Henrik den unge konge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Henrik den unge konge
Medkonge av England
Henrik den unge konge
Navn: Jarl av Richmond
Regjeringstid: 11701183
Født: 28. februar 1155, ?
Død: 11. juni 1183, Festningen Martel, Frankrike
Foreldre: Henrik II av England
og Eleanora av Aquitaine
Ektefelle: Marguerite
Barn: med Constance:
  • William, dødfødt

Henrik den unge konge (født 28. februar 1155, død 11. juni 1183) var den andre av fem sønner til kong Henrik II av England og Eleanora av Aquitaine.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Svært lite er kjent av unge prins Henrik før hans bryllup og kroning. Hans mors barn ved hennes første ekteskap til Frankrikes konge var Marie de Champagne og Alix av Frankrike. Han var en yngre bror av Vilhelm IX, greve av Poitiers (død 1156) og hans yngre søsken var Matilda av England, hertuginne av Sachsen, Rikard Løvehjerte, Geoffrey II, hertug av Bretagne, Leonora av Aquitaine, Joan Plantagenet og Johan av England.

I juni 1170 ble Henrik kronet som med-konge femten år gammel mens han far fortsatt levde, en engelsk tilpassing av en praksis fra Huset Capet i Frankrike. Et latinsk dikt ved en hoffmann skrevet for feire kroning gir hint om den unge prinsens karisma. Han blir der beskrevet som en sjarmerende ungdom av påfallende skjønnhet, høy, men velproporsjonert, bredskuldret med en lang og elegant nakke, blek og fregnet, skinnende blå øyne, med tykt hår av rødaktig-gullfarge, noe som var karakteristisk for hans slekt.

Han ble kjent i sin egen levetid som «Henrik den unge konge» for å skille ham fra hans eldre far av samme fornavn. Ettersom han døde før sin far er ikke blitt regnet med i den numeriske rekkefølgen av engelske konger. Uansett var utpekt som konge og hans kongelige status ble ikke bestridt. Det er et spørsmål om han ble slått til ridder. I henhold til en av Thomas Beckets brevskrivere ble Henrik gjort til ridder av sin far før kroningen. Biografen til William Marshal slår derimot fast at han ble gjort til ridder av William i løpet av opprøret av 1173.

Turneringshelt og berømthet[rediger | rediger kilde]

Det synes ikke som om Henrik hadde større interesse for regjeringsmaktens daglige gjøremål, noe som skilte ham fra hans far og sine yngre brødre. Hans far skal derimot ha feilet i å delegere autoritet til sin sønn og beholdt makten i England selv. De fleste historikere støttet meningen til eksempelvis W. L. Warren (1973): «Den unge Henrik var den eneste i sin familie som var populær mens han levde. Det er sant at han også var den eneste som ikke ga bevis på politisk kløkt, militær dyktighet, eller selv ordinær intelligens...», og utbroderte i en senere bok: «Han var elskverdig, mild, forekommende, høvisk, en gavmild og sjenerøs sjel. Beklageligvis var han også overfladisk, forfengelig, likegyldig, udugelig, lettsindig og uansvarlig.»

Den unge kongens samtidige omdømme var på ingen måte såpass negativt. Dette hadde mye på grunn av hans tilstedeværelse i de entusiastiske ridderturneringene, noe som kan bevitnes i History of William Marshal, biografen til den ridderen som var hans læremester i 1170 og som ble hans turneringsleder fram til 1182. Denne biografien avbilder ham som stadig reisende fra turnering til turnering over nordlige og midtre Frankrike i årene 1175 og 1182. Sammen med hans fetter greve Filip av Flandern og greve Baudouin V av Hainault og Namur var han en av de fremste som støttet denne kulturen. Det er sagt at han benyttet over 200 pund om dagen på det store følget av riddere som han førte med seg til turneringen i Lagny-sur-Marne i november 1179.

Om Henrik manglet politisk tyngde ga den unge kongens turneringer ham en berømthet som ble anerkjent over hele vestlige Europa i middelalderen. Baron og trubadur Bertran de Born, som kjente ham, sa at han var «... den beste konge som noen gang tok opp et skjold, den modigste og beste av alle turnerende riddere. Fra den tiden da Roland var i livet, og selv før, aldri har det vært en ridder så dyktig, så krigsvant, hvis berømmelse ga gjenlyd over verden – selv om Roland hadde kommet tilbake, eller om verden hadde blitt gjennomsøkt så langt unna som Nilelven og solnedgangen.» Det var en oppfatning blant hans samtidige og den neste generasjonen at hans død i 1183 markerte en nedgang både i ridderturneringene og den ridderlige ånd. Hans tidligere prest, Gervase av Tilbury, sa at «hans død var slutten på alt som var ridderlig.»

Politiske karriere[rediger | rediger kilde]

Henrik den unge konge

Den unge Henrik spilte en betydelig politisk rolle under hans fars kongedømme. Den 2. november 1160 ble han trolovet til Marguerite, datter av kong Ludvig VII av Frankrike og hans andre hustru Constance av Castilla. Da var han selv fem år gammel og hun to år. Ekteskapet var et forsøk på å bilegge den lange striden mellom Huset Plantagenets og Huset Capet over makten av grensedistriktet av normannisk Vexin som Ludvig VII hadde skaffet seg fra Henrik IIs far, Geoffrey Plantagenet, en gang rundt år 1144. Ved vilkårene i enigheten skulle Marguerite føre med seg festningene i normannisk Vexin til sin nye ektemann. Imidlertid ble ekteskapet presset på av Henrik II da Unge Henrik og Marguerite var små barn slik at han kunne overta festningene, og en bitter grensekrig fulgte mellom kongene.

De ble formelt ektet den 27. august 1172 i katedralen i Winchester da Henrik ble kronet som konge av England for andre gang av biskopen av Evreux eller av erkebiskopen av Rouen.[1][2]

Den unge Henrik gikk imot sin far i 1173 (se Opprøret i 1173-1174). Samtidige krøniker hevder at det var på grunn av den unge mannens frustrasjon at hans far ikke ga ham et rike å styre, og at han følte seg uten økonomiske midler. Opprøret synes imidlertid å ha fått styrke fra langt dypere misnøye med sin fars styre, og en betydelig andel av engelske og normanniske adelsmenn fulgte ham. Borgerkrigen i 11731174 kom nær til å styrte kongen, og han ble reddet i siste liten av en gruppe lojale engelske adelsmenn foruten at den skotske kongen ble beseiret og tatt til fange. Unge Henrik forsøkte å komme til forsoning med sin far etter at hans mor var tatt til fange og opprøret åpenbart hadde feilet. I vilkårene for avtalen ble hans inntekter øket og han henga seg i de neste syv årene med å turnere på ridderstevner i Frankrike.

I november 1179 representerte han sin far i Reims ved kroningen av Filip II August som medkonge av Frankrike. Han fungerte som hovmester av Frankrike og bar kronen i kroningsprosesjonen. Senere spilte han en betydelig rolle i turneringen som var en del av feiringen i Lagny-sur-Marne. Med store kostnader brakte han med seg et følge av 500 riddere til turneringen.

Den unge Henriks anliggender snudde seg til det verre i 1182. Han ble uvenner med sin turneringsleder William Marshal. Dennes biograf antyder at Marshal havnet i unåde ettersom han hadde hengitt seg til et hemmelig forhold til dronning Marguerite. En moderne biograf for Marshal, David Crouch, har bevist at endringen mot Marshal var grunnet en lèse majesté, majestetsfornærmelse, frambrakt av Marshals egen arroganse og grådighet. Anklagen om utroskap ble kun introdusert i hans biografi som en distraksjon fra de virkelige anklagene hvor han sannsynligvis var skyldig. Selv om den unge kongen sendte sin hustru så tidlig som i 1183 til det franske hoff var det mest sannsynlig for å holde henne trygg i den pågående krigen med sin bror Rikard enn fordi at hun var havnet i unåde.

Det eneste barn som Henrik og Marguerite fikk var William, født for tidlig den 19. juni 1177, og døde den 22. juni det samme året. Den vanskelige fødselen kan ha gjort henne steril ettersom hun ikke fikk ytterligere barn, hverken med Henrik eller sin andre ektemann.

Død og begravelse[rediger | rediger kilde]

Henrik den unge konge døde sommeren 1183 i løpet av et hærtokt i Limousin mot sin far og sin bror Rikard. Han hadde akkurat fullført plyndringen av et lokalt kloster for å skaffe midler til flere leiesoldater. Han fikk dysenteri i begynnelsen av juni og da han hurtig ble svak ble han ført til Martel i nærheten av Limoges. Da det ble klart at han den 7. juni var døende, bekjente han for en prest og mottok han den siste salve. Som et tegn på hans sjelebot for at han hadde ført krig mot sin far knelte han naken på gulvet foran et krusifiks. Han gjorde sitt testamente og ettersom han hadde tatt korsfarereden ga han sin kappe til William Marshal med den bønn at han skulle ta kappen til Den hellige gravs kirke i Jerusalem. På sin dødsleie skal han ha bedt om å bli forsont med sin far, men kong Henrik som fryktet at det var en felle avslo å møte sin sønn. Han døde den 11. juni mens han klamret seg til en ring hans far hadde sendt ham som tegn på at han var tilgitt. Etter at han var død skal hans far ha sagt: «Han kostet meg mye, men jeg skulle ønske at han hadde levd for å koste meg mer.»

De hendelsene som fulgte hans død er verd en kommentar. Det var et forsøk fra hans mor en noen av hans venner til å promotere ham til helgenstatus. Thomas av Earley, erkediakon ved Wells, utga en preken ikke lenge etter som med mange detaljer fortalte om de mirakler som skjedde med det følge som fraktet den unge kongens lik til Normandie. Følget var noe sluskete. Et antall av hans husholdning ble tatt av hans leiesoldater som betaling for den gjeld han skyldte dem. Ridderne som fulgte hans lik var så fattige at de ba om mat og nåde ved klosteret i Vigeois. Det oppsto store følelseutbrudd der hvor hans legeme ble fraktet. Ved Le Mans skal den lokale biskopen ha stoppet følget og beordret liket til å bli gravlagt i hans katedral, kanskje for å dempe den sivile uro som Henriks død hadde skapt. Domprosten ved Rouen tok liket fra krypten i Le Mans en måned senere ved søksmål slik at hans levninger kunne begraves i Normandie slik hans testamente hadde krevd. Han ble deretter gravlagt i katedralen i Rouen hvor hans grav kan blitt sett, da på motsatt side av alteret av graven til hans bror Rikard som han hadde kranglet med.[3] Både hans bror Rikard Løvehjerte og hans bror Johan ble senere konge av England.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Weir, Alison: Eleanor of Aquitaine: A Life (Ballantine Books, 1999). Side 195
  2. ^ Warren, W. L.: Henry II (Univ. of California Press, 1973). Side 111, note 3
  3. ^ Rikards grav i Rouen inneholdt en en kiste av bly som oppbevarte hans hjerte. Hans kropp var gravlagt i Fontevraud-klosteret.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Warren, W. L.: Henry II (London, 1973) ISBN 0-520-03494-5
  • Moore, O. H.: «The Young King Henry Plantagenet, 1155–83», i History, Literature, and Tradition (Columbus OH, 1925)
  • Duby, G.: William Marshal: the Flower of Chivalry, overs. R. Howard (London, 1986)
  • Crouch, David: William Marshal: Knighthood, War and Chivalry, 1147–1219 (2. utg. London, 2002)
  • Crouch, David: Tournament (London, 2005)
  • Diggelmann, L.: «Marriage as Tactical Response: Henry II and the Royal Wedding of 1160», English Historical Review, CXIX, (2004), ss. 954–964
  • Smith, R. J.: «Henry II's Heir: the Acta and Seal of Henry the Young King, 1170-83», English Historical Review, CXVI, (2001), ss. 297–326


Forgjenger:
 Henrik II 
Konge av England
(med Henrik II)

Etterfølger:
 Henrik II