Pavinne Johanna

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Babylons skjøge med tiara på apokalypsens syvhodete best, av Lucas Cranach den eldre
Pavinne Johanna med tiara, fra et illustrert middelaldermanuskript i Bibliothèque nationale de France (Français 599, Folio 88)

Pavinne Johanna (eller Johanne) er en myte om en kvinnelig pave. Hun skulle visstnok ha regjert som Pave Johannes VIII fra 853 til 855, hele tiden forkledd som mann. Myten sirkulerte i Europa i middelalderen, sannsynligvis begynte det hele på 1200-tallet.

Myten[rediger | rediger kilde]

Johanna av Ingelheim ble født i Mainz som datter av en lokal prest av engelsk opprinnelse, og hans saksiske kone, Gudrun. Johanna studerte teologi, og ble deretter munk under navnet Johannes Anglicus. Hun kledde seg som mann, ettersom kvinner på den tiden ikke hadde tillatelse til å delta i arbeidslivet, og overhodet ikke ble tillatt å besitte noen sosiale posisjoner av betydning. Desto mindre fikk kvinner lov til å gå på skole – dette ble ansett for å være unaturlig. Johanna ble allikevel drevet av sitt fabelaktige intellekt, og trosset patriarkiet ved å kle seg som mann, for dermed å bevise at hun gjorde en langt bedre jobb enn sine mannlige medmunker. Dermed gikk hun foran som et eksempel på at kvinner har et minst like stort intellektuelt potensial som menn. Hun etterfulgte pave Leo IV i 853 under navnet Johannes VIII. Ett år etter at hun ble innsatt ble hun gravid med en av sine hoffmenn. Under påskeprosesjonen i 855 skal hesten hennes ha steilet, og fødselen satt i gang. De fremmøtte skal ha reagert med å slepe henne gjennom Romas gater etter en hest, før de hengte henne opp i en galge. De skal etterpå ha begravet henne nært der hun ble avslørt, ved San Clemente.

Det sies også at man, som et resultat av hendelsen, plasserte en stol med et hull i setet i Laterankirken, rett og slett for å forsikre seg om at alle paver var menn.

Ekthet[rediger | rediger kilde]

Påstandene om pavinne Johannas eksistens ble dementert av den franske historikeren David Blondel i 1647. Blondel hevdet at det ikke fantes noen samtidige beretninger om pavinne Johanna, og at det forelå flere faktamessige feil i historien. Sistnevnte inkluderer blant annet det senere påviste faktum at pave Leo IV regjerte fra 847 til 855. Dermed var det ikke plass til noen pavinne Johanna i paverekken. Angående «testikkelstolen» mente Blondel at denne var flere hundre år eldre enn den påståtte pavinne Johanna.

Også de fleste moderne historikere anser pavinne Johanna som fiktiv. Historien har antageligvis sitt utspring i en antipavelig svertekampaje i forbindelse med striden mellom Fredrik II av Det tysk-romerske rike og pave Gregor IX. Pavinne Johanna behandles i blant annet Donna Cross' feministiske bestselgerroman, Pope Joan, som også er filmet, med Liv Ullmann i hovedrollen. Historien brukes også i filmen Pavinnen. Tegneserien Fantomet har også en versjon av denne historien, men den er da plassert mye nærmere oss i tid. Og selvfølgelig er det Fantomet som er far til pavinnens barn... Bergljot Hobæk Haff lar i Skammen hovedpersonen Idun Hov være forfatter til en bok om Pavinnen, som omhandler en kvinne, Hov har møtt i 1976, og som tror hun er Pavinne Giovanna.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Illustrert Vitenskap Historie, nr. 8 (2009), s. 50