Nord-Virginia-felttoget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nord-Virginia-felttoget
Konflikt: den amerikanske borgerkrigen
Nord-Virginia-felttoget
Dato 19. juli-1. september 1862
Sted Nord-Virginia
Resultat
Konføderert seier
Parter
USAs flagg USA Amerikas konfødererte staters flagg CSA
Kommandanter
John Pope Robert E. Lee
Styrker
75 000[1] 48 500[1]
Tap
16 054
(1724 døde
 8372 sårede
 5958 savnede/fanger)[1]
9197
(1481 døde
 7627 sårede
 89 savnede/fanger)[1]
Nord-Virginia-felttoget

Nord-Virginia-felttoget, også kjent som det andre Bull Run-felttoget eller andre Manassas-felttoget, var en rekke slag som ble utkjempet i Virginia i august og september 1862 på den østlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen. Konføderasjonens general Robert E. Lee fulgte opp sin suksess i syvdagersslagene i Peninsula-felttoget ved å rykke nordover mot Washington, DC, og beseiret generalmajor John Pope og hans Army of Virginia.

Lee var bekymret for om Popes hær ville samle styrkene sine med generalmajor George B. McClellans Army of the Potomac og overvelde ham, derfor sendte han generalmajor Thomas J. «Stonewall» Jackson nordover for å avskjære Popes fremrykning mot Gordonsville. De to styrkene møttes til å begynne med i slaget ved Cedar Mountain den 9. august, en konføderert seier. Lee bestemte seg for at McClellans hær på Virginia-halvøya ikke lenger var en trussel mot Richmond og sendte det meste av hæren sin under generalmajor James Longstreet etter Jackson. Jackson utførte en vid manøver rundt Popes høyre flanke og tok det store forsyningsdepotet i ryggen til Pope ved Manassas Junction. Han hadde dermed plassert styrken sin mellom Pope og Washington. Jackson flyttet til en svært god forsvarsstilling nær slagmarken i det første slaget ved Bull Run (første Manassas) i 1861 og lyktes i å slå tilbake Unionens angrep den 29. august, mens Lee og Longstreet ankom slagmarken. Den 30. august angrep Pope igjen, men ble overrasket da han ble fanget mellom angrep fra Longstreet og Jackson. Pope ble tvunget til å trekke seg tilbake med store tapstall. Felttoget endte med nok en flankemanøver av Jackson som Pope beseiret i slaget ved Chantilly den 1. september.

Lees manøvrering av Army of Northern Virginia mot Pope er regnet som et militært mesterverk. Historikeren John J. Hennessy skrev at «Lee har riktignok utkjempet dyktigere slag, men dette var hans største felttog.»[2]

Bakgrunn og styrkene[rediger | rediger kilde]

Sitat Jeg kommer til dere fra Vesten hvor vi alltid har sett ryggen på våre fiender, fra en hær viss oppgave det har vært å lete etter motstanderen og å slå ham når han ble funnet, viss politikk det har vært å angripe og ikke forsvare... La oss se foran oss, og ikke bak oss. Suksess og ære er i fremrykningen, katastrofe og skam gjemmer seg bak. Sitat
– John Pope, ordre til «offiserer og soldater i Army of Virginia», 14. juli[3]

Etter McClellans kollaps i Peninsula-felttoget i syvdagersslaget i juni 1862, utnevnte president Abraham Lincoln John Pope til å lede den nyopprettede Army of Virginia. Pope hadde oppnådd en viss suksess på den vestlige krigsskueplassen, og Lincoln lette etter en mer aggressiv general enn McClellan. Pope gjorde seg ikke populær blant sine underordnede kommandanter, alle de tre som ble valgt til korpskommandanter hadde teknisk sett høyere grad enn ham, eller blant sine underoffiserer gjennom sine skrytende ordre som antydet at østlige soldater var underlegne i forhold til deres vestlige motstykker. Noen av hans innrullerte menn ble oppmuntret av Popes aggressive tone.[4]

Unionens Army of Virginia ble opprettet den 26. juni 1862 fra eksisterende avdelinger som opererte rundt omkring i Virginia, de fleste hadde nylig blitt utmanøvrert i Jacksons Shenandoah-felttog: Generalmajor John C. Frémonts Mountain Departement, generalmajor Irvin McDowells Department of the Rappahannock, generalmajor Nathaniel P. Banks' Department of the Shenandoah, brigadegeneral Samuel D. Sturgis' brigade fra militærdistriktet Washington og brigadegeneral Jacob D. Cox' divisjon fra det vestlige Virginia. Den nye hæren ble delt inn i tre korps under generalmajor Franz Sigel som erstatter Frémont som sa opp i avsky etter utnevnelsen av Pope (I Corps), Banks (II Corps) og McDowell (III Corps). Stugis' styrker fra Washington utgjorde hærens reserve. Kavaleribrigader under oberst John Beardsley og brigadegeneralene John P. Hatch og George D. Bayard var tilknyttet direkte under de tre infanterikorpsene, en mangel på sentralisert kontroll som hadde negativ effektiv på felttoget. Deler av tre korps (III, V og VI) fra McClellans Army of the Potomac og generalmajor Ambrose Burnsides IX (ledet av generalmajor Jesse L. Reno) sluttet seg til slutt til Pope i kampoperasjoner. Dette hevet styrken til 77 000 menn.[5]

På den konfødererte siden var general Robert E. Lees Army of Northern Virginia organisert i to «vinger» eller «kommandoer», disse enhetene ble ikke kalt «korps» før det ble autorisert under konføderert lovgivning i november 1862, på rundt 55 000 menn. Den «høyre vingen» ble ledet av generalmajor James Longstreet, den venstre av generalmajor Stonewall Jackson. Kavaleridivisjonen under generalmajor J.E.B. Stuart ble knyttet til Jacksons ving. Den konfødererte organiseringen var betydelig enklere enn den Lee arvet til de syv dagene og var resultatet av at han fjernet noen divisjonskommandanter som han regnet som ineffektive, og konsolideringen av de gjenværende divisjonene under Jackson og Longstreet.[6]

Planer og innledende bevegelser[rediger | rediger kilde]

Popes oppdrag var å oppfylle noen mål: beskytte Washington og Shanandoah Valley og trekke de konfødererte styrkene bort fra McClellan ved å bevege seg direkte mot Gordonsville.[7] Pope startet på det siste ved å sende kavaleri for å bryte Virginia Central Railroad som forbandt Gordonsville, Charlottesville og Lynchburg. Kavaleriet under Hatch fikk en sen start og oppdaget at Stonewall Jackson allerede hadde okkupert Gordonsville den 19. juli med over 14 000 menn. Etter enda et mislykket forsøk på å kutte jernbanelinja den 22. juli, fjernet Pope Hatch fra hans kavalerikommando og satte ham i ledelsen for en infanteribrigade i brigadegeneral Rufus Kings divisjon i III Corps.[8]

Pope hadde enda et og bredere mål, oppmuntret av Abraham Lincoln. For første gang hadde Unionen tenkt å legge press på sivilbefolkningen i Konføderasjonen ved å føre noe av krigens trengsler direkte på dem. Pope gav tre generelle ordrer om temaet til sin hær. Den generelle ordre nr 5 påla hæren å «leve av landet». Det skulle gis veksler til bønder som kunne løses inn for betaling etter krigen, kun til de var «lojale borgere av USA.» For noen soldater ble dette en uformell lisens til å plyndre og stjele. De generelle ordrene 7 og 11 tok seg av vedvarende problemer med konføderert geriljaer som opererte i Unionens rygg. Pope gav ordre om at ethvert hus som det ble avfyrt skudd mot unionsstyrker, skulle brennes og okkupantene behandlet som krigsfanger. Unionsoffiserer fikk pålegg om å «arrestere alle illojale mannlige innbyggere innenfor deres linjer eller innenfor deres rekkevidde.» Disse ordrene var betydelig annerledes fra krigsfilosofien til Popes kollega McClellan som uten tvil førte til uvennskapet mellom de to mennene i felttoget. Konfødererte myndigheter var rasende, og Robert E. Lee kalte Pope en «skurk».[9]

Basert på hans erfaring i kamper mot McClellan i syvdagersslaget, Oppfattet Robert E. Lee at McClellan ikke lenger var en trussel mot ham på Virginia-felttoget, derfor følte han seg ikke forpliktet til å holde hele sin styrke i direkte forsvar av Richmond, Dette gjorde at han kunne flytte Jackson til Gordonsville for å blokkere Pope og beskytte det sentrale Virginia. Lee hadde større planer i tankene. Siden unionshæren var delt mellom McClellan og Pope, og de var langt fra hverandre fysisk, så Lee en mulighet til å ødelegge Pope før han igjen returnerte sin oppmerksomhet mot McClellan.

26. juli møtte Lee kavalerilegenden og partisankrigeren kaptein John S. Mosby som nettopp hadde vært del av en fangeutveksling. Da Mosby kom gjennom Hampton Roads-området i Unionens varetekt, observerte han en betydelig marineaktivitet av transportskip og antok at generalmajor Ambrose Burnsides styrker som kjemper i Nord-Carolina, ble transportert for å forsterke Pope. Lee ønsket å handle umiddelbart før disse styrkene var på plass, og sendte dagen etter generalmajor A.P. Hill for å slutte seg til Jackson med 12 000 menn, mens han distraherte McClellan med artilleribombardement og avledningsmanøvrer. McClellan sendte frem en styrke fra Harrison's Landing til Malvern Hill, og Lee beveget seg sørover for å møte trusselen, men McClellan trakk til slutt tilbake sin fremrykning. 3. august beordret øverstkommanderende Henry W. Halleck McClellan til å begynne sin endelige tilbaketrekning fra halvøya og til å returnere til Nord-Virginia for å støtte Pope. McClellan protesterte og begynte ikke sin tilbaketrekning før 14. august.[10]

Slag og bevegelser[rediger | rediger kilde]

Nord-Virginia-felttoget, 7. august-28. august 1862.

██ Konføderasjonen

██ Unionen

29. juli flyttet Pope sitt hovedkvarter fra Washington til slagmarken. Han ble informert av Halleck om planen om å slå seg sammen med McClellans hær, men istedet for å vente på at dette skulle skje, flyttet han noen av sine styrker til en stilling nær Cedar Mountain. Derfra kunne sende kavaleriraid mot Gordonsville. Jackson rykket frem til Culpeper Court House den 7. august i håp om å angripe et av Popes korps før resten av hæren kunne konsentreres.[11]

Cedar Mountain[rediger | rediger kilde]

9. august angrep Nathaniel Banks' korps Jackson ved Cedar Mountain og fikk et tidlig overtak. Den konfødererte brigadegeneralen Charles S. Winder ble drept og divisjonen hans revet opp. Et konføderert motangrep ledet av A.P. Hill drev Banks tilbake over Cedar Creek. Jacksons fremrykning ble derimot stoppet av unionsdivisjonen til brigadegeneral James B. Ricketts. Nå hadde Jackson funnet ut at alle Popes korps var samlet, noe som ødela hans planer om å beseire dem i separate aksjoner. Han forble i stillingen frem til 12. august og trakk seg så tilbake til Gordonsville[12]

Lee rykker frem til Rappahannock[rediger | rediger kilde]

13. august sendte Lee Longstreet for å forsterke Jackson, og den følgende dagen sendte Lee alle sine gjenværende styrker, med unntak av to brigader, etter at han var sikker på at McClellan forlot halvøya. Lee ankom Gordonsville for å ta ledelsen den 15. august. Han samlet Army of Northern Virginia sør for Clark's Mountain og planla å gå rundt fiendestyrken for å beseire Pope før McClellans hær kunne ankomme og forsterke den. Hans plan var å sende sitt kavaleri under Stuart, fulgt av hele hans hær, nord til Rapidan den 18. august, skjult av Clark's Mountain. Stuart skulle krysse og ødelegge jernbanebroen ved Somerville Ford og så bevege seg rundt Popes venstre flanke inn i ryggen på de føderale og ødelegge forsyninger og blokkere deres retrettmuligheter.[13]

20.-21. august trakk Pope seg tilbake til Rappahannock. Han var klar over Lees planer fordi et raid fra unionskavaleriet tok en kopi av den nedskrevne ordren. Stuart ble nesten tatt under dette raidet. Kappen hans og den karakteristiske hatten hans unnslapp derimot ikke, og Stuart hevnet seg den 22. august ved å raide Popes hovedkvarter ved Catlett's Station og tok unionkommandantens komplette uniform. Stuarts raid viste at høyreflanken til Unionen var sårbar mot en vendebevegelse, men dette ble vanskeliggjort av at elven steg på grunn av kraftig nedbør. Raidet avslørte også planene for forsterkning av Popes hær, noe som til slutt ville gi den en total styrke på 130 000 menn, men enn dobbelt så mange som Army of Northern Virginia.[14]

Trefninger ved Rappahannock[rediger | rediger kilde]

De to arméene utkjempet en rekke mindre trefninger mellom 22. og 25. august langs Rappahannock-elva, inkludert Waterloo Bridge, Lee Springs, Freeman's Ford og Sulphur Springs, noe som resulterte i noen få hundre døde og sårede.[15] Disse trefningene holdt oppmerksomheten til begge arméer langs elva. Kraftig nedbør gjorde at elva steg, og Lee var ikke i stand til å fremtvinge en krysning. Pope vurderte et angrep langs elva for å slå til mot Lees høyre flanke, men han var også hemmet av den stigende elva. På dette tidspunktet ankom forsterkninger fra Army of the Potomac fra halvøya: generalmajor Samuel P. Heintzelmans III Corps, generalmajor Fritz-John Porters V Corps og elementer fra VI Corps under brigadegeneral George W. Taylor. Lees nye plan i møte med alle disse ytterligere styrkene som gjorde ham tallmessig underlegen, var å sende Jackson og Stuart med halve hæren på en flankemarsj for å avskjære Popes kommunikasjonslinjer, Orange & Alexandria Railroad. Pope ville bli tvunget til å trekke seg tilbake og kunne bli beseiret mens de beveget seg og var sårbare. Jackson dro den 25. august og nådde Salem (dagens Marshall) den kvelden.[16]

Raid på Manassas Station[rediger | rediger kilde]

På kvelden den 26. august, etter at han passerte rundt Popes høyre flanke via Thoroughfare Gap, slo Jacksons ving til mot Orange & Alexandria Railroad ved Bristow, og marsjerte før daggry den 27. august for å erobre og ødelegge det massive forsyningsdepotet til Unionen ved Mannasas Junction. Denne overraskende bevegelsen tvang Pope til en plutselig retrett fra sin defensive linje langs Rappahannock. Samme dag spredte Jackson en unionsbrigade nær Union Mills (Bull Run Bridge) og påførte Unionen flere hundre døde og sårede og dødelig såret George Taylor. Generalmajor Richard S. Ewells konfødererte divisjon utkjempet en skarp aksjon mot generalmajor Joseph Hookers divisjons bakre rekker ved Kettle Run, noe som førte til rundt 600 døde og sårede. Ewell holdt tilbake unionsstyrkene frem til det ble mørkt. I løpet av natten mellom 27. og 28. august, marsjerte Jackson med sine divisjoner nordover til slagmarken hvor det første slaget ved Bull Run (Manassas) ble utkjempet. Der tok han stilling bak en uferdig jernbanestigning.[17]

Thoroughfare Gap[rediger | rediger kilde]

Etter trefningen ved Chapman's Mill i Thoroughfare Gap, ble Ricketts' divisjon angrepet på flanken den 28. august av en konføderert kolonne som passerte gjennom Hopewell Gap flere kilometer mot nord og av styrker som sikret det høyereliggende området ved Thoroughfare Gap. Ricketts trakk seg, og Longstreets ving marsjerte gjennom gapet og sluttet seg til Jackson. Denne tilsynelatende ubetydelige aksjonen beseglet Popes skjebne i slagene 29.-30. august fordi det gjorde det mulig for vingene til Lees hær å forenes på slagmarken ved Manassas. Ricketts trakk seg tilbake via Gainesville til Manassas Junction.[18]

Andre Bull Run (Manassas)[rediger | rediger kilde]

Det mest betydningsfulle slaget i felttoget, det andre slaget ved Bull Run (andre Manassas) ble utkjempet 28.-30. august.[19] Jackson beordret et angrep på en føderal kolonne som passerte forbi fronten hans på Warrenton Turnpike den 28. august, for å trekke Popes hær inn i et slag. Kampene ved Brawner's Farm varte flere timer og resulterte i stillstand.

Pope ble overbevist om at han hadde fanget Jackson og konsentrerte hoveddelen av hæren sin mot ham. 29. august satte Pope i gang en rekke angrep mot Jacksons stillinger langs den uferdige jernbanestigningen. Angrepene ble slått tilbake med store tapstall på begge sider. Kl. 12.00 ankom Longstreet på slagmarken fra Thoroughfare Gap og tok stilling på Jacksons høyre flanke.

30. august fornyet Pope sine angrep, tilsynelatende uten å være klar over at Longstreet var på slagmarken. Da store mengder konføderert artilleri knuste et unionsangrep fra Porters korps, gikk Longstreets ving på 28 000 menn til motangrep i det største samtidige angrepet i krigen. Unionens venstre flanke ble knust. hæren ble drevet tilbake til Bull Run. Kun en effektiv aksjon i bakstyrken forhindret en reprise av katastrofen fra første Bull Run. Popes retrett til Centreville kom likefullt plutselig. Dagen etter beordret Lee sin hær om å forfølge den tilbaketrekkende unionshæren.[20]

Chantilly[rediger | rediger kilde]

Jackson håpet å avskjære Unionens retrett fra Bull Run ved å gjøre en vid flankemarsj. Den 1. september sendte Jackson sine divisjoner fra den andre siden av Chantilly-plantasjen ved Little River Turnpike nær Ox Hill, mot to unionsdivisjoner under generalmajorene Philip Kearny og Isaac Stevens. De konfødererte angrepene i slaget ved Chantilly ble stoppet av intens beskytning under et kraftig tordenvær. Unionsgeneralene Stevens og Kearny ble begge drept. Pope innså at hæren hans fremdeles var i fare ved Fairfax Courthouse og beordret at retretten skulle fortsette til Washington.[21]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Nord-Virginia-felttoget ble kostbart for begge parter, selv om Lees mindre hær brukte sine ressurser mer forsiktig. Unionens tapstall var 16 054 (1724 døde, 8372 sårede, 5958 savnede/fanger) ut av rundt 75 000 som deltok, noe som omtrent tilsvarte tapstallene to måneder tidligere i syvdagersslagene. De konfødererte tapstallene var 9197 (1481 døde, 7627 sårede og 89 savnede/fanger) av 48 500[1].

Sitat [Army of Northern Virginia] skaffet seg den strålende moralen som gjorde dem likeverdige med dobbelt deres antall, og som de aldri mistet selv ved overgivelsen ved Appomattox. Og [Lees] tro på dem, og deres på ham, var så lik at ingen kan fremdeles si hvilken som var størst. Sitat
Edward Porter Alexander, Fighting for the Confederacy[22]

Felttoget var en triumf for Lee og hans to fremste underordnede. Militærhistorikeren John J. Hennessy beskrev den som Lees beste felttog, det «lykkeligste ekteskapet mellom strategi og taktikker han noen gang fikk til.» Han balanserte glitrende aksjoner med fornuftig forsiktighet og valgte sine underordnedes roller slik at det gjorde mest effekt. Jacksons flankemarsj inn bak unionshæren var «den modigste manøveren av sin type i løpet av krigen, og Jackson gjennomførte den feilfritt.» Longstreets angrep 30. august var «rett tidspukt, kraftig og raskt, [det] kom så nær å knuse en unionshær som noen noengang ville komme.»[23]

Pope var utmanøvrert av Lee og var i praksis beleiret i Washington. Hadde det ikke vært for hans nære politiske og personlige bånd med president Lincoln, hadde hans militærkarriere vært fullstendig ødelagt. Istedet ble han overført til Milwaukee og ledet hærens Department for the Northwest hvor han utkjempet Dakotakrigen i 1862.[24] Generalmajor George B. McClellan overtok kommandoen over alle unionsstyrkene rundt Washington, og hans Army of the Potomac absorberte styrkene i Army of Virginia som ble oppløst den 12. september 1862.

Siden Pope ikke lenger var en trussel, og McClellan reorganiserte sin kommando, vendte Lee hæren sin østover den 4. september for å krysse Potomac og invadere Maryland. Dermed satte han i gang Maryland-felttoget og slagene Harpers Ferry, South Mountain og Antietam.[25]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Eicher, s. 334.
  2. ^ Hennessy, s. 458.
  3. ^ Hennessy, s. 12.
  4. ^ Eicher, s. 318; Martin, s. 24, 32-33; Hennessy, s. 12.
  5. ^ Martin, s. 280; Eicher, s. 318; Hennessy, s. 6.
  6. ^ Hennessy, s. 561-67; Langellier, s. 90-93.
  7. ^ Esposito, kart 54.
  8. ^ Esposito, kart 55; Martin, s. 45-46.
  9. ^ Hennessy, s. 14-21; Martin, s. 36-37.
  10. ^ Hennessy, s. 10; Esposito, kart 56.
  11. ^ Esposito, kart 56.
  12. ^ NPS Cedar Mountain, oppsummering.
  13. ^ Hennessy, s. 35-51; Eicher, s. 322; Esposito, kart 57.
  14. ^ Martin, s. 92, 101-02; Eicher, s. 322; Esposito, kart 57.
  15. ^ NPS Rappahannock Station, oppsummering.
  16. ^ Salmon, s. 127-28; Eicher, s. 322-23; Esposito, kart 58.
  17. ^ NPS Manassas Station Operations, oppsummering.
  18. ^ NPS Thoroughfare Gap, oppsummering.
  19. ^ The National Park Service bruker disse datoene for slaget. Referanser av Greene, Hennessy, Salmon og Kennedy, viss verk er nært forbundet med NPS, har også adoptert disse datoene. Men alle de andre referansene i denne artikkelen spesifiserer at hendelsen den 28. august var et preludium til, men forskjellig fra, det andre slaget ved Bull Run. Noen av disse forfatterne nevner hendelsen den 28. august som slaget ved Groveton eller Brawner's Farm.
  20. ^ NPS Second Manassas, oppsummering.
  21. ^ NPS Chantilly, oppsummering.
  22. ^ Alexander, s. 139.
  23. ^ Hennessy, s. 457-61.
  24. ^ Martin, s. 33.
  25. ^ Eicher, s. 336-37.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alexander, Edward P., and Gallagher, Gary W. (editor), Fighting for the Confederacy: The Personal Recollections of General Edward Porter Alexander, University of North Carolina Press, 1989, ISBN 0-8078-4722-4.
  • Editors of Time-Life Books, Lee Takes Command: From Seven Days to Second Bull Run, Time-Life Books, 1984, ISBN 0-8094-4804-1.
  • Eicher, David J., The Longest Night: A Military History of the Civil War, Simon & Schuster, 2001, ISBN 0-684-84944-5.
  • Esposito, Vincent J., West Point Atlas of American Wars, Frederick A. Praeger, 1959. Reprinted by Henry Holt & Co., 1995, ISBN 0-8050-3391-2.
  • Greene, A. Wilson, The Second Battle of Manassas, National Park Service Civil War Series, Eastern National, 2006, ISBN 0-915992-85-X.
  • Harsh, Joseph L., Confederate Tide Rising: Robert E. Lee and the Making of Southern Strategy, 1861–1862, Kent State University Press, 1998, ISBN 0-87338-580-2.
  • Hennessy, John J., Return to Bull Run: The Campaign and Battle of Second Manassas, University of Oklahoma Press, 1993, ISBN 0-806 1-3187-X.
  • Kennedy, Frances H., ed., The Civil War Battlefield Guide, 2nd ed., Houghton Mifflin Co., 1998, ISBN 0-395-74012-6.
  • Langellier, John, Second Manassas 1862: Robert E. Lee's Greatest Victory, Osprey Publishing, 2002, ISBN 1-84176-230-X.
  • Martin, David G., The Second Bull Run Campaign: July-August 1862, Da Capo Press, 1997, ISBN 0-306-81332-7.
  • Salmon, John S., The Official Virginia Civil War Battlefield Guide, Stackpole Books, 2001, ISBN 0-8117-2868-4.
  • Sauers, Richard A., "Second Battle of Bull Run", Encyclopedia of the American Civil War: A Political, Social, and Military History, Heidler, David S., and Heidler, Jeanne T., eds., W. W. Norton & Company, 2000, ISBN 0-393-04758-X.
  • Whitehorne, Joseph W. A., The Battle of Second Manassas: Self-Guided Tour, U.S. Army Center of Military History, 1990, OCLC 20723735.
  • Woodworth, Steven E., and Winkle, Kenneth J., Oxford Atlas of the Civil War, Oxford University Press, 2004, ISBN 0-19-522131-1.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 38°48′45″N 77°31′17″V