Otto Jespersen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For den danske lingvisten, se Otto Jespersen (lingvist).
Otto Jespersen
Født 21. juli 1954 (60 år)
Norge Farsund
Ektefelle Ingrid Lorentzen (samboer) (1999-)
Yrke Komiker og programleder

Hans Otto Jespersen (født 21. juli 1954 i Farsund) er en norsk komiker, skuespiller og satiriker som er kjent for sin deltakelse i flere kjente humorprogrammer både på radio og TV (både på NRK og TV 2). Jespersen oppfattes av enkelte som en omstridt komiker, dette grunnet hans satiriske ytringsform. Hans monologer i TV-programmet Torsdagsklubben og enkelte stunt fra programmer på 1990-tallet har særlig vakt oppsikt og bestyrtelse.

Ungdomstida[rediger | rediger kilde]

Da Jespersen i 1970 gikk førsteåret på gymnaset i Bærum, leste han Arnulf Øverlands foredrag «Kristendommen – den tiende landeplage». Dette fylte ham med vrede mot kristendommen, presteskap og statskirke og alt dets vesen – og dette skrev han en lang artikkel om i skoleavisa.

Etter gymnaset var Jespersen en snartur innom den venstreradikale Rød Ungdom. Tiden der var en periode hvor humor ikke ble satt særlig høyt, og etter hvert distanserte han seg fra miljøet. Først etter en brokete karriere som industriarbeider, litteratur- og journalistikkstudent, havnet Jespersen omsider i underholdningsbransjen.

Radiotiden fra 1980-tallet til 1992[rediger | rediger kilde]

Fra midten av 1980-tallet begynte Jespersen å arbeide med radio, men mest som tekstforfatter. Fra studentradioen Radio Nova gikk han til NRKs program Nattradioen i 1986, der han blant annet skapte figurene «Bjarne og Gunnar» sammen med Jens Brun Pedersen. Duoen «Bjarne og Gunnar» har vært gjengangere i NRK radio og tv siden slutten av 80-tallet, med innslag i blant annet Nattradioen, Hallo i Uken, Ukeslutt, Claus Wieses talkshow, valgsendinger med mer.

I 1988 gikk Jespersen sammen med kollegene Charlo Halvorsen og Stig Holmer og startet radioprogrammet Revolvermagasinet på NRK P1, utropt av Dagbladet til «Norges tøffeste radioprogram noensinne».[1] Fra 1988 til 1992 kunne de by lyttere på ukentlige revolverintervjuer, voldsreportasjer, dyrenes nyheter og hjemme-hos-reportasjer.

Jespersen på TV på 1990-tallet[rediger | rediger kilde]

Vårhalvåret 1991 fikk trioen fra Revolvermagasinet lage faste humor-innslag i tv-underholdningsprogrammet Er det sant, er det fælt, hvor Anne Grosvold var programleder. Og høsten 1992 fikk trioen sitt eget tv-program kalt The Show som var et temmelig bisart humorprogram laget i «bad taste»-stil. Dette programmet bød dessuten i hver episode på en musikkvideo som var produsert av gjengen, og som ble utgitt på CD senere.

I årene 1993/94 gikk Jespersen over til å være fast limousinsjåfør for gjestene i Ivar Dyrhaugs fredagsprogram Rett hjem. Den høsten da han sluttet, fikk han sitt eget TV-show som gikk under navnet O.J. – ut på prøve, som ble en stor seersuksess. Her ble blant annet karakterene «inspektør Wirrum» og slubberten «Friskusen» født. Høsten 1995 fulgte Jespersen opp med 12 nye programmer, denne gang under navnet O.J. – på nye eventyr.

I 1996 startet Jespersen opp et samarbeid med NRK-veteran Trond Kirkvaag, og resultatet ble tv-programmet Trotto Libre som skulle gå i to sesonger. Her kunne vi se Jespersen som blant annet ambulansesjåføren Frank og som arbeidsløse Birger.

I 1999 kom Jespersen tilbake med OJ kalt O.J. – en utstrakt hånd – Etnisk moro fra Oslo 3. Her var blant andre karakteren Birger med, og Jespersen introduserte også nye karakterer som «Tårnfrid», «Nazi-Per», «Barron Blod», samt «Innvandrernytt». I 2001 vant han to priser under Komiprisen 2001; beste mannlige artist, revy og komedie og årets type for «Birger».

I 2002 var Jespersen klar med en ny runde med OJ på NRK, O.J. – alt for Norge. Denne gangen ble konseptet endret noe ved at Jespersen i hver episode presenterte et nytt tema, blant annet kristen-Norge, samene osv. Her blir vi også møtt av nyskapningen «Duggurd» som skulle forestille en bonde fra Nord-Trøndelag.

Torsdagsklubben og fremover[rediger | rediger kilde]

Fra januar 2002 og fram til mai 2004 var Jespersen fast paneldeltaker i TorsdagsklubbenTV 2, sammen med Silje Stang og Thomas Giertsen. Fra Torsdagsklubben har spesielt Jespersens satire om for eksempel Nils Arne Eggen, Ari Behn og Kjell Magne Bondevik blitt husket i ettertid.

Høsten 2004 kom Jespersen med programmet Rikets Røst. Serien har også innslag av komikerne Henrik Elvestad, Sigrid Bonde Tusvik, Jesper Odelberg og trendreporter «Bodil». Komikerne Zahid Ali og Espen Eckbo medvirket ut 2005-sesongen.

Fra høsten 2008 startet Torsdagsklubben opp igjen, og han var igjen fast paneldeltaker, igjen sammen med Silje Stang og Thomas Giertsen.

Jespersen på scenen[rediger | rediger kilde]

Høsten 2000 tok Jespersen skrittet ut på scenen med forestillingen O.J – Fremad i alle retninger. Showet var en slags blanding av stand-up og teater, med scene-versjoner av En utstrakt hånd-figurene «Birger», «Barron Blod», «Nazi-Per» og «Tårnfrid». Fremad i alle retninger ble spilt på Scene West Victoria fra oktober 2000 til mars 2001, og hadde stor sukess med 100 forestillinger og gode kritikker. Høsten 2001 turnerte Jespersen med showet i hele landet, og han hadde også en rekke forestillinger på utestedet Smuget våren 2002. Over 60 000 så showet, som ble avsluttet i april 2002.

I oktober 2003 var Jespersen tilbake med et nytt sceneshow kalt Stolt, hvit og vanskelig. Forestillingen høstet gode kritikker (i blant annet VG og Dagbladet), og gikk for fulle hus på Smuget, og høsten 2004 ble det klart for en landsdekkende turne.

Begge teateroppsetningene har i ettertid blitt vist på TV.

Kritikk og kontrovers[rediger | rediger kilde]

Utspillet mot Bondevik[rediger | rediger kilde]

I Torsdagsklubben har Jespersen skapt mange avisoppslag og debatter. Den 24. oktober 2002 ble det skapte mye mediaomtale. Kjell Magne Bondevik ble omtalt som et vandrende neddopet nervevrak som hadde null støtte i befolkningen, og videre at det norske folk burde spleise på en norgestur til drapsmistenkte Christer Pettersson.[2] Dette utspillet vakte et enormt mediestyr de neste dagene og debatter i TV og radio. Bondevik gikk til motangrep og kalte Jespersen for feig og ondskapsfull.[3]

Det som trolig inspirerte Jespersens tale er at Bondevik blant annet like før tok med seg Se og Hør til morens grav, som døde 26 år tidligere. Jespersen sa at «du porsjonerer ut småtragedier fra privatlivet ditt for å vekke sympati. Det er den eneste grunnen til at du ikke er blitt kjeppjaga langt inn på Hardangervidda for lengst». Jespersen ble etter utspillet omtalt som Ondskapens yppersteprest i diverse kristne aviser.[4] Medieoppslagene førte til at TV 2 valgte ikke å sende denne episoden av Torsdagsklubben i reprise.

Flaggbrenningssaken[rediger | rediger kilde]

Den 13. februar 2003 – like før den USA-ledede invasjonen av Irak – demonsterte Jespersen på Torsdagsklubbens motstand mot dette ved at han på slutten av programmet satte fyr på det amerikanske flagget. Dette førte igjen til voldsomt mediaoppstyr, der både kritikk og støtte haglet fra alle kanter, og Jespersen fikk flere drapstrusler i posten og på ett av dem fulgte det med ei pistolkule. Stuntet på direkten vakte særlig mye kritikk fra konservativt kristent hold, og endte med at pastor Finn Henrik Larsen i frimenigheten Regnbuen Kristne Fellesskap anmeldte både Jespersen og TV2-sjef Kåre Valebrokk for Flaggskjending.

Etter å ha etterforsket saken, valgte politiet å sikte begge to. I forbindelse med anmeldelsen uttalte Jespersen at «det er mystisk at det er de ytterliggående kristne organisasjonene som er så opptatt av å verne om det amerikanske flagget, samtidig som de ikke nøler med å bombe muslimske land tilbake til steinalderen».[5] Anmeldelsen ble imidlertid henlagt av Riksadvokaten i desember samme år.[6]

Pressens Faglige Utvalg og den såkalte «jødemonologen»[rediger | rediger kilde]

29. november 2008 ble Otto Jespersen anmeldt etter en avslutningsmonolog i Torsdagsklubben den 20. november. I monologens avslutning sier han «Jeg vil også benytte anledningen til å minnes alle de milliarder av lopper og flatlus som mistet livet i tyske gasskamre uten å ha gjort noe annet galt enn å slå seg ned på personer av jødisk opphav». Grunnen til at han sa dette i monologen var på grunn av en nylig avdød sjiraffunge i Kristiansand Dyrepark som fikk mye medieoppmerksomhet[7][8][9][10], der Jespersen hadde til hensikt å vise at mediene var mer opptatt av trivialiteter som en død sjiraffunge enn av viktige begivenheter på den politiske arenaen.[11][12]

Uttalelsen medførte at Kurt Valner, som mistet ni familiemedlemmer i konsentrasjonsleire under annen verdenskrig, anmeldte ham for jødehets. Jespersen ønsket ikke å kommentere saken.[13] Senere har VG hatt en popularitetsmåling og konkludert med at 59 % mener slik satire er akseptabelt, mot 27 % som mener Jespersen gikk altfor langt.[14] Innslaget ble så klaget inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU) av dr. Imre Hercz, Senter mot antisemittisme ved leder Erez Uriely og Det Mosaiske Trossamfunn ved leder Anne Sender. Klagerne hevdet at Jespersen kom med «krenkende, hatefulle og antisemittiske utsagn som virker stigmatiserende overfor jødene som etniskreligiøs minoritet».[15]

PFU kom med en kjennelse den 24. februar 2009 der de konkluderte med at innslaget var et brudd på god presseskikk. PFUs kritikk gikk først og fremst mot TV2 som medium, og ikke på Otto Jespersen som person. PFUs saksbehandlere grunngav avgjørelsen med at TV2 ikke grep inn mot Jespersens sammenligning mellom jøder og skadedyr. PFU-medlem og Dagblad-veteran John Olav Egeland begrunnet sin avgjørelse med at han var bekymret for den hatefulle ytringen i monologen, mens Generalsekretær i Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvold viste under debatten til at han ofte forsvarer retten til å krenke, men ikke retten til å krenke andres menneskeverd.

Reaksjonen på PFUs konklusjon[rediger | rediger kilde]

PFUs konklusjon medførte tildels kraftige reaksjoner fra mange hold med utsagn som blant annet «humorpoliti». Stand up-komikeren Dag Sørås mente PFU opptrådte feigt og karakteriserte dommen som absurd. Han mente videre at det var ganske «sprøtt» at Pressens Faglige Utvalg skulle gjøre seg til dommere over hva som er bra satire. Sørås uttrykte også forskrekkelse over kommentaren fra leder i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold. Til Dagbladet sa Kokkvold: «Det eneste vi fant problematisk, var sammenligningen av jøder og skadedyr: Ord og uttrykk som i virkeligheten ble brukt for å legitimere holocaust og jødeforfølgelsen.» Sørås uttalte i den forbindelse: «At Kokkvold erklærer at Otto bruker språket som gjorde jødeutryddelsen mulig, er en særdeles grov påstand».[16] Medieviter Lena-Christin Kalle mente at Pressens faglige utvalg hadde malt seg inn i et hjørne med å felle Otto Jespersen for hans «jøde-monolog». Hun utdypet dette med å hevde at PFU hadde opphøyet seg selv til Norges humor-politi og definert hva man kan tulle med. Hun mener at Jespersen utfall mot Sven O. Høiby og Kjell Magne Bondevik var mye mer direkte og personlige.[17] Ytringsfrihetsekspert og advokat Kyrre Eggen stilte seg også kritisk til PFUs konklusjon og uttalte i anledningen at «Jeg synes det er uklokt av PFU å operere med den typen grenser i forhold til humor. At noe som er ment humoristisk, og som åpenbart er svært karikert og ikke bærer preg av virkeligheten skal rammes av PFUs regler, synes jeg virker merkelig».[18]

Den 5. mars 2009 skrev professor emeritus, Svein Østerud, en lengre artikkel i Dagbladet om saken. Der hevder han at PFU viser liten evne til å anvende satiresjangeren og påpeker videre at Jespersens ærend var å øve kritikk mot mediene som er mer opptatt av trivialiteter som en død sjiraffunge i Kristiansand Dyrepark enn av viktige begivenheter på den politiske arenaen. «Denne kontrasten mellom det trivielle og det dypt alvorlige overfører han til et velkjent historisk eksempel, utryddelsen av jødene i konsentrasjonsleirene under siste verdenskrig. Hvis dagens trivialiserte journalistikk hadde fått gjelde under holocaust, hadde den vært mer opptatt av loppene og lusene på fangenes kropper, enn av den skjebnen jødene led i konsentrasjonsleirene».

Østerud skriver videre at han skjønner dem som selv var ofre for tyskernes maktovergrep mistolker satiresjangeren. «Men at PFU ikke riktig forstår den satiriske brodden i Jespersens monologer, og i stedet kortslutter hans tankerekke, er mildest talt forunderlig. Kanskje er forklaringen at medlemmene har valgt den letteste veien ut av et vanskelig dilemma: kompromisset. De hevder selv om sitt vedtak at det ikke handler om å forsvare jøder mer enn andre, men det er jo nettopp det vedtaket gjør. På sett og vis gjenoppliver de blasfemiparagrafen bare kort tid etter at regjeringen la den død. Men samtidig sørger de for å flagge ytringsfriheten og erklære seg som tilhengere både av satiren som sjanger og av Jespersens måte å forvalte sjangeren på».[19]

Per Anders Madsen, redaktør i Aftenposten-Kommentar, skrev at «kronglete landskap» åpnet seg rundt PFU-kjennelsen. Han hevdet videre at PFUs bakgrunn for sin konklusjon er at de trolig hadde lagt til grunn at Holocaust er en helt spesiell historisk hendelse, og at «overlevende jøder bærer på en helt spesiell og smertefull bør. Også dette krever vern». Han mener videre at i dette tilfelle gikk hensynet til dette vernet foran den beskyttelse det satiriske uttrykket hadde krav på.

Madsen skriver dessuten at: «Hvor ble det av det prinsipielle forsvaret for ytringsfriheten, som nettopp må beskytte de ytringer som kan oppleves sårende og krenkende? Er det ikke slik, som vi husker fra den ferske blasfemidebatten, at grensen for den akseptable ytring nettopp ikke kan plasseres hos den som selv føler seg krenket eller ydmyket?».[20]

Andre saker og utspill[rediger | rediger kilde]

En sak som spesielt mange kristne reagerte på, var Jespersens omtale av Anita Apelthun Sæle på Torsdagsklubben i februar 2003. Om henne og hennes profilerte slankekur uttalte han på direkten at selv om hun hadde slanket seg, var hun fremdeles like feit i trynet. Apelthuns mann, Finn Jarle Sæle reagerte særlig hardt overfor Jespersen.[21]

I forbindelse med programmet Rikets røst den 28. mars 2006 brente Jespersen en bibel i Ålesund. Stuntet vakte oppsikt og protester. Biskop Odd Bondevik gikk blant annet ut og protesterte mot stuntet, som han mente krenket det hellige.[22] Han ble også anmeldt for stuntet[23], men saken ble henlagt.[24]

Da han i et stunt midt på 90-tallet for serien O.J., drakk av døpefonten i Kampen kirke, ble han blasfemianmeldt av Kristelig kringkastingslag, (nåværende navn Familie & Medier)[25]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Radio[rediger | rediger kilde]

På scenen[rediger | rediger kilde]

  • 2003: Stolt, hvit og vanskelig
  • 2000: O.J – Fremad i alle retninger

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Revolvermagasinet». NRK. 28. november 2003. Besøkt 2. oktober 2010. 
  2. ^ «Dette sa Otto Jespersen på Torsdags klubben». Dagbladet. 29. oktober 2002. Besøkt 2. oktober 2010. 
  3. ^ Gjersdad, Tore (27. oktober 2002). «- Han er feig og ondskapsfull». Dagbladet. Besøkt 2. oktober 2010. 
  4. ^ Nyborg, Geir Magnus. «Humor som mobbing og vondskap». Norge IDAG. Besøkt 2. oktober 2010. 
  5. ^ Helge Øgrim, Oliver Orskaug (6. mai 2003). «Jespersen og Valebrokk siktet». Dagbladet. Besøkt 2. oktober 2010. 
  6. ^ «Slipper straff for flaggbrenning». Dagbladet. 17. desember 2003. Besøkt 2. oktober 2010. 
  7. ^ «Sjiraffbabyen i Dyreparken døde». VG. 14. november 2008. Besøkt 5. mars 2009. 
  8. ^ «Sjiraffungen i Dyreparken er død». Aftenposten. 18. november 2008. Besøkt 5. mars 2009. 
  9. ^ «Voktes døgnet rundt». NRK. 13. november 2008. Besøkt 5. mars 2009. 
  10. ^ «Sjiraffbaby døde». TV2. 14. november 2008. Besøkt 5. mars 2009. 
  11. ^ «Vil døpe sjiraffen Mette-Marit». TV2. 20. november 2008. Besøkt 5. mars 2009. «Otto Jespersen minnes sjiraffungen som døde i Kristiansand dyrepark» 
  12. ^ «Anmeldt for jødehets». TV2. 29. november 2008. Besøkt 5. mars 2009. ««Otto harselerte over all oppmerksomheten den foreldreløse sjiraffen i Kristiansand har fått i media den siste tida, og dro så inn andre dyr som også kanskje burde få oppmerksomhet, fortsetter Røiseland.»» 
  13. ^ «Anmelder Otto Jespersen for jødehets». BT. 29. november 2008. Besøkt 5. mars 2009. 
  14. ^ «Leserne støtter Jespersen». VG. 29. november 2008. Besøkt 5. mars 2009. 
  15. ^ «TV 2 felt i PFU for Ottos jødehets». TV2. 24. februar. Besøkt 5. mars 2009. 
  16. ^ «Komikernykommer: - PFU opptrer veldig feigt». VG. 25. februar 2009. Besøkt 5. mars 2009. 
  17. ^ «Angriper PFU etter Jespersen-dom». NRK. 25. februar 2009. Besøkt 5. mars 2009. 
  18. ^ «Kritisk til Otto-dom». NA24. 25. februar 2008. Besøkt 5. mars 2009. 
  19. ^ Østerud, Svein (5. mars 2009). «Skadedyret Jespersen». Dagbladet. Besøkt 5. mars 2009. 
  20. ^ Madsen, Per Anders (26. februar 2009). «Grenser for satire». Aftenposten. Besøkt 5. mars 2009. 
  21. ^ Teimansen, Even (26. februar 2003). «Kristen-raseri mot Torsdagsklubben». Dagbladet. Besøkt 2. oktober 2010. 
  22. ^ Lokland Pettersen, Charlott (28. mars 2006). «Nå brenner Otto Jespersen igjen». Dagbladet. Besøkt 2. oktober 2010. 
  23. ^ «Anmeldt for bibelbrenning». NRK. 31. mars 2006. Besøkt 2. oktober 2010. ,
  24. ^ «Henlegger Jespersens bibelbrenning». Dagens Næringsliv. 25. april 2006. Besøkt 2. oktober 2010. 
  25. ^ Holtvedt, Tarje (27. september 2003). «Landeplageren». Dagbladet. Besøkt 2. oktober 2010. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]