Peterborough-krøniken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Åpningssiden til Peterborough-krøniken. Skriverens hånd er kopistens hånd i motsetning til de senere skriverne hvor man finner en forfatterstemme.

Peterborough-krøniken (også kalt Laud-manuskriptet), er en av de angelsaksiske krøniker og inneholder unik informasjon om Englands historie etter den normanniske erobringen. Krøniken er den eneste prosahistorie i England mellom erobringen i 1066 og slutten av 1300-tallet.[1]

De angelsaksiske krøniker ble satt sammen og oppdatert mellom ulike klostre i de angelsaksiske England og ble et forsøk på å nedtegne Englands historie gjennom årene. Som typisk for krøniker begynte den med Jesus’ fødsel, gikk gjennom den bibelske og romerske historie, fortsatte deretter til nåtiden. Hvert kloster av en viss størrelse opprettholdt sin egen, individuelle krønike, og krønikene ble ikke sammenlignet med hverandre. Imidlertid om et klosters krønike ble ødelagt, eller når et nytt kloster begynte en krønike ville et annet kloster i nabolaget låne ut deres krønike for kopiering. Således kunne en ny krønike være identisk til det lånte manuskriptet inntil de nådde datoen for kopiering og deretter ikke være idiosynkratisk. Dette var også tilfellet med Peterborough-krøniken: en brann i klosteret tvang klosteret til å kopiere en ny krønike fra andre klostre opp til året 1120.

Da Vilhelm Erobreren besatte England og anglo-normannisk etterhvert ble det offisielle språket opphørte de angelsaksiske krønikene å bli oppdatert. Munkene ved klosteret Peterborough Abbey fortsatte imidlertid å nøysomt å føre inn hendelsene i sine annaler. Mens Peterborough-krøniken ikke er en profesjonell historie, og man fortsatt har behov for samtidige latinske historieverk, eksempelvis William av Malmesburys Gesta Regum Anglorum, er likevel Peterborough-krøniken en førstehåndsopptegnelse av perioden fra 1070 og fram til 1154 i England som er skrevet på gammelengelsk (angelsaksisk) og fra en synsvinkel ikke preget av kongen og hans hoff.

Det er også en verdifull kilde til informasjon om tidlig mellomengelsk språk i seg selv, den språkutviklingen som ligger mellom gammelengelsk (angelsaksisk) og moderne engelsk. Den første fortsettelse på krøniken skriver eksempelvis på gammelengelsk, men andre andre fortsettelse viser blandingsformer, inntil konklusjonen av andre fortsettelse viser en endring til en tidlig form for mellomengelsk. De lingvistiske nyordene som er nedtegnet i andre fortsettelse er rikholdige, inkludert i det minste en sann nyvinning, det feminine pronomen «she» som «scæ» som først er dokumentert i Peterborough-krøniken.[2]

Brannen og gjenopptagelsen[rediger | rediger kilde]

I dag er Peterborough-krøniken anerkjent som den ene av fire atskilte versjoner av Den angelsaksiske krønike (sammen med Winchester-krøniken, Abingdon-krøniken og Worcester-krøniken), men den er ikke helt distinkt. Det var en brann ved Peterborough som ødela klosterets bibliotek, og således er de tidligste delene av Den angelsaksiske krønike ved Peterborough en kopi av Katedralen i Winchesters krønike.[3] For 1000-tallet avviker krøniken ved Peterborough fra Winchester-krøniken, og det har ført til spekulasjoner om en før-krønike fra Kent, full av nasjonalistiske og regionale interesser som den er, som ble benyttet for disse årene, men en sådan enkeltkilde har blitt bedømt som spekulative.[4] Kopisten ved Peterborough har sannsynligvis benyttet flere kilder for deres manglende år, men oppløsningen av Englands klostre som skjedde i årene 1538 og 1541 gjør det umulig å være sikre. Uansett, oppføringene for 1100-tallet og fram til 1122 er et virvar av andre krønikers opptegnelser, deler halve oppføringer fra en kilde med halvparten fra en annen, beveger seg fra en kilde og til en annen, og deretter tilbake til en tidligere en igjen. Disse hoppene fram og tilbake mellom kildene har også gitt næring til spekulasjonene om en tapt enkeltkilde.

Det er etter 1122 at krøniken ved Peterborough blir unik. Av den grunn blir dokumentet som henvises til som Peterborough-krøniken delt inn i «første fortsettelse» og «andre fortsettelse» fra tiden med brannen og kopieringen. De to fortsettelsene er sui generis (unik i sin karakter) i henhold til den informasjon de anvender, og deres språk. Den første fortsettelsen dekker årene 11221131, og den andre fortsettelsen dekker årene 11321154, og inkluderer regimet til kong Stefan av England.

Første fortsettelse (1122–1131)[rediger | rediger kilde]

En mynt preget av opprørske styrker i løpet av kaoset under Stefan med keiserinne Maud (eller Matilda) som overhode.

Selv om andre fortsettelse har størst betydning har den første fortsettelsen en del unike opptegnelser av hendelser i området for Peterborough og gir innsyn i vanlige folks liv. Den første fortsettelsen nedtegnet den normanniske erobringen, streifstogene til danske Svein Grathe, og ryktene om andre uroligheter mot kronen. Den har dog ingen opptegnelser om saksiske opposisjon eller opprør mot Vilhelm og hans sønner. Et muligens øyenvitne beskriver brenningen av Peterborough Abbey som grunnet munkenes drukkenskap. Den dekker også kirkeskandaler som da abbeden av Glastonbury tok med seg leiesoldater for å bringe sitt kloster under kontroll. Det er i tillegg en betydelig endring i språk fra den tidligere sene gammelengelske språket som begynner med årene 1122-1131, hvor det blir en blanding av gammelengelske og mellomengelske ord, og økende forekomster av ord avledet fra fransk, foruten syntaks (en forenkling av pronomer og sterke verb, og en minsking i bøying av substantiver).

Forfatterne av både den første som den andre fortsettelsen har sympati for vanlige folk. Peterborough er en kilde for medlidenhet med lekfolk som er funnet i samtidige opptegnelser. Den første fortsettelsen uttrykker en gode del forurettelser for at førti-femti tyver blir hengt i 1122, noen av dem var uskyldige, som ved brenningen av klosteret i Gloucester. Forfatterne antyder at skattene var for høye, noe som satte de fattige landsbyboerne i valget mellom å stjele eller sulte i hjel. Således var de rike i en dobbel synd.

For det første fikk de henrettet de uskyldige og brukte utilbørlig grusomhet mot de skyldige. For det andre, det var like syndig for de adelige å tvinge fram tyveri med deres griskhet som det var for de fattige å stjele brød. Når den normanniske kongen, Henrik I av England, lurte inn sin slektning på Peterborough som abbed (han var allerede abbed av klosteret i Saint-Jean-d'Angély[5], protesterer kronikøren til dels vidtgående over ulovligheten og ugudeligheten i utnevnelsen. Han nevner også at folkemyten Wild Hunt (på norsk Åsgardsreia) ble sett på samme tid som utnevnelsen som et illevarslende varsel. Da kongen etterhvert ble fjernet ved hans død tar munken dette igjen som guddommelig inngripen ettersom kongen hadde forsøkt å gjøre Peterborough til en del av Cluny-ordenen og hadde forsøkt å innsette sin egen nevø som den neste abbed. «Oc Crist it ne uuolde» – «Og Kristus ville ikke utholde det», slår skriveren tilfreds i krøniken.

Andre fortsettelse (1132–1154)[rediger | rediger kilde]

Den «fryktsomme og snille» kong Stefan som forfatteren av Peterborough-krøniken gir skylden for de redsler og plager som preget tiden.

Den andre og siste fortsettelsen er bemerkelsesverdig ved å være i en eneste forfatterstemme, og den nedtegnet de hendelser som kalles for Det engelske kaos under Stefan. Forskerne har spekulert om den andre fortsettelsen er diktert ettersom språket synes å reflektere en versjon av en tidlig mellomengelsk som forskerne har plassert til en tidsepoke som er senere enn Stefan og Maud av England, eller skrevet som en erindring av en enkelt, eldre munk. Det er meget gripende nedtegnelse som handler om skrekkeligheter som tortur, frykt, forvirring og hungersnød.

Henrik I dør i 1135 og Stefan og Maud hadde begge et krav til tronen. Klosterforfatteren beskriver baronenes opprør mot Stefan, Mauds flukt og den tortur som baronenes soldater påfører folket. Forfatteren legger skylden på kaoset på Stefan for å være «fryktsom og snill» når det var behov for bestemthet og strenghet. Når Stefan tok de opprørske baronene til fange lot ham dem gå, i henhold til forfatteren, etter at de hadde sverget troskap til ham.

Man kan merke seg at det som ikke minner om engelske ord minner vel så mye om norske ord:

«Þa the suikes undergæton ðat he milde man was and softe and god, and na iustise ne dide, þa diden hi alle wunder» (1137)
(«Når disse menn forsto at han (Stefan) var en mild mann, og fryktsom og snill, og ikke gjorde rett på dem, da de alle undret seg (over ham).»)

Baronene forsøkte deretter å skaffe penger så hurtig som de kunne. De trengte penger og arbeidskraft for å bygge festninger (noe forfatteren synes var ualminnelig og sjeldent), og de ranet derfor alle de møtte:

«æuric rice man his castles makede and agænes him heolden; and fylden þe land ful of castles. Hi suencten suyðe þe uurecce men of þe land mid castelweorces; þa þe castles uuaren maked, þa fylden hi mid deoules and yuele men. Þa namen hi þa men þe hi wendan ðat ani god hefden, bathe be nihtes and be dæies, carlmen and wimmen, and diden heom in prisun and pined heom efter gold and syluer untellendlice pining; for ne uuaeren naeure nan martyrs swa pined alse hi waeron.»
(«Alle rike menn bygde festninger og holdt dem mot kongen; og de fylte landet med festninger. De ondskapsfullt undertrykket de fattige menn av landet med festningsbygging; da festningene var gjort, deretter fylte de landet med djeveler og onde menn. Deretter tok de som hadde noen varer, både natt og dag, arbeidsfolk og kvinner, kastet dem i fengsel og pinte dem etter gull og sølv med utålelig pining, for aldri var der en martyr så pint som disse menn var.»)

Forfatteren sympatiserer med den jevne bonde og håndverker, og skriver om de ødeleggelse som pinte landområdene. Han er opprørt over redegjørelsene over pining og plaging som han nedtegner og klager:

«Me henged up bi the fet and smoked heom mid ful smoke. Me henged bi the þumbes other bi the hefed and hengen bryniges on her fet. Me dide cnotted strenges abuton here hæued and uurythen it ðat it gæde to þe haernes… I ne can ne I ne mai tellen alle þe wunder ne all þe pines ðat he diden wrecce men on þis land.»
(«En hengte opp etter føttene og fylte hans lunger med røyk. En var hengt opp etter tomlene, en annen etter hodet og hadde ringbrynjer hengt etter føttene. En plasserte de strenger med knuter om hans hode og vridde det til det gikk inn hjernen... Jeg hverken kan eller må fortelle om alle grusomhetene eller de piner som de gjorde på ulykkelige menn av dette landet.»)

Død og sult fulgte etterhvert som gårdene ble utarmet og bøndene myrdet. Om to eller tre ryttere kom til en landsby, forteller munken, flyktet alle i redsel for at de var ransmann. Handelen sto i stampe, og de som ønsket hadde ingen måte å skaffe seg forsyninger, og de som reiste med penger for å skaffe mat kunne bli ranet eller drept på vegen. Baronene sa at det var ingen Gud. Kronikøren nedtegner åpent at Kristus sov sammen med hans helgener; han slår fast at «dette – og mer enn vi kan si – vi led 19 vintre for våre synder».

Etter beretning om kaoset under Stefan går munken over til å skrive om kirkesaker. Han forteller om abbed Martin, som erstattet den urettmessig Henry, som en god abbed. Martin fikk også lagt på et nytt tak på klosteret og flyttet munkene inn i en ny bygning. Han fikk også gjenopprettet en del landområder, forteller kronikøren, som tidligere var blitt «tatt med makt» av adelsmenn. Hvilke landområder dette var er uklart, men de hadde sannsynligvis blitt krevd av adelen gjennom den praksis å plassere yngre sønner i klostrene, ga og trakk tilbake tildelinger av landområder og ved noen tidlig form for sjelegave. Krøniken avsluttes med at en ny abbed kommer når Martin dør, en abbed ved navn William. Den abbed fikk sannsynligvis avsluttet fortsatt skriving av krøniken.

Unik forfatterstemme[rediger | rediger kilde]

Bodleian Library, Oxford, fra den gamle fasaden, hvor Peterborough-krøniken har blitt oppbevart siden tiden med William Laud.

Peterborough-krøniken sympatiserer åpent med de fattige, og det gjør redegjørelsen til bortimot enestående engelsk historieskriving enten det er på latin eller på morsmålet. Krøniken fokuserer mer på livet utenfor klosteret enn mange andre krøniker. Den generelle krønike er i sitt vesen verdslig. Mens de fleste andre noterer nasjonale hendelser, som kroning av en ny konge, er referanser om hva som skjer i de nære omgivelsene rundt klosteret begrenset eller bortimot fraværende. Varsler og gjærtegn blir dekket, men det er sjelden at skriverne diskuterer politiske allianser, noe forfatteren av Peterborough-krøniken gjør med hans angivelse av de biskoper som var alliert med Maud av England, eller lovgyldigheten av klosterregler, noe forfatteren gjør i sin klage over abbed Henry. Munkene som satte sammen fortsettelsen ved Peterborough satte enten bevisst ut en ny retning (kanskje under ledelse av abbed Martin) eller fortsatte en form for annalskriving som var begrenset til deres kloster (som gikk tapt i brannen). Det synes ikke sannsynlig at Peterborough var på noen måte et løssluppent eller verdslig kloster, til tross for beskrivelsen av at drukkenskap førte til brann ettersom klosteret vedvarte i mange år.

Fortsettelsen er også enestående i sine lingvistiske endringer. Mens de kopierte fra Winchester bevarte de ortografien og syntaksen fra sen gammelengelsk, og når de kommer til hendelser hvor ingen tekst kunne kopieres endres språket til en nyere form. Gitt at lånet vill ha skjedd før fortsettelsen synes språkendringene å reflektere enten en dramatisk forsøk på å skrive morsmål, eller en betydning endring i språket i seg selv da normanniske påvirkning spredde seg. Ettersom krøniken er i prosa er blir ikke poetiske akronismer videreført og således kan forskere som studerer engelsk språkhistorie spore begynnelsen til mellomengelsk i disse skriftene.

Manuskriptets historie[rediger | rediger kilde]

Peterborough-krøniken blir i dag bevart ved biblioteket Bodleian Library ved University of Oxford. Det ble donert til biblioteket den 28. juni 1639 av William Laud som da var universitetsrektor ved universitet foruten også å være erkebiskop av Canterbury. Laud overrakte manuskriptet sammen med en rekke andre dokumenter, rundt en tredjedel av de donasjoner som han ga til biblioteket i årene opp til den engelske borgerkrigen. Manuskriptet blir i dag registrert som «Laud Misc. 636». Det ble tidligere registrert som «O. C. 1003» basert på «Old Catalogue» av Edward Bernard.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bennett. Middle English Literature, 1986
  2. ^ Bennett. Middle English Literature, 1986
  3. ^ Ramsay, 1898
  4. ^ Ward, et al, 1907–1921
  5. ^ Cecily Clark, «'This Ecclesiastical Adventurer': Henry of Saint-Jean d'Angély» The English Historical Review 84 No. 332 (Juli 1969), side 548-560.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bennett, J.A.W.: Middle English Literature. Douglas Gray, red. London: Oxford UP, 1986.
  • Bennett, J.A.W. and G.V. Smithers, red.: Early Middle English Verse and Prose. Clarendon: Oxford UP, 1989.
  • Clark, Cecily: Peterborough Chronicle, 1070-1154 Oxford UP, 1970.
  • Lerer, Seth: «Inventing English: A Portable History of the English Language». New York: Columbia UP 2007. Kapittel 3, sidene 39-53.
  • Ramsay, James H. The Foundations of England or, Twelve Centuries of British History (B.C. 55-A.D. 1154). New York: Swan Sonnenschein & Co., 1898. side 122.
  • Ward, A.W., A. R. Waller, W. P. Trent, J. Erskine, S.P. Sherman, & C. Van Doren, red.: The Cambridge history of English and American literature: An encyclopedia in eighteen volumes. New York: G.P. Putnam’s Sons; Cambridge, England: University Press, 1907–1921. Bartleby.com Bartleby.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]