Svein Grathe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Svein III Grathe
Konge av Danmark
Navn: Svend Grathe
Regjeringstid: Sjælland: 11461157
Danmark: 11521157
Født: ca. 1127, ?
Død: 23. oktober 1157, (Slaget ved Grathe Hede)
Begravet: Muligens Grathe kapell ved Grågårde i Thorning. Kapellet er revet, men stedet er markert med Grathe-stenen.
Foreldre: Erik Emune og Thunna
Ektefelle‍(r): Adele av Sachsen
Barn: Erik av Danmark og Luitgard av Danmark
Minnestenen som ble satt opp av Thor Lange i 1892.

Svein III Grathe eller Svend Grade (ca. 1127–1157) var dansk medkonge 1146 – 1157 sammen med Knut VI og Valdemar den store.

Da hans far,Erik Emune, ble drept i 1137 var Svein for ung til å bli konge. Erik Lam fikk derfor kronen, og sendte Svein til Konrad III av det tysk-romerske rike sitt hoff. Der ble han ble venn med kongens nevø, den unge Frederik av Schwaben (senere keiser Frederik Barbarossa). Tyske kilder fra denne tiden kaller Svein for Peter, siden han i likhet med mange av denne kongeslekten har hatt et dobbeltnavn.

Tronstriden[rediger | rediger kilde]

På slutten av Erik Lams regjeringstid var han tilbake i Danmark, der han og hans fetter Valdemar trosset erkebiskop Eskils innsigelse, og begravde Knud Lavards ben, i 1146. Samme år trakk Erik seg tilbake og døde, og straks etter forsøkte Svein å ta kronen. Han fikk støtte på Sjælland og i Skåne, men flertallet i Jylland samlet seg om Knud Magnussen, og en voldsom tronekamp begynte. Erkebiskop Eskil nærmet seg Knud, men Svein overvant erkebispen og holdt ham fanget i hans egen domkirke, men han reddet seg ut ved sin egen dristighet, og kjøpte sig Eskils tilgivelse og støtte ved at skjenke erkebispesetet et gods i Skåne og en stor del av Bornholm. Med hell slo han så Knud ved Slangerup og drev ham tilbake til Jylland. Under påvirkning av de store europeiske korstogene sluttet kongene seg dernest sammen i et felles tog mod venderne i 1147, men fikk utrettet lite. Jyderne så med glede at venderne hogge ned skåningene og ta Sveins kongeskip, og Svein var for mistroisk overfor Knud til å ville seile hjem på hans skip. Dermed brøt kongekrigen løs igjen. Igjen var Knud den angripende parten, overrumplet Svein ved Roskilde, men tapte i kampen ved Tåstrup. Svein hadde nå overtaket, tok makten på Fyn, og satte Valdemar til hertug i Slesvig. Senere seiret Svein ved Viborg (1150), og jagde Knud ut av landet.

Lensmann for Frederik Barbarossa[rediger | rediger kilde]

Svein forsøkte å sikre sitt herredømme over Danmark ved en ydmyk henvendelse til Konrad 3., som også Knud tidligere forgjeves hadde søkt om hjelp. Enda en gang satte Knud sig fast på dansk grunn ved å vinne friserne, men Svein inntok hans friserborg. Knud måtte ty til den nye tyske kongen, Frederik I, som stevnet sin ungdomsvenn til møtet i Merseburg i 1152. Kronen tildømtes Svein, men han ble Frederiks lensmann, og måtte love å gi Knud Sjælland til len.

Da han likevel bare ga Knud spredte forleninger, krenket han Valdemar, som var gått i bresjen for forliket, han la med dette grunnlaget for sin egen ulykke.

Under medgangen hadde han i strid med biskop Elias' råd skånet sine fangede fiender, til og med sin fars banemann Plov. Dette høysinn grenset til overmot, noe som gjorde ham blind for virkeligheden, og han undervurderte sine motstandere. I tillegg hadde han store mangler i hans styreevne. Under tronkampene hadde venderne blitt svært farlige i danske farvann, noe han forsøkte å løse ved å gi store summer til hertugen av Sachsen, Henrik Løve, for å holde venderne borte, noe Henrik likevel ikke gjorde, og han samle ikke sine krefter om et stort, nasjonalt forsvar. En fornærmelse fra den svenske jarlen Carl ga ham derimot et påskudd til å angripe Sverige, men på grunn av vinterkulden måtte han vende tilbake med uforrettet sak, i 1153.

Han lå stadig i strid med Eskil, og ved upålitelighet og utsugelser vakte han uvilje hos mange. Noen uroligheter i Skåne kvalte han i blod, og selv sine egne venner forurettet han ofte.

Knud og Valdemar går sammen[rediger | rediger kilde]

Under disse forhold sluttet Valdemar og Knud seg sammen. Svend forsøkte å rydde Valdemar av veien, eller i det minste å uskadeliggjøre ham, ved å lokke ham i tysk fangenskap, men planen mislyktes. Eskil forlot Svein, selv mange av hans tidligere tro tilhengere vendte ham ryggen. Han måtte dermed flykte han til Tyskland. Her flyttet han rundt i 3 år, uten å vinne støtte i kampen. Ved gylne løfter fikk han endelig Henrik Løve til å ruste seg. Vinteren 1156-57 tar han seg så inn til Fyn og videre til Lolland.

På et fredsmøde på Lolland, besluttet Valdemar å dele riket i tre, og valgte selv Jylland. Svein fikk rett til å velge før Knud og tok Skåne for ikke å bli inneklemt mellom sine medkonger. Knud fikk altså Sjælland.

Det endelige oppgjøret[rediger | rediger kilde]

For å feire avslutningen på mange års stridigheder inviterte Svein sine medkonger til et forsoningsgilde i Roskilde. Det fant sted 9. august 1157. Det endte med at Sveins folk myrder Knud, mens det lyktes den sårede Valdemar å unnslippe. 23. oktober samme år møttes de i et kort, men voldsomt slag på Grathe Hede. Det endte med at Svein flyktet ut i en sump, der han mistet våpen og utstyr. Han ble tatt til fange og drept med et øksehogg. Etter dette var Valdemar dansk enekonge. Dikteren Thor Lange har ved Grågårde i nærheten av Thorning satt opp et steinkors på stedet for begivenheten.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Erik Lam 
Konge av Danmark
sammen med Knut V og Valdemar den store

Etterfølger:
 Valdemar den store