Ole Munch Ræder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ole Munch Ræder (født 3. mai 1815 i Kongsvinger, død 10. mars 1895 i Kristiania) var en norsk jurist.[1][2]

Han vokste opp i Trondheim og tok examen artium 1832 ved Trondheim katedralskole. Fra Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania mottok han cand. jur. i 1839 og ble kopist i revisjonsdepartementet 1839 så i Justisdepartementet 1840, der han ble fullmektig i 1848. Ræder utga i 1841 Den norske statsforfatnings historie og dens væsen, som var mye ansett i sin tid. I årene 184244 var han på reise i Danmark, Tyskland, Sveits og Italia, og 184649 oppholdt han seg i USA med statsunderstøttelse for å studere juryvesenet. Frukten av denne reisen ble hans arbeid Juryinstitutionen i Storbritannien, Canada og de forenede stater i Nordamerika (3 bd., 185051). I 1840-årene var han også mye virksom som politisk forfatter i pressen, spesielt i Den Constitutionelle. I 1850 ble han utnevnt til ekspedisjonssekretær i Marinedepartementet, samt ble konsulMalta 1861 og generalkonsul i Hamburg 1874. Han tok avskjed og vendte tilbake til Norge i 1891. Av St. Olavs Orden ble han ridder i 1869 og kommandør av 1. klasse i 1892, mens Vasaordenen også var hans.

Ole Munch Ræder var sønn av oberst Johan Christopher Ræder (1782–1853) og bror av offiserene Johan Georg Ræder (1814–1898), Nicolai Ditlev Ammon Ræder (1817–84) og Hans Jacob Theodor Wilhelm Ræder (1831–1920). Ole ble i 1862 gift med Julie Motzfeldt (1837–76) som var datter av Ulrik Anton Motzfeldt (1807–65) og hans første kone Fredrikke Julie Nielsen (1809–37).

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Den norske statsforfatnings historie og dens væsen (1841)
  • Juryinstitutionen i Storbritannien, Canada og de forenede stater i Nordamerika (3 bd., 185051)
  • Unionen og egen utenrigsminister (1893)

Referanser[rediger | rediger kilde]