Norsk hofflitteratur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Håkon Håkonsson og sønnen Magnus portrettert i manuskriptet Flateyjarbok.
Håkonshallen i Bergen er et stående symbol på norsk middelalder.

Norsk hofflitteratur er aristokratisk middelalderlitteratur på norrønt språk hvor sagatradisjonen blandet seg med den europeiske ridderroman. De fleste tekstene er oversatt fra sentraleuropeiske tekster, og det er antatt at denne kulturimporten var en del av hoffets bestrebelser for å fremme ridderskap og indirekte styrke kongens makt.[1]

Det føydale Norge[rediger | rediger kilde]

Spesielt på 1200-tallet, i årene etter den opprivende borgerkrigen, fikk Norge et kulturelt og litterært løft. Riksstyret ble utbygd i takt med at byene og handelen med utlandet vokste. Norge ble omformet etter føydalt mønster.

Det var hoffet og kirken som formidlet kontakten med Europa, og det var kong Håkon Håkonsson (12171263) som markerte vendepunktet og var selv en pådriver for oversettelser. Håkon var en lærd konge som beundret den europeiske ridderdiktning og fikk skrevet «sagaer» i prosa på grunnlag av ridderpoesien.

Sannsynligvis på norsk initiativ begynner også Island med å oversette og omtolke kontinentale romantiske eventyr. Stilen er overflatisk sett den samme som de klassiske sagaene, men innholdet var desto mer fantastisk og uvirkelig. Kjærligheten blir et motiv i seg selv i fortellingen, ikke en motivasjon som i islendingesagaene.[2]

Fortsatt ble det skrevet kongesagaer. I 12641265 skrev Sturla Tordsson Håkon Håkonssons saga (Hákonar saga Hákonarsonar) på oppfordring av kong Magnus Lagabøte. Sturla skrev også Magnus Lagabøtes saga (Magnús saga lagabætis), men nesten hele denne er tapt. I motsetningen til Snorre Sturlassons kongesagaer var Sturlas sagaer mer som samtidssagaer å regne og han måtte ta mange hensyn til slektningenes ømme tær. Også Sturla siterer kvad, men mer som pynt enn som kilder.

Riddersagaene[rediger | rediger kilde]

Den høviske litteraturen var annerledes og fremmed i grunntonen enn i de norrøne sagaene. Det ga seg utslag i et annet heltebegrep med andre koder for ære; hvor den norrøne helten måtte være mandig var ridderen høvisk. Skrivestilen endret seg tilsvarende og vek fra den objektive tonen til en subjektiv, kunstferdig og ordrik. Fortellingene mistet sitt muntlige nærvær.

Den nordfranske sagnkretsen om kong Arthur på evig jakt etter Den Hellige Gral, korstogsånden, ble på gammelnorsk til Artus. Det første verket var kanskje Trístrams saga ok Ísondar, nokså løst knyttet til Arthurlegenden, ført i pennen av munken Robert i 1226 på Håkon Håkonssons bud. Den var oversatt etter en fransk utgave fra 1170-tallet. En rekke oversettelser fulgte i dens spor. Også en annen kjærlighetsroman oversatt denne samme Robert, nå abbed, på bud fra kong Håkon, Elís saga ok Rósamundu.

Parcevals saga ble også nedskrevet på kong Håkons tid og er en gjenfortelling på prosa av franskmannen Chrétien de Troyes’ epos Peerceval ou le Conte del Graal fra ca. 1180. Franskmannens dikt er ufullstendig, og den norske sagafortelleren laget en kvalitetssvak avslutning på eget initiativ hvor ridderen ble gift og levde lykkelig som ektemann.

En annen av Arthurs riddere er Iven (= Yvain) som blir gjenfortalt i Ivents saga Artuskappa hvor emnet er igjen ridderære og kjærlighet. Nært forbundet er en annen saga, Erex saga, hvor helten er en ridder som edelt drar ut for å hjelpe alle som er i nød. En annen oversettelse, Flóres saga ok Blankiflúr, har heller østerlandske enn keltiske kilder.

Høyere kvalitet holdt Strengleikar som kong Håkon lot «norræna» etter «velsk» mål, det vil si oversette til gammelnorsk etter fransk skrift. Det var en rekke elegant skrevne noveller, fritt gjenfortalt etter franske noveller på vers, såkalte lais.

Også enklere og mandigere i stilen er Karlamagnús saga, kanskje fra rundt 1250, som bygger på Rolandskvadet fra 1060. Oliv og Landres er én av de ti þættir (anekdotene) i sagaen og ble faktisk lagt inn i håndskrifter som ble skrevet senere. Denne fortellingen ble fraktet tilbake fra Skottland av hålogalendingen Bjarne Erlingsson fra Bjarkøy og på hans bud oversatt fra engelsk i 1286. På den tid var Eirik Magnusson var konge i Norge.

En blanding av riddersaga og fornaldersaga er Didrikssagaen (norrønt Þiðrekssaga), også kalt for Saga om Didrik av Bern (norrønt Þiðreks saga af Bern) som ble satt sammen i Bergen rundt 1250 fra tyske dikt og fortellinger. Den forteller om Didrik (= Teodorik) fra Bern (= Verona), men også om kjemper som var kjent fra Eddadiktningen, slik som Sigurd Fåvnesbane og andre. Sagnhistorisk har den stor verdi, mente far og sønn Beyer, men kunstnerisk står den ikke høyt.[3]

Bortsett fra Kongespeilet ble det i liten grad skapt ny høvisk litteratur i Norge, derimot var sjangeren en betydelig inspirasjonskilde for de norske middelalderballadene.[4]

Kulturutveksling til Sverige[rediger | rediger kilde]

Den norske dronningen Eufemia av Arnstein som var gift med Håkon Magnusson av Norge fikk oversatt en del ridderfortellinger til svensk, de såkalte Eufemiavisene. Blant de første skjønnlitterære påvirkningene i Sverige kom altså via Norge fra det kontinentale Europa på begynnelsen av 1300-tallet. De nordiske ridderromanene skilte dog fra de kontinentale ved at kjønnsrollene ble framstilt noe annerledes.

Også Þiðriks saga af Bern ble oversatt til svensk hvor den ofte henvises til som Didrikskrøniken. Boken inneholdt også en rekke norske sagnkonger som Filmer eller Vilkin, Nordian, Hernit, Osantrix og Hernit Hernitsson og som uten blygsel ble langt inn i den svenske kongerekken.

Kongespeilet[rediger | rediger kilde]

Kongespeilet

Utdypende artikkel: Kongespeilet

Det eneste monumentale verket fra norsk middelalder er Konungs skuggsjå, også kalt Speculum regale, hvor europeiske kulturidealer er omformet til norsk virkelighet. Forbildene kommer fra utlandet, men er tolket originalt og personlig.

Verket er sannsynligvis skrevet av en lærd mann i kongens krets i Bergen. En annen teori, basert på dialektspor i verket, er at det er skrevet på på Nærøya i Namdalen. Forfatternavnet er ukjent og verket er løselig tidsfestet til en gang rundt 1250. Verket er etter europisk dialektisk litteratur formet som en dialog mellom far og sønn hvor sønnen spør og faren forteller. Verket forteller meget om kulturnivå og tenkemåter ved at den gjennomgår de viktigste stendene i Norge. Først får leseren vite om farmannen (= kjøpmann) og hva denne må vite og hvordan han skal oppføre seg. Deretter om hirdmannen og om høvisk sed og skikk. Til sist om kongens makt og rett og plikter.

Boken er både pedantisk og fylt med bibelsk patos som føles uvirkelig for dagens lesere, men har også fyndig økonomi i ordene som peker tilbake til sagastil, og nytt er foreningen av nasjonal bevissthet med europeisk horisont. Forfatteren råder leseren å lære seg både latin og fransk, «de to mål som går videst, men heller ikke glemme sitt eget mål».

Det siste skulle dessverre bokstavelig bli en ‘saga blott’ da norsk skriftspråk gikk oppløsning og dansk ble innført etter svartedauden på midten av 1300-tallet. Fram til langt ut på 1500-tallet ble det knapt skrevet noe som helst i Norge.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ forskning.no, 4.3.2011 «Lærte av franske riddere»
  2. ^ Hallberg, Peter, De islandske sagaer, København 1979, side 130.
  3. ^ Beyer, Harald og Edvard, Norges litteraturhistorie, Oslo 1978, side 52-54.
  4. ^ Eyvind Fjeld Halvorsen. «Høvisk litteratur» i KLNM. Gyldendal, 1956-78

Se også[rediger | rediger kilde]