Opprøret i 1173–1174

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Opprøret i 1173-1174 var et opprør mot Henrik II av England fra tre av hans sønner, hans hustru Eleanora av Aquitaine og andre som støttet opprøret. Det varte i 18 måneder og endte i fiasko: Henriks opprørske familiemedlemmer måtte akseptere hans fortsatte styre og underkaste seg ham.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Henrik II, en av de dyktigste middelalderkonger i England, styrte tre territorier: England, Normandie og Anjou. I tillegg var hans hustru Eleanora hersker over det store hertugdømmet Aquitaine. I 1173 hadde hans fire legitime sønner, fra den eldste til den yngste: Henrik, kalt for «den unge konge»; Rikard, kalt for «Løvehjerte»; Geoffrey; og Johan, kalt for «uten land» (som den yngste var han ikke berettiget til å arve land); hadde alle enten arvet noe eller alle disse besittelsene.

Henrik den unge konge var 18 år gammel i 1173 og var priset for sitt gode utseende og sjarme. Han hadde i lang tid vært gift med datteren til den franske konge, Ludvig VII, og samtidig tidligere ektefelle av hans mor Eleanora. Henrik den unge konge hadde et stort og glamorøs følge, men var forlegen av hans mangel på ressurser og inntekter. Alle sønnene hadde grunner til å være misfornøyde. De var blitt gitt arv i form av besittelser og titler, men ingen reell autoritet til å herske over dem. Den unge Henrik, som utpekt etterfølger av kongen selv, kronet som hans medkonge i 1172, var den som aller mest følte seg tilsidesatt og var derfor ivrig etter å ta kontroll over en del av hans nedarvet besittelser for å herske over disse i egen rett.

Den umiddelbare praktiske årsak til opprøret var Henriks beslutning til å testamentere tre festninger som lå innenfor riket til den unge konges arv til sin yngste sønn Johan. Dette som en del av et arrangement for Johans ekteskap til datteren av greven av Maurienne. Henrik den unge konge ble oppmuntret til å gjøre opprør av mange aristokrater som så muligheten til profitt og å komme i en maktposisjon. Hans mor Eleanora av Aquitaine, som hadde hatt hennes strider med sin ektemann kongen, ble med i opprøret, noe også mange andre gjorde som var opprørt over Henriks mulige deltagelse i mordet på erkebiskop Thomas Becket i 1170, noe som hadde fått Henrik fremmedgjort og hatet i hele det kristne Europa.

Henrik den unge konge dro til hoffet til sin svigerfar, kong Ludvig VII av Frankrike, i mars 1173, og fikk snart følge av sine brødre Rikard og Geoffrey. Deres mor Eleanora forsøkte også å gjøre det samme, men ble hindret av Henrik II og fraktet til England for å bli holdt i forvaring. Den unge konge og hans franske mentor skapte en bred allianse mot Henrik II ved å love landområder og utbytte i England og Anjou til grevene av Flandern, Boulogne, og Blois. Vilhelm I av Skottland ville ha det gamle skotske kravet i utbytte, Northumberland. I praksis forsøkte den unge konge å skaffe seg sin farsarv ved å bryte det av i biter.

Kongens sønner var alle gutter, den eldste var 18 år og de andre yngre, og ingen av dem hadde erfaring i å lede et opprør av slik størrelse. Initiativet ble tatt av den franske konge som så en mulighet til å svekke og ydmyke den engelske kongen. Henrik II kom med svært fordelaktige vilkår til sine sønner ved Gisors i september, men på den franske kongens råd ble disse avvist. I henhold til historikeren Austin Lane Poole: «Kongen av Frankrike var lederen og han gjort sitt arbeid klossete. Det var intet mål, ingen plan for hærtokt, intet koordinert handling mellom de ulike fraksjonene av opprøret. Under en dyktig ledelse kunne opprøret ha ført til at Angevin-riket brøt sammen, for flertallet av de ledene baronene på begge sider av kanalen ønsket velkommen muligheten til å ramme den kongen som hadde tatt deres festninger og holdt dem fast i underkastelse».[1]

Opprøret[rediger | rediger kilde]

Norwich Castle ble erobret av Hugh Bigod med en styrke på over over 800 soldater i juli 1174.[2]

Stridene begynte i april 1173 da hertugene av Flandern og Boulogne invaderte Normandie fra øst og den franske kongen og Henrik den unge konge fra sør, mens bretonerne angrep fra vest. Alle disse angrepene mislyktes: greven av Boulogne ble drept, kong Ludvig ble beseiret og forvist fra Normandie, og bretonerne ble holdt tilbake med stort tapt av liv og utstyr. Vilhelm I av Skottlands angrep i nordlige England endte også i total fiasko. Det ble åpnet for forhandlinger med opprørerne i Normandie mellom Henrik II og hans sønn Henrik den unge konge, men til ingen nytte.

Robert de Beaumont, 3. jarl av Leicester, en tilhenger av den unge Henrik som hadde vært i Normandie og var en leder for de adelige opprørerne, angrep neste gang. Han samlet en hær av flamske leiesoldater og krysset kanalen fra Normandie til England for å slå seg sammen med andre opprørske baroner der, hovedsakelig Hugh Bigod, 1, jarl av Norfolk. Jarlen av Leicester ble møtt av engelske styrker ledet av Richard de Luci, og ble fullstendig beseiret. Henrik IIs baroner skal etter sigende ha sagt til ham: «Det er et dårlig år for dine fiender!»[3]

Opprøret var dog ikke over, og våren 1174 fortsatte kampene. David av Skottland, jarl av Huntingdon, og bror av Vilhelm I av Skottland, dro sørover i et nytt skotsk forsøk på å erobre nordlige England, og han overtok lederskapet av de opprørske baronene. William de Ferrers, 3. jarl av Derby, brente ned den kongelige burgh i Nottingham og likeledes brente Hugh Bigod ned Norwich.

Den 8. juli 1174 gikk Henrik II, som hadde vært i Normandie for å bekjempe sine fiender, i land i England. Hans første handling var å gjøre bot for hans deltagelse i Thomas Beckets martyrdød tre år tidligere. Dagen som fulgte seremonien ved Canterbury den 13. juli 1174, i et tilsynelatende inngripen av guddommelig tilstedeværelse for Henrik II, ble den skotske konge og mange av hans tilhengere overrasket og tatt til fange i slaget ved Alnwick av en liten gruppe engelske kongetro. I kjølvannet av denne overraskende seieren kunne Henrik II raskt slå ned opposisjonen og marsjere til festningene til hver av opprørerne inntil de overga seg. Huntingdon som hadde vært beleiret i mer enn to måneder overga seg. Hugh av Norfolk og biskopen av Durham inngikk fred og overga sine festninger. Den truende invasjonen fra Flandern ble avlyst, og Ludvig VII av Frankrike forsøkte et siste desperat angrep på Rouen, men forgjeves.

Thetford Castle i Norfolk tilhørte Hugh Bigod, jarl av Norfolk. Det ble revet på kongens ordre etter at opprøret var avsluttet.

Med England igjen under fast kontroll kunne Henrik dra tilbake til Normandie med sine brabançonske leiesoldater og walisiske bueskyttere. Kun en uke etter at han var gått i land i Normandie var den franske kongen på veg tilbake til sitt land. Rikard drev fortsatt sitt opprør, men et hærtokt i Poitou brakte også ham til underkastelse. Den 30. september i Montlois i nærheten av Tours kom Henrik II til en overenskomst med sine opprørske sønner: de ble behandlet sjenerøst: selv om de ikke ble gitt uavhengig makt fikk de hjem og inntekter, og den unge Johan, selve grunnen til at opprøret brøt ut, fikk nå også egne inntekter. Antagelig fikk de andre som hadde deltatt i opprøret et generelt amnesti, og selv de som ble unntatt fra det som jarlen av Leicester og Cehster, kom snart tilbake til kongens gunst. Kun dronning Eleanora forble uten tilgivelse, og ble holdt mer eller mindre i konstant forvaring så lenge kong Henrik II levde.[4]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Opprøret varte i 18 måneder. Det ble utspilt utover et stort geografisk område fra sørlige Skottland til Bretagne. Mange av festningene og byene ble ødelagt og mange ble drept. Skylden ble lagt på Henrik den unge konges rådgivere, opprørsbaronene, som hadde utnyttet de uerfarne og uvørne prinsene for deres egne drømmer om makt og inntekter. William Marshal, 1. jarl av Pembroke, som hadde vært lojal til unge Henrik under opprøret skal ha sagt: «Forbannet være den dagen da forrædernes bedrev renkespill for å forstyrre far og sønn!»[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Poole, Austin Lane: From Domesday Book to Magna Carta, 1087-1216. 2. utg. Oxford 1955. Side 334.
  2. ^ Wareham (1994), s. 241
  3. ^ Bartlett, Robert: England Under Norman And Angevin Kings 1075-1225: «Political Patterns», Oxford University Press, 2002, Side 56.
  4. ^ Poole, Austin Lane: From Domesday Book to Magna Carta, 1087-1216. 2. utg. Oxford 1955. Side 337-338.
  5. ^ Bartlett, Robert (2002): England Under the Norman and Angevin Kings, 1075-1225, Oxford University Press, s. 57.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Brown, R. Allen (April 1959): «A List of Castles, 1154–1216» i: The English Historical Review, Oxford University Press 74 (291): 249–280, JSTOR 558442
  • Fryde, E. B.; Greenway, D. E.; Porter, S.; Roy, I. (1996): Handbook of British Chronology (3. utg.), Cambridge, UK: Cambridge University Press, ISBN 0-521-56350-X
  • Wareham, Andrew (1994): «The Motives and Politics of the Bigod Family, c.1066–1177» i: Anglo-Norman Studies, The Boydell Press XVII, ISSN 0954-9927
  • Warren, W. L. (1973): Henry II, Eyre Methuen, ISBN 978-0-520-02282-9