Odd Bull

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Odd Bull
Odd Bull
Født 28. juni 1907
Norge Kristiania (Oslo)
Død 8. september 1991 (84 år)
Norge
Utdannelse Den militære høyskole
Hærens flyskole
Nasjonalitet Norsk

Odd Bull (født 28. juni 1907 – død 8. september 1991) var en norsk offiser i Hærens flyvåpen/Luftforsvaret som hadde en rekke sentrale militære verv fra 1940 til 1970. Han var blant annet Sjef for Luftforsvaret. Bull hadde også oppdrag for FN og var i flere år stasjonert i Midtøsten, som han skrev bok om.

Bakgrunn og karriere[rediger | rediger kilde]

Bull ble offiser og utnevnt til premierløytnant i 4. divisjons infanteri 1926. To år senere tok han Den militære høyskole og begynte deretter å studere matematikk ved Universitetet i Oslo på grunn av den vanskelige arbeidssituasjonen for nyutdannede offiserer. Han ble tatt opp ved Hærens flyskole 1929, og som følge av den nye forsvarsordningen som trådte i kraft 1930, fikk han samme år fast ansettelse ved Infanteriregiment nr. 9.

Bull ble beordret til Hærens flyvåpen på Kjeller 1931 og var i årene 1934–35 adjutant for sjefen ved flyskolen. Deretter fulgte tjeneste ved Trøndelag flyavdeling 1935–37. 1937 vendte Bull tilbake til Kjeller og ble kort etter sendt til Tyskland for å hospitere ved Luftwaffe. I 1930-årene gjennomførte han også kurser og studiereiser i Storbritannia, Canada, USA, Frankrike, Sverige, Danmark og Italia. 1938 ble han beordret til 6. divisjon i Harstad, hvor han spesielt arbeidet med å utvikle luftforsvarsplanene for Nord-Norge. Fra krigsutbruddet i september 1939 tjenestegjorde han i staben for Hærens flyvåpen. Mot slutten av kampene i Sør-Norge var Bull med i en gruppe flygere ledet av Bjarne Øen. De forlot Norge ombord på MK «Sjøgutten» som gikk ut fra Herøy 6. mai 1940.[1].

Bull var med å bygge opp treningsleiren Little Norway i Toronto, og var ved den offisielle åpningen i november 1940 leirkommandant. Han ble så øremerket til å lede den første norske jagerskvadronen i Storbritannia, 331 (Norwegian) Squadron, og tok kommandoen der i januar 1941. For å få operativ erfaring før han overtok skvadronen, var han innom en treningsenhet (56 Operational Training Unit), deretter No 242 Squadron RAF.

Da enda en jagerskvadron, 332 (N) Squadron, skulle opprettes i januar 1942, ble Bull sjef for denne, mens Helge Mehre overtok kommandoen på 331. I mai 1942 ble han beordret tilbake til Little Norway, der han igjen var leirkommandant frem til flyttingen fra Toronto til Muskoka i 1943. Frem til han overtok som sjef for Organisasjonsavdelingen ved Flyvåpnenes Felleskommando i juli 1944, var Bull innom Transport Command og No 107 Squadron RAF, en Mosquito-skvadron.

Etter krigen deltok han i oppbyggingen av Luftforsvaret i Norge og var blant annet sjef for Luftkommando Nord-Norge. Fra 1960 til 1963 var han Sjef for Luftforsvaret.

FN-oppgaver[rediger | rediger kilde]

I 1958 ble Bull sjef for FNs observatørkorps (UNOGIL) i Libanon.

I 1963 ble han forespurt av FNs generalsekretær U Thant om å lede FNs overvåkningsorganisasjon for Midtøsten (United Nations Truce Supervision Organization). Da Bull gikk av fra denne stillingen 1970, beskrev Jerusalem Post ham som en «utypisk representant for FN». Han oppnådde stor tillit på begge sider i konflikten på grunn av sine diplomatiske evner og balanserte syn på Midtøsten-problematikken. Bull betraktet det som en plikt å gi norsk opinion – som han opplevde som ensidig pro-israelsk – et mer nyansert syn på konflikten i Midtøsten.

Han utgav to bøker, der den ene omhandler Norges rolle under Andre verdenskrig (1947) og den andre om hans oppdrag i Midtøsten (1973). Sistnevnte bok vakte en del oppsikt på grunn av dens kritiske holdning til Israels krigføring og ikke minst, på grunn av den pro-Israelske holdningen og kunnskapsløshet om Midtøsten-konflikten som han mente preget det norske samfunnet på den tiden.[2]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Bull mottok en rekke utmerkelser for sin krigsinnsats, blant annet St. Olavsmedaljen med eikegren[3].

Han ble i 1970 tildelt storkors av St. Olavs Orden for «fremragende tjeneste for FN i Midt-Østen».[4]

Personlige forhold[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av disponent Gjert Bull (1869–1940) og Sigrid Olsen Oddvin (1874–1965). Han ble i 1953 gift med Inga-Lisa Furugård (f. 1918–).

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • På post i Midt-Østen: i FNs fredsbevarende tjeneste, Gyldendal (1973) ISBN 82-05-06020-7

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Store Norske Leksikons artikkel om Bull, ved Tom Kristiansen.
  • Hærens og Marinens flyvåpen 1912-1945 (Meyer, 1973)
  • Spitfire Saga, bind I (Guhnfeldt, 2009)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ulstein, Ragnar (1965). Englandsfarten 1: Alarm i Ålesund. Oslo: Samlaget. s. 306. 
  2. ^ «Virkelighet og propaganda». VG. 17. oktober 1973. Besøkt 26. mars 2009. «Fra Odd Bulls bok «På post i Midt-Østen (Gyldendal) bringer vi her et utdrag som særlig behandler bakgrunnen for hvorfor han ville skrive den: Nordmenns ensidige pro-israelske holdning og manglende kunnskaper om Midt-Østen-konflikten.» 
  3. ^ Erik Gjems-Onstad (red.) Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, s. 196-197.
  4. ^ Norges Statskalender 1986 s. 540.