunhis. Vajiravudh ble kronprins i hans sted, og som Siams nye kronprins møtte han dronning Victoria i audiens. Etter sin fars død, ble han den sjette kongen av Chakridynastiet, den 23. oktober 1910.

Konge av Thailand[rediger | rediger kilde]

Kong Vajiravudh regjerte i en periode som så Thailand forandre seg fra å være gammeldags til å bli mer moderne. Som sin fars etterfølger, og som den første av Thailands regenter som hadde mottatt hele sin utdannelse i utlandet, var det høye forventinger til at han skulle følge opp sin fars modernisering og reformer av Thailand, og ville bringe landet opp til vestlige nivåer. Han etablerte Thailands første skole i 1910, modellert på Englands kostskoler, og i 1917, Thailands første universitet, Chulalongkornuniversitetet, oppkalt etter hans far.

Thailands flagg frem til 1916, da Vajiravudh innførte det flagget Thailand har brukt frem til idag.

Andre reformer Vajiravudh stod bak, var å forby polygami (selv om kongefamilien var imun, og Vajiravudh senere ville ta seg fire koner), og å innføre etternavn for alle Thailands innbyggere. Kongen selv laget flere av de etternavnene som ble gitt til undersåttene hans. I 1916, forandret han Thailands flagg, siden han syntes den hvite elefanten ofte lignet en rosa gris. (Et resultat av billige fargestoffer som farget av når flagget ble vasket).[1] I 1924, innførte han en lov om arverekkefølgen for Chakridynastiet, for å forhindre de maktkampene som alltid hadde preget perioden etter en regents død, hvorved kun etterkommere av kong Rama V kunne arve tronen, og etterkommere av kong Rama Vs dronning Saovabha (Vajiravudhs mor), kom før etterkommere av dronningene Savang Vadhana (Vajirunhis' mor), Sunandha og Sukumalmarsri. Gjerne den viktigste arven fra Vajiravudhs periode på tronen, er at han søkte å skape, og klarte å skape en følelse av nasjonalisme i Thailand, som senere ble utnyttet av Phibun Songkhram.

Dessverre klarte ikke Vajiravudh å leve opp til de høye forventningene man hadde til ham, og i det hele tatt etterlot han seg et land som var i en mye verre situasjon enn da han overtok tronen. Da han kom til makten, var Thailand inne i en overgangsperiode, der man forlot mange av landets føydale skikker, og tok opp moderne teknologi og institusjoner. Vajiravudh klarte ikke å følge i farens fotspor. Noe av det man forventet at Vajiravudh ville gjøre, var å gi landet en grunnlov og muligens innføre demokrati. Denne prosessen ble ikke igangsatt av Vajiravudh: istedenfor å igangsette skrivingen av en grunnlov, bestemte han seg for et eksperiment, der han og en del av hans innerste krets (primært unge, mannlige hoffmedlemmer), lagte et «minisamfunn», som var demokratisk oppbygget. Det var pressefrihet, og Vajiravudh var en av hovedbidragsyterne til minisamfunnets avis. I tillegg ble han i minisamfunnets første valg, valgt som president. Til tross for at dette eksperimentet viste at det gikk an å kombinere thai-kulturen og demokrati, bestemte Vajiravudh seg for at folket ennå ikke var klare til å bli forært demokrati, og eneveldet ble beholdt som Thailands styreform (frem til Vajiravudhs bror, Rama VII, ble tvunget til å gi landet en grunnlov etter kuppet i 1932).

Flere av Vajiravudhs prosjekter, som å bygge en statue av hans far, Rama V, ridende på en hest; det paramilitære «Tiger-korpset», som ble etablert for å øke thai-nasjonalismen; konstruksjon av Sanam Chan-slottet, i vestlig stil og Lumphini-parken; og rent forbruk, som import av luksusartikler fra utlandet, blant annet hester fra Australia, kostet staten mye penger, uten at disse store utgiftene ble dekket gjennom økt eksport. Da Vajiravudh overtok tronen, hadde Thailand god råd, til tross for at mye penger var blitt brukt på anskaffelse av vestlig teknologi, mens da han bror overtok i 1925, var statskassen tom.

Ekteskap og etterfølgelse[rediger | rediger kilde]

10. august 1924, giftet kong Vajiravudh seg med Chao Chom Suvadhana (เจ้าจอมสุวัทนา) og hun fikk tittelen HKH Phra Nang Chao Suvadhana (พระนางเจ้าสุวัทนา พระวรราชเทวี) den 10. oktober 1925. I motsetning til sin far, kong Chulalongkorn, som hadde mange koner og fikk hele 77 barn, nøyde Vajiravudh seg med én kone, og ville innføre monogami. Dette var noe moren hans satte lite pris på, og hun forsøkte flere ganger å introdusere sønnen sin til noen av sine halvsøstre og kusiner, i håp om at han ville finne dem attråverdige. Det er blitt fremymtet at Vajiravudh var homofil, fordi han tilbrakte mye av sin tid sammen med unge gutter og menn (fremfor kvinner), som han arrangerte klubber og spill sammen med, og som han skrev skuespill for.

Sammen med Suvadhana, fikk Vajiravudh én datter, HKH prinsesse Bejaratana. Hun ble født 24. november 1925, kun to timer før sin fars død. Uten noen sønner, var det Vajiravudhs bror, prins Prajadhiphok som ble den nye kongen, siden han var den eldste gjenlevende sønnen av kong Chulalongkorns dronning Saovabha. Dette pga loven om kongelig etterfølgelse av 1924, som Vajiravudh innstiftet, som var mannlig-primogenitur og sa at Chulalongkorns etterkommere, fra dronning Saovabha kom før etterkommere som stammer fra andre av Chulalongkorns hustruer. (Fra 1974, kan også prinsesser utnevnes som tronarvinger, men kun dersom det ikke er noen mannlig arving.)

Annet[rediger | rediger kilde]

Statue av kong Vajiravudh

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Vajiravudh tok Thailand med inn i Første verdenskrig, på de allierte (ententens side). Selv om Thailand ikke bidrog med mye, var de det eneste sørøst-asiatiske landet som sendte soldater til Europa (med unntak av 140 000 vietnamesiske soldater som sloss i den franske hæren.[2]). Den egentlige grunnen til at Thailand deltok i krigen, har senere blitt tolket som manøver for å «blidgjøre» de vestlige maktene, for deretter å ha mulighet til å forhandle avløser avtaler til Thailands ulikeverdige traktater.[3]

Literære verk[rediger | rediger kilde]

Vajiravudh er en av Thailands mer kjente kunstnere, siden han skrev moderne romaner, noveller og skuespill. Blant verkene hans er oversettelser av tre av William Shakespeares skuespill: «Kjøpmannen i Venedig», «Romeo og Julie» og «Som dere vil ha det». Det må òg legges vekt på hans mange stykker for å promotere thainasjonalisme. I flere av sine tekster kritiserte han Thailands kinesiske innbyggere og portretterte dem som «Østens jøder», pga deres økonomiske makt og stilling i Thailand.[4] Denne kritikken var gjerne noe overdreven ettersom Thailand er et av de landene i sør-østasia der kineserne er mest og best integrert i lokalbefolkningen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Greene, Stephen Lyon Wakeman. Absolute Dreams. Thai Government Under Rama VI, 1910-1925. Bangkok: White Lotus, 1999.
  2. ^ Sanderson Beck: Vietnam and the French: South Asia 1800-1950
  3. ^ «http://knowledge.eduzones.com/knowledge-2-4-2051.html». 9. mars 2004. Besøkt 1. januar 2009. 
  4. ^ Chris Baker og Pasuk Phongpaichit (2005). A History of Thailand. Cambridge: Cambridge University Press. s. 114-6. 
  • Vella, Walter Francis. Chaiyo! King Vajiravudh and the Development of Thai Nationalism. Honolulu: The University Press of Hawaii, 1978.