Den østlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Militære operasjoner i den østlige krigsskueplassen, 1862

Den østlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen inkluderte statene Virginia, Maryland, Pennsylvania, distriktet Columbia og kystfortene og havnene i Nord-Carolina. Operasjoner i det indre av Nord- og Sør-Carolina i 1865 regnes som del av den vestlige krigsskueplassen.

Den østlige krigsskueplassen inkluderte felttogene som vanligvis er mest kjent i historien om krigen, om ikke for deres strategiske betydning, men for deres nærhet til de store befolkningssentrene, de viktigste avisene og hovedstedene til partene. Fantasien til både nordstatsfolk og sørstatsfolk ble fanget av de episke kampene mellom den konfødererte Army of Northern Virginia under Robert E. Lee og unionshæren Army of the Potomac under en rekke mer eller mindre suksessrike kommandanter. Det blodigste slaget i krigen (Gettysburg) og den blodigste enkeltstående dagen i krigen (Antietam) ble begge utkjempet på denne krigsskueplassen. Hovedstedene Washington, DC, og Richmond ble begge angrepet eller beleiret. Det har blitt hevdet at den vestlige krigsskueplassen strategisk sett var viktigere i Nordstatenes seier over Sørstatene, men det er utenkelig at sivilbefolkningene på begge sider kunne ha regnet krigen som slutt uten Lees overgivelse ved Appomattox Courthouse i 1865.

Krigsskueplassen ble avgrenset av Appalachene og Atlanterhavet. De langt fleste slagene skjedde i de 170 km mellom byene Washington og Richmond. Dette terrenget favoriserte de konfødererte forsvarerne på grunn av en rekke elver som primært går fra vest til øst. Dette gjør dem til hindringer og ikke til ankomstveier og kommunikasjonslinjer for Unionen. Dette var ganske forskjellig fra de tidlige årene på den vestlige krigsskueplassen, og siden Unionshæren kun kunne stole på det primitive veisystemet, begrenset det vinterfelttog på begge sider. Unionens fordel var kontroll over havet og de store elvene, noe som gjorde at en hær som holdt seg i nærheten av havet kunne forsterkes og forsynes.

Tidlige operasjoner (1861)[rediger | rediger kilde]

Etter at Fort Sumter falt i april 1861, satte begge sider fart i å opprette arméer. President Abraham Lincoln ba om 75 000 frivillige for å slå ned opprøret, noe som umiddelbart førte til at ytterligere fire stater, inkludert Virginia, meldte seg ut av Unionen. US Army hadde bare rundt 16 000 soldater, mens mer enn halvparten var spredt utover i vest. Hæren ble ledet av generalløytnant Winfield Scott, men han var gammel og var veteran fra krigen i 1812 og den mexicansk-amerikanske krig. På Konføderasjonens side var det bare en håndfull føderale offiserer og menn som trakk seg og sluttet seg til Sørstatene. Den desentraliserte strukturen i de konføderertes forsvar, oppmuntret av statenes mistro til en sterk sentral regjering, var en av ulempene som Sørstatene led under i løpet av krigen.

Noen av de første fiendtlighetene skjedde i det vestlige Virginia (nå staten Vest-Virginia). Generalmajor George B. McClellan som ledet Department of the Ohio, beordret styrkene til å marsjere fra Grafton og angripe de konfødererte under oberst George A. Porterfield. Trefningen den 3. juni 1861, kjent som slaget ved Philippi Races, hadde liten betydning utenom at den hevet offentlighetens kjennskap til den unge generalen. Hans seier i slaget ved Rich Mountain i juli var avgjørende for at han ble forfremmet den høsten til å lede Army of the Potomac. Felttoget fortsatte gjennom en rekke mindre slag. General Robert E. Lee virket som om han manglet entusiasme og fikk kallenavnet «Granny Lee». Han var en tidligere oberst i den amerikanske hæren, men manglet kamperfaring og ble snart overført til Carolina-statene for å konstruere befestninger.

Det første betydelige slaget i krigen fant sted i det østlige Virginia den 10. juni. Generalmajor Benjamin Franklin Butler som var stasjonert ved Fort Monroe, sendte styrker fra Hampton og Newport News mot Sørstatenes fremste poster. I slaget ved Big Bethel, nær Fort Monroe, vant oberst John B. Magruder den første konfødererte seier.

Første slaget ved Bull Run[rediger | rediger kilde]

Tidlig om sommeren var kommandanten for Unionens feltstyrker rundt Washington brigadegeneral Irvin McDowell, en offiser som hadde lite krigserfaring. Han ledet frivillige soldater med enda mindre erfaring, mange av dem hadde kun vervet seg for 90 dager, en periode som snart gikk ut. McDowell ble presset av politikere og store aviser i Nord til å handle umiddelbart. Hans plan var å marsjere med 35 000 menn og angripe de 20 000 konfødererte under brigadegeneral P.G.T. Beauregard ved Manassas. Den andre betydelige konfødererte styrken i området var på 12 000 menn under general Joseph E. Johnston i Shenandoah Valley. Denne skulle holdes på plass av generalmajor Robert Patterson med 18 000 menn som truet Harpers Ferry, noe som forhindret de to konfødererte arméene fra å samle sine styrker mot McDowell.

McDowells Army of Northeast Virginia utførte den 21. juli en komplisert vendebevegelse mot Beauregards konfødererte Army of the Potomac, noe som innledet det første slaget ved Bull Run (også kjent som første Manassas). Unionens styrker hadde en tidlig fordel og drev de konfødererte tilbake, men overtaket snudde om ettermiddagen. Oberst Thomas J. Jackson inspirerte sin brigade til å stå i mot et sterkt angrep fra Unionen, og han fikk sitt berømte kallenavn «Stonewall» Jackson. Forsterkninger ankom med jernbanen fra Johnstons hær, Patterson hadde ikke lyktes i å holde dem opptatt. De uerfarne unionssoldatene begynte å trekke seg tilbake, og det utviklet seg til en retrett i panikk. Mange løp så langt som til Washington. Sivile og politiske observatører, noen av dem behandlet slaget som festlig underholdning, ble grepet av den samme panikken. Hæren returnerte i sikkerhet til Washington. Beauregards hær var for utslitt og uerfarne til å sette i gang en forfølgelse. Unionens nederlag ved det første Bull Run sjokkerte Nordstatene, og en ny følelse av dyster bestemthet spredte seg i Nordstatene siden både militære og sivile innså at de måtte investere betydelige penger og mannskap for å vinne en lengre blodig krig.

George B. McClellan ble kalt østover i august for å lede den nylig sammensatte Army of the Potomac som skulle bli den fremste hæren på den østlige krigsskueplassen. Han hadde erfaring som direktør for en jernbane og hadde fremragende organisatoriske egenskaper som trengtes i arbeidet med å trene og administrere. Han var også meget ambisiøs, og innen 1. november hadde han manøvrert seg forbi Winfield Scott og ble utnevnt til øverstkommanderende for alle Unionens arméer, til tross for det ydmykende nederlaget til et felttog han sendte opp Potomac-elva i slaget ved Balls Bluff i oktober.

Kysten langs Nord-Carolina (1861–65)[rediger | rediger kilde]

Nord-Carolina var et viktig område for Konføderasjonen på grunn av den viktige havnen i Wilmington og fordi Outer Banks var verdifulle baser for skip som forsøkte å unngå Unionens blokade. Benjamin Butler seilte fra Fort Monroe og tok batteriene ved Hatteras Inlet i august 1861. Brigadegeneral Ambrose Burnside organiserte i februar 1862 et amfibiefelttog, også fra Fort Monroe, som erobret Roanoke Island, en lite kjent, men viktig, strategisk seier for Unionen. Goldsboro-felttoget sent i 1862 marsjerte en kort stund inn i landet fra kysten for å ødelegg jernbaneskinner og broer.

Resten av operasjonene langs kysten av Nord-Carolina begynte sent i 1864 med Benjamin Butlers og David D. Porters mislykkede forsøk på å erobre Fort Fisher som bevoktet havnen Wilmington. Unionsstyrkene i det andre slaget ved Fort Fisher, ledet av Alfred H. Terry, Adelbert Ames og Potter, lyktes i januar 1865 å beseire general Braxton Bragg, og Wilmington falt i februar. I løpet av denne perioden marsjerte generalmajor William Tecumseh Sherman opp i det indre av Carolina-statene hvor de til slutt fremtvang overgivelsen til den siste betydelige konfødererte feltarméen under Joseph E. Johnston, sent i april 1865.

Shenandoah-dalen (1862)[rediger | rediger kilde]

Shenandoah-felttoget: Kernstown til McDowell.
Shenandoah-felttoget: Front Royal til Port Republic.

Våren 1862 avtok Konføderasjonens rusfølelse etter første Bull Run raskt etter nederlagene for Unionens arméer på den vestlige krigsskueplassen som Fort Donelson og Shiloh. George B. McClellans massive Army of the Potomac nærmet seg Richmond fra sørøst i Peninsula-felttoget, generalmajor Irwin McDowells store korps stod klart til å angripe Richmond fra nord og generalmajor Nathaniel P. Banks sin hær truet det rike landbruksområdet i Shenandoah Valley.

En eksentrisk tdiligere professor ved Virginia Military Insitute, Stonewall Jackson, kom til unnsetning for sørstatsfolkenes moral. Han ledet Stonewall Brigade og forskjellige militsenhet som ikke var store nok til offensive operasjoner. Mens Banks forble nord for Potomac, raidet Jacksons kavalerikommandant, oberst Turner Ashby, Chesapeake and Ohio Canal og Baltimore and Ohio Railroad.

Banks reagerte ved å krysse Potomac sent i februar og beveget seg sørover for å beskytte kanalen og jernbanen mot Ashby. Jacksons styrke opererte som venstre flanke av Joseph E. Johnstons hær, og da Johnston beveget seg fra Manassas til Culpeper i mars, ble Jacksons stilling ved Winchester isolert. Den 12. mars fortsatte Banks sin fremrykning mot sørvest («opp dalen») og okkuperte Winchester. Jackson hadde trukket seg tilbake til Strasburg. Banks ordrer som del av McClellans overordnede strategi, var å bevege seg enda lenger sørover og drive Jackson ut fra dalen. Etter at han fullførte dette, skulle han trekke seg tilbake til en stilling nærmere Washington. En sterk offensiv styrke begynte bevegelsen sørover fra Winchester den 17. mars, rundt samme tid som McClellan satte i gang sin amfibiebevegelse til Virginia Peninsula.

Jacksons ordrer fra Johnston var å unngå generelle kamper fordi han var alvorlig tallmessig underlegen, men samtidig skulle han holde Banks opptatt nok til at han ikke sendte avdelinger for å forsterke McClellan på halvøya. Banks mottok feilaktige etteretningsopplysninger og konkluderte med at Jackson hadde forlatt dalen. Derfor fortsatte han østover, tilbake til området rundt Washington. Jackson var misfornøyd med dette fordi denne forflytningen var nettopp det han hadde ordre om å unngå.

I det første slaget ved Kernstown (23. mars 1862) stoppet unionsstyrkene Jacksons fremrykning og fikk til motangrep, vendte hans flanke og tvang ham til å trekke seg tilbake. Dette var hans eneste nederlag nederlag i felttoget. Selv om det var et taktisk nederlag for Jackson, var det en strategisk seier for Konføderasjonen siden det tvang president Lincoln til å holde Banks sine styrker i dalen og McDowells 30 000 menn store korps nær Fredricksburg, noe som trakk rundt 50 000 soldater fra McClellans invasjonsstyrke.

Jackson som nå var forsterket med 17 000 menn bestemte seg for å angripe Unionens styrker bit for bit fremfor å vente på at de skulle samle seg og overvelde ham. Mens han marsjerte omvei for å skjule intensjonene sine, ble han angrepet i slaget ved McDowell den 8. mai, men han klarte å slå tilbake Unionshæren etter betydelige kamper. Banks sendte en divisjon for å forsterke Irvin McDowells styrker ved Fredricksburg. Dette gjorde at Banks kun hadde 8000 menn igjen, og han flyttet disse til en sterk stilling ved Strasburg.

21. mai marsjerte Jackson østover fra New Market og fortsatte nordover. Deres forserte marsj var typisk for felttoget og gav infanteriet hans kallenavnet «Jacksons fotkavaleri». Han sendte sitt kavaleri rett nordover for å få Banks til å tro at han skulle angripe Strasburg, men planen hans var å beseire den lille utposten ved Front Royal og raskt angripe Banks kommunikasjonslinjer ved Harpers Ferry.

I slaget ved Front Royal den 23. mai overrasket og overmannet Jacksons hær vaktpostene til den 1000 menn store Unionsgarnisonen. Jacksons seier tvang Banks ved Strasburg ut på en rask retrett mot Winchester. Jackson forsøkte å forfølge styrken, men styrkene hans var utmattet og plyndret Unionens forsyninger, noe som forsinket dem mye. I det første slaget ved Winchester den 25. mai ble Banks sin hær angrepet av konfødererte kolonner som samlet seg og han ble grundig beseiret. De trakk seg nordover over Potomac. Jackson forsøkteå forfølge, men lyktes ikke.

President Lincoln og krigsminister Edwin M. Stanton i Washington bestemte at nederlagene for Jackson skulle prioriteres umiddelbart, selv om Jacksons ordrer kun var å holde Unionens styrker opptatt borte fra Richmond. De gav ordre om at Irvin McDowell skulle sende 20 000 menn til Front Royal, og John C. Frémont skulle bevege seg til Harrisonburg. Dersom begge styrkene samlet seg ved Strasburg, ville Jacksons eneste fluktrute opp dalen være avskåret. Den umiddelbare konsekvensen av dette trekket var at McDowell måtte avbryte sitt koordinerte angrep sammen med McClellan mot Richmond.

2. juni forfulgte to kolonner Jackson. Hans hær inntok defensive stillinger i Cross Keys og Port Republic hvor han klarte å beseire henholdsvis Frémont og Shields den 8. og 9. juni.

Unionsstyrkene ble trukket tilbake fra dalen. Jackson sluttet seg til Robert E. Lee på halvøya i syvdagersslaget hvor han leverte en ukarakteristisk svak innsats, kanskje på grunn av strevet i felttoget i Shenandoah. Han hadde fullført oppdraget sitt og holdt 50 000 soldater borte fra McClellan, soldater McClellan sårt hadde trengt. Stonewall Jackson fikk etter sin suksess i Shenandoah det beste ryktet blant soldatene i Konføderasjonen, frem til han ble overgått av Lee, og moralen ble styrket i offentligheten. I et felttog med overraskelser og manøvrer, presset han hæren sin til å tilbakelegge 1040 km på 48 dager med marsjering, og han vant fem betydelige seirer med en styrke på rundt 17 000 mot en samlet fiende på totalt 60 000 soldater.

Peninsula-felttoget (1862)[rediger | rediger kilde]

George B. McClellan tilbrakte vinteren 1861–62 med å trene sin nye armé og avslå bønnene fra president Lincoln om å rykke frem mot Konføderasjonen. Lincoln var særlig bekymret for hæren til general Joseph E. Johnston ved Centreville, bare 50 km fra Washington. McClellan overvurderte Johnstons styrke og flyttet sitt fokus fra den arméen til den konfødererte hovedstaden Richmond. Han foreslo å forflytte seg med båter til Urbanna ved Rappahannock-elva og så gå over land til Richmond før Johnston kunne blokkere ham. Selv om Lincoln foretrakk løsningen over land siden den ville dekke Washington fra angrep mens operasjonen pågikk, hevdet McClellan at veiforbindelsene i Virginia var forferdelige, at han hadde sørget for forsvar for hovedstaden som var godt nok og at Johnston helt sikkert ville følge etter ham dersom han gikk mot Richmond. Denne planen ble diskutert i tre måneder i hovedstaden til Lincoln godtok McClellans forslag tidlig i mars. Men innen 9. mars trakk Johnston tilbake sin hær fra Centreville til Culpeper, noe som gjorde McClellans Urbanna-plan upraktisk. McClellan foreslo så å seile til Fort Monroe og så gå opp Virginia Peninsula, den smale landstripen mellom elvene James og York, mot Richmond. Lincoln gikk nølende med på dette.

McClellan flyttet Army of the Potomac til Centreville som en «testmarsj» før avgangen til halvøya. Han oppdaget der hvor svak Johnstons styrke og stilling faktisk hadde vært, og han stod ovenfor økende kritikk. 11. mars avløste Lincoln McClellan som øverstkommanderende for Unionens arméer slik at han kunne konsentrere seg fullt og helt om det vanskelige felttoget som lå foran ham. Lincoln selv, med hjelp fra krigsminister Stanton og et krigsstyre av offiserer, overtok kommandoen av arméene de neste fire månedene. Army of the Potomac begynte å dra mot Fort Monroe den 17. mars. Avgangen ble fulgt av en bekymret følelse. De første kampene mellom panserskip skjedde den 8. og 9. mars da CSS «Virginia» og USS «Monitor» utkjempet det uavgjorte slaget ved Hampton Roads. Bekymringen til hæren var at deres transportskip skulle bli angrepet av disse nye våpnene. US Navy klarte ikke å forsikre McClellan at de kunne beskytte operasjoner ved hverken James eller York, derfor ble hans idé om å gå i land på begge sider av Yorktown forkastet, og han beordret at fremrykningen på halvøya skulle starte 4. april. 5. april ble McClellan informert om at Lincoln hadde kansellert bevegelsen til generalmajor Irvin McDowells sitt korps mot Fort Monroe. Dette gjorde han fordi McClellan ikke hadde klart å etterlate det avtalte antallet styrker i Washington, og fordi Jacksons Shenandoah-felttog skapte bekymringer. McClellan protesterte voldsomt mot at han ble tvunget å lede et betydelig felttog uten de lovede ressursene, men han fortsatte likevel.

Opp langs halvøya[rediger | rediger kilde]

Peninsula-felttoget, et kart med hendelsene frem til slaget ved Seven Pines.

Unionsstyrkene rykket frem til Yorktown, og etter en lengre forsinkelse med å samle sammen beleiringsressurser, beseiret McClellan Konføderasjonen i en trefning, slaget ved Yorktown. I løpet av felttoget tok Unionshæren også Hampton Roads og okkuperte Norfolk. Ettersom unionsstyrkene jaget de konfødererte styrkene opp halvøya i retning Richmond, fant det uavgjorte slaget ved Williamsburg sted ved og rundt Fort Magruder, 1,5 km øst for den gamle kolonihovedstaden.

I slutten av mai hadde unionsstyrkene lyktes i å rykke frem til noen km fra Richmond, men fremgangen gikk sakte. McClellan hadde planlagt massive beleiringsoperasjoner og hadde med seg store lagre med utstyr og beleiringskanoner. Dårlig vær og for dårlige veier gjorde at fremrykningen gikk svært sakte. McClellan var i tillegg svært forsiktig av seg som general. Han var nervøs for å angripe en styrke han trodde var dobbelt så stor som hans. Både fantasien og etterretningen sviktet ham, proporsjonene var omtrent motsatt. Under den konfødererte generalen Johnstons sakte retrett opp halvøya, trente styrkene hans på forledningsoperasjoner. Særlig divisjonen under John B. Magruder som var amatørskuespiller før krigen, klarte å lure McClellan ved å marsjere omveier med små styrker forbi samme stilling flere ganger, noe som fikk den til å se mye større ut.

Unionshæren ble delt av Chickahominy da den nærmest seg de ytre festningsverkene til Richmond. Dette svekket deres evne til å flytte styrker frem og tilbake langs fronten. Slaget ved Seven Pines (også kjent som slaget ved Fair Oaks) fant sted den 31. mai til 1. juni 1862 da de konfødererte slo til mot den mindre unionsstyrken sør for elva. Slaget var taktisk sett uavgjort, men der var to strategiske konsekvenser. For det første ble Johnston såret under slaget og ble erstattet av den mer aggressive generalen Robert E. Lee som skulle lede Army of Northern Virginia til mange seire i krigen. For det andre valgte general McClellan å oppgi sine offensive operasjoner for å starte en beleiring og vente på forsterkninger han hadde bedt om fra president Lincoln. Han fikk aldri tilbake sitt strategiske overtak.

Lee brukte den månedslange pausen i McClellans fremrykning til å befeste forsvarsverkene til Richmond. På sørsiden av James-elva ble det bygget forsvarslinjer sørover til nedenfor Petersburg. Den totale lengden på den nye defensive linjen var rundt 50 km. For å vinne tid til å fullføre de nye forsvarslinjene og forberede seg for en offensiv, gjentok Lee taktikken med å få en mindre styrke til å se mye større ut enn de faktisk var. McClellan ble også nervøs av den konfødererte brigadegeneralen J.E.B. Stuarts modige, men militært meningsløse, kavaleriritt helt rundt Unionshæren (13.-15. juni).

Syvdagersslaget[rediger | rediger kilde]

Syvdagersslaget, 26.–27. juni 1862
Syvdagersslaget, 30. juni 1862
Syvdagersslaget, 1. juli 1862

Lee gikk så på offensiven og gjennomførte en rekke slag som varte i syv dager (25. juni–1. juli) og presset McClellan tilbake til en sikker, men ikketruende stilling ved James-elva.

Det første betydelige slaget i disse syv dagene var slaget ved Beaver Dam Creek eller Mechanicsville den 26. juni. Lee observerte at McClellan hadde posisjonert hæren sin på begge sider av Chickahominy-elva og kunne beseires. Han angrep McClellans høyre flanke på den nordlige bredden og ble slått tilbake med store tapstall. Til tross for at det var en taktisk seier for Unionen, var det starten på en strategisk katastrofe. McClellan trakk seg tilbake sørøstover.

Lee fortsatte sin offensiv i slaget ved Gaines' Mill dagen etter da han satte i gang det største konfødererte angrepet i krigen. Det skjedde på nesten samme sted som slaget ved Cold Harbor i 1864 og hadde lignende tapstall. Angrepet var dårlig koordinert, og Unionens linjer holdt det meste av dagen, men Lee brøt til slutt gjennom og McClellan trakk seg tilbake igjen, denne gang med kurs for en sikker base ved harrison's Landing ved James-elva.

Slaget ved Glendale den 30. juni var et blodig slag hvor tre konfødererte divisjoner samlet sine styrker mot tilbaketrekningen til unionsstyrkene i White Oak Swamp, nær Frayser's Farm, et annet navn for slaget. På grunn av den svake innsatsen til Stonewall Jackson, mislyktes Lees siste forsøk på å avskjære hæren før den nådde James.

Det siste slaget i syvdagersslaget, den 1. juli, bestod av hodeløse konfødererte angrep på det ugjennomtrengelige forsvaret til Unionen i slaget ved Malvern Hill. Lees hær ble påført 5000 døde og sårede i dette mislykkede forsøket.

Syvdagersslaget gjorde slutt på Peninsula-felttoget. McClellan trakk seg tilbake i sikkerhet ved James-elva der han var beskyttet av Unionens kanonbåter. Army of the Potomac ble værende der til august da de trakk seg tilbake på ordre fra president Lincoln i oppbygningsfasen mot det andre slaget ved Bull Run. McClellan beholdt ledelsen av hæren, men Lincoln viste sin misnøye ved å utnevne generalmajor Henry W. Halleck til McClellans tidligere stilling som øverstkommanderende for alle Unionens arméer den 11. juli 1862.

Prisen på begge sider var høy. Lees hær mistet nesten 20 000 døde og sårede ut av over 90 000 soldater under syvdagersslaget, McClellan mistet nesten 16 000 av 105 445.

Etter en vellykket start på halvøya som gikk mot en tidlig slutt på krigen, ble den Nords moral knust av McClellans retrett. Til tross for høye tapstall og Lees klønete taktiske utførelse, gikk Konføderasjonens moral i været, og Lee ble oppmuntret til å fortsette sin aggressive strategi i felttogene gjennom Nord-Virginia og Maryland.

Nord-Virginia og Maryland (1862)[rediger | rediger kilde]

Lee satte i gang to felttog som kan regnes som en nesten sammenhengende offensiv operasjon. Det første gikk mot den andre arméen som truet Richmond, og det andre hvor Lee fortsatte nordover i en invasjon av Maryland.

Army of Virginia[rediger | rediger kilde]

Felttoget i Nord-Virginia, 7.–28. august 1862.

President Lincoln reagerte på McClellans nederlag med å utnevne John Pope til å lede den nyopprettede Army of Virginia. Pope hadde oppnådd suksess på den vestlige krigsskueplassen, og Lincoln lette etter en mer aggressiv general enn McClellan. Army of Virginia bestod av over 50 000 menn i tre korps. Tre korps fra McClellans Army of the Potomac ble senere lagt til for kampoperasjoner. To kavaleribrigader var direkte knyttet til to av infanterikorpsene, noe som førte til mangel på sentralisert kontroll som fikk negative konsekvenser i felttoget.

Popes oppdrag var å nå to objektiver: beskytte Washington og Shenandoah Valley og trekke konfødererte styrker bort fra McClellan ved å bevege seg i retning av Gordonsville. Pope startet på det andre punktet ved å sende kavaleri for å bryte jernbaneforbindelsen som forbandt Gordonsville, Charlottesville og Lynchburg. Kavaleriet kom sent av gårde og oppdaget at Stonewall Jackson hadde okkupert Gordonsville med over 14 000 menn.

Lee anså at McClellan ikke lenger var en trussel mot ham på halvøya, derfor følte han seg ikke forpliktet til å beholde alle sine styrker i det direkte forsvaret av Richmond. Dette gjorde at han kunne flytte Jackson til Gordonsville for å blokkere Pope og beskytte jernbanelinjene. Lee har større planer. Siden Unionshæren var delt mellom McClellan og Pope og de fysisk stod langt fra hverandre, så Lee en mulighet til å knuse Pope før han igjen vendte sin oppmerksomhet mot McClellan. Lee trodde at Ambrose Burnsides styrker fra Nord-Carolina ble sendt med skip for å forsterke Pope, og han ønsket å angripe umiddelbart før disse styrkene var i stilling. Derfor sendte Lee generalmajor A.P. Hill for å slutte seg til Jackson med 12 000 menn, mens han distraherte McClellan for å holde ham i sjakk.

Pope flyttet noen av sine styrker til en stilling nær Cedar Mountain den 29. juli. Derfra kunne han sette i gang raid mot Gordonsville. Jackson rykket frem til Culpeper den 7. august i håp om å angripe ett av Popes korps før resten av hæren kunne konsentreres. 9. august angrep Nathaniel Banks sitt korps Jackson ved Cedar Mountain og fikk en tidlig fordel. Et konføderert motangrep under A.P.Hi,, drev Banks tilbake over Cedar Creek. Nå hadde Jackson oppdaget at Popes korps var samlet, noe som ødela hans plan om å beseire dem i separate operasjoner. Han forble i stillingene til 12. august da han trakk seg tilbake til Gordonsville.

Lee sendte generalmajor James Longstreet for å forsterke Jackson den 13. august, og dagen etter sendte han alle sine resterende styrker, med unntak av to brigader, etter at han var sikker på at McClellan forlot halvøya. Lee ankom selv Gordonsville for å ta kommandoen den 15. august. Hans plan var å beseire Pope før McClellans hær kunne ankomme for å forsterke den ved å ødelegge broer bak Pope og så angripe hans venstre flanke og bakfra. Pope trakk linjen sin tilbake til Rappahannock-elva. Han var klar over Lees plan fordi et kavaleriraid hadde tatt en kopi av den nedskrevne ordren.

En serie trefninger mellom 22. og 25. august holdt oppmerksomheten til Popes armé langs elva. Den 25. august hadde tre korps fra Army of the Potomac ankommet fra halvøya for å forsterke Pope. Lees nye plan da han stod ovenfor disse nye styrkene som gjorde ham tallmessig underlegen, var å sende Jackson og Stuart med halve arméen på en flankemarsj for å kutte Popes kommunikasjonslinjer, Orange & Alexandria Railroad. Pope ble tvunget til å trekke seg tilbake og kunne beseires mens han beveget seg og var sårbar.

Kvelden den 26. august, etter at han passerte rundt Popes høyre flanke, slo Jacksons ving av hæren til mot jernbanen ved Bristoe Station, og før daggry 27. august hadde han erobret og ødelagt det massive forsyningsdepotet ved Manassas Junction. Dette overraskende trekket tvang Pope til å trekke seg tilbake fra sin forsvarslinje langs Rappahannock. I løpet av natten mellom 27.-28. august, marsjerte Jackson nordover til slagmarken for det første slaget ved Bull Run (Manassas) hvor han inntok stillinger bak en uferdig jernbanestigning. Longstreets flanke marsjerte gjennom Thoroughfare Gap for å slutte seg til Jackson og forente de to flankene i Lees armé.

Andre Bull Run[rediger | rediger kilde]

Jackson beordret et angrep på en føderal kolonne som passerte fronten hans 28. august for å trekke Popes hær inn i et slag. Dette startet det andre slaget ved Bull Run, det avgjørende slaget i Nord-Virginia-felttoget. Kampene varte i flere timer og resulterte i stillstand. Pope ble overbevist om at han hadde fanget Jackson og konsentrerte hoveddelen av hæren sin mot ham. 29. august satte Poppe igang en rekke angrep mot Jacksons stillinger langs den uferdige jernbanestigningen. Angrepene ble slått tilbake med store tapstall på begge sider. Klokka 12 ankom Longstreet slagmarken og tok stilling på Jacksons høyre flanke. 30. august fornyet Pope sin angrep, og det virket som om han ikke var klar over at Longstreet var på slagmarken. Da konføderert artilleri knuste et angrep fra unionshæren, gikk Longstreets flanke på 28 000 menn til motangrep i det største samtidige angrepet i krigen. Unionens venstre flanke ble knust og hæren drevet tilbake til Bull Run. Bare en effektiv aksjon fra bakstyrken forhindret en reprise av første Bull Run-katastrofen. Popes retrett til Centreville kom uansett plutselig. Dagen etter satte Lee satte i gang forfølgelsen.

Jackson håpet å avskjære Unionens retrett ved å marsjere bredt ut langs flanken. 1. september sendte Jackson sine divisjoner mot to Unionsdivisjoner i slaget ved Chantilly. Konfødererte angrep ble stoppet av voldsomme kamper under kraftig tordenvær. Pope forstod at hæren hans fremdeles var i fare og gav ordre om at retretten skulle fortsette til Washington.

Invasjonen av Maryland[rediger | rediger kilde]

Maryland-felttoget, hendelser 3. september til 15. september 1862.

Lee bestemte at hæren hans, til tross for store tapstall i løpet av våren og sommeren, var klar for en stor utfordring: En invasjon av Nord. Hans mål var å nå de viktige nordstatene Maryland og Pennsylvania og kutte Baltimore & Ohio Railroad-linjer som forsynte Washington. Han trengte også å forsyne sin hær og visste at gårdene i nord hadde vært uberørt av krigen, i motsetning til de i Virginia. Han ønsket å påvirket moralen i Nord da han trodde at en invasjonsarmé som gikk amok i Nord kunne tvinge Lincoln til å forhandle om en slutt på krigen, særlig dersom han kunne klare å sette i gang et opprør i den slaveeiende staten Maryland.

Army of Northern Virginia krysset Potomac-elva og nådde Frederick den 7. september. Lees spesifikke mål var antatt å rykke frem mot Harrisburg, kutte jernbaneforbindelsene som gikk fra øst til vest i nordøst, før han skulle sette i gang operasjoner mot en av de betydelige byene som Philadelphia. Nyheter om invasjonen skapte panikk i Nord, og Lincoln ble tvunget til å handle raskt. George B. McClellan hadde vært på vaklende grunn siden han kom tilbake fra Peninsula-felttoget, men Lincoln gav ham ledelsen for alle styrker rundt Washington og beordret ham til å ta seg av Lee.

Lee delte hæren sin. Longstreet ble sendt til Hagerstown, mens Jackson fikk ordre om å ta arsenalet ved Harpers Ferry. Dette styrte Lees forsyningslinjer gjennom Shenandoah-dalen. Den var også et fristende mål siden den var nesten umulig å forsvare. McClellan ba om tillatelse fra Washington til å evakuere Harpers Ferre og innlemme dens garnison i hæren, men ønsket hans ble avslått. I slaget ved Harpers Ferry plasserte Jackson artilleriet på høydene over byen, noe som tvang garnisonen på mer enn 12 000 menn til å overgi seg den 15. september. Jackson ledet de fleste av sine menn til å slutte seg til resten av Lees hær. Han etterlot A.P. Hills divisjon til å fullføre okkupasjonen av byen.

McClellan beveget seg ut av Washington med sin 87 000 menn store armé i sakte forfølgelse. Han nådde Frederick den 13. september. To unionssoldater oppdaget der en forlagt kopi av Lees detaljerte felttogsplaner. Ordren indikerte at Lee hadde delt sin hær og spredt delene geografisk. Dermed var det mulig å isolere og beseire hvert enkelt mulig. Samme natt beveget Army of the Potomac seg mot South Mountain hvor elementer av Army of Northern Virginia ventet i forsvaret av fjellpassene. I slaget ved South Mountain den 14. september ble konfødererte forsvarere drevet tilbake av de tallmessig overlegne unionsstyrkene, og McClellan hadde mulighet til å ødelegge Lees hær før den kunne samles.

Oversikt over slaget ved Antietam.

Lee la merke til McClellans ukarakteristiske aggresjon og fikk vite gjennom en konføderert sympatisør at ordren hans var avslørt. Frenetisk forsøkte han å samle hæren sin. Han valgte å ikke oppgi sin invasjon og dra tilbake til Virginia ennå, siden Jacksom ikke hadde fullført erobringen av Harpers Ferry. Istedet valgte han å ta opp kampen ved Sharpsburg.

Antietam[rediger | rediger kilde]

McClelland konfronterte Lee nær Sharpsburg den 16. september der han forsvarte en linje vest for Antietam Creek. Ved morgengry den 17. september begynte slaget ved Antietam da generalmajor Joseph Hookers korps satte i gang et kraftig angrep på Lees venstre flanke. Angrepene og motangrepene sveipet over Miller Cornfield og skogene nær Dunker Church. Unionsangrepene mot Sunken Road («Bloody Lane») brøt til slutt gjennom de konføderertes sentrum, men den føderale fordelen ble ikke forsøkt utnyttet.

Burnsides korps krysset en steinbro over Antietam Creek om ettermiddagen og rullet opp de konføderertes høyre flanke. På et kritisk tidspunkt ankom A.P. Hills divisjon fra Harpers Ferry og gikk til motangrep og drev Burnsides menn tilbake og reddet Lees hær fra ødeleggelse. Selv om de var halvparten så mange som motstanderne satte Lee inn hele sin styrke, mens McClellan sendte mindre enn tre fjerdedeler av sin hær. Dette gjorde at Lee kunne flytte brigader og konsentrere seg om hvert enkelt angrep fra unionsstyrkene. Med over 23 000 døde og sårede var det den enkeltstående blodigste dagen i amerikanske historie. Lee beordret den mørbankede Army of Northern Virginia til å trekke seg tilbake over Potomac inn i Shenandoah Valley. Til tross for at slaget var taktisk uavgjort, er slaget ved Antietam regnet som en strategisk seier for Unionen. Lees strategiske initiativ med å invadere Maryland var beseiret. Men enda viktigere var det at president Lincoln brukte denne muligheten til å annonsere sin Emansipasjonserklæring. Den gjorde at muligheten for at europeiske land skulle blande seg inn i krigen på Konføderasjonens side var betydelig mye mindre.

Fredericksburg og Chancellorsville (1862–63)[rediger | rediger kilde]

Fredericksburg 13. desember 1862.

Presidenten avløste McClellan fra kommandoen den 7. november 1862 på grunn av hans manglende evne til å forfølge og beseire Lees tilbaketrekkende armé fra Sharpsburg. Ambrose Burnside, til tross for hans likegyldige innsats ved Antietam, ble utnevnt til kommandant for Army of the Potomac. Igjen presset Lincoln sin general til å sette i gang en offensiv så fort som mulig. Burnside satte i gang med oppgaven og planla å rykke direkte sørover mot Richmond. Han håpet å gå rundt flankene til Robert E. Lee ved å raskt krysse Rappahannock ved Fredricksburg og plassere seg mellom den konfødererte hæren og deres hovedstad. Administrative vanskeligheter gjorde at flytebryggene ikke ankom tidsnok, og arméen ble tvunget til å vente på den andre siden av Fredericksburg mens Lee brukte muligheten til å befeste en defensiv linje på høydene bak byen. Burnside nektet å gi opp eller finne en annen måte å rykke frem på og krysset elva. Den 13. desember satte han i gang et massivt frontalangrep mot Marye's Heights på Lees venstre flanke. Angrepene hans var mer vellykket på Lees høyre flanke, men han fulgte ikke opp dette angrepet og fortsatte å sende resultatløse angrep mot de befestede høydene. Unionshæren mistet over 12 000 menn den dagen, mens de konfødererte tapene var langt mindre.

Chancellorsville, 4. mai

Til tross for nederlaget og misnøyen i Washington ble ikke Burnside fratatt kommandoen riktig ennå. Han planla å gjenoppta sine offensiver sør for Fredericksburg, men de ble kaotiske i januar 1863 i den ydmykende Mud March. Etter dette gjorde en rekke av hans underordnede generaler det klart for regjeringen at Burnside ikke var i stand til å lede hæren. En av disse konspiratørene var generalmajor Joseph Hooker som ble utnevnt til kommandoen av Army of the Potomac den 26. januar 1863. Hooker som hadde utmerkede meritter som korpskommandant i tidligere felttog, tilbrakte resten av vinteren på å reorganisere og forsyne hæren sin. Han var særlig nøye på saker som hadde med helsen og moralen til soldatene å gjøre. Han var kjent for sin aggressive natur og planla et komplisert felttog om våren mot Robert E. Lee.

Begge arméene forble i deres stillinger foran Fredericksburg. Hooker planla å sende sitt kavaleri under generalmajor George Stoneman, dypt inn bak de konfødererte stillingene for å forstyrre forsyningslinjene. Mens et korps ble værende igjen for å holde Lees oppmerksomhet ved Fredericksburg, snek de andre seg unna og klarte å marsjere usett rundt Lee. Dette ville plassere hovedtyngden av Hookers hær bak Lee. Lee hadde sendt et korps under generalløytnant James Longstreet for å sanke forsyninger i det sørlige Virginia, og han var derfor tallmessig underlegen med 57 000 soldater mot 97 000.

I begynnelsen var planen godt utført, og hovedtyngden av Army of the Potomac krysset Rapidan og var i stilling den 1. mai. Men etter en mindre tidlig kontakt med fienden, begynte Hooker å miste selvtilliten, og istedet for å slå til mot Army of the Northern Virginia i ryggen som planlagt, trakk han seg tilbake til en defensiv perimeter rundt Chancellorsville. 2. mai utførte Lee en av sine modigste manøvrer i krigen. Han hadde allerede delt hæren sin for å ta seg av begge vinger av Hookers angrep, men han delte hæren igjen og sendte 20 000 menn under Stonewall Jackson på en lengre flankemarsj for å angripe Hookers ubeskyttede høyre flanke. Jackson oppnådde nesten total overraskelse og omringet Unionens XI Corps ledet av generalmajor Oliver O. Howard. Etter denne suksessen ble Jackson dødelig såret av egenbeskytning mens han rekognoserte foran sin egen armé.

Mens dundret løs på forsvarslinjen i Chancellorsville med gjentatt dyrekjøpte angrep den 3. mai, klarte Unionens VI Corps under generalmajor John Sedgwick til slutt det Ambrose Burnside ikke klarte. Han klarte å angripe de reduserte styrkene på Marye's Heights i Fredericksburg. Korpset begynte å bevege seg vestover og truet igjen Lees rygg. Lee klarte å ta seg av begge flankene til Army of the Potomac, holde den sjokkerte Hooker i forsvarsstillinger og sende en divisjon for å ta seg Sedgwicks ankomst. Hooker trakk innen 7. mai tilbake alle sine styrker nordover forbi Rappahannock. Det var en dyr seier for Lee som mistet nesten 13 000 menn, eller 25% av hæren. Hooker mistet 17 000 menn, men det var en mindre prosentandel av hæren.

Gettysburg og høstmanøvrer (1863)[rediger | rediger kilde]

Gettysburg-felttoget (til og med 3. juli), kavaleribevegelser vises med stiplede linjer.

Robert E. Lee bestemte seg i juni 1863 for å dra fordel av sin seier ved Chancellorsville ved å gjenta sin strategi fra 1862 og igjen invadere Nord. Han gjorde dette for å skaffe forsyninger til hæren, gi bøndene i Virginia en pause fra krigen og svekke moralen til de nordlige sivile, ved å ta en viktig nordlig by som Harrisburg eller Baltimore dersom dette var mulig. Konføderasjonens regjering gikk nølende med på denne strategien fordi Jefferson Davis var bekymret for Vicksburg sin skjebne. Festningen ved Mississippi var truet av Ulysses S. Grants Vicksburg-felttog. Etter at Jackson døde, organiserte Lee Army of Northern Virginia i tre korps ledet av generalløytnant James Longstreet, Richard S. Ewell og A.P. Hill.

Lee flyttet hæren sin nordvestover fra Fredericksburg inn i Shenandoah-dalen hvor Blue Ridge Mountains skjulte deres nordlige bevegelser. Joseph Hooker som fremdeles ledet Army of the Potomac, sendte kavaleristyrker for å finne Lee. 9. juni var slaget ved Brandy Station det største slaget i krigen som hovedsakelig bestod av kavalerienhet, men slaget endte uten avgjørelse. Hooker satte hele sin hær i forfølgelse, men den 28. juni mistet president Lincoln tålmodigheten med ham og fratok ham kommandoen og erstattet ham med kommandanten for V Corps, generalmajor George G. Meade.

Lee var overrasket da han oppdaget hvor raskt den føderale hæren beveget seg. Da de krysset Potomac og gikk inn i Frederick i Maryland, var de konfødererte spredt ut over en betydelig avstand i Pennsylvania med Richard Ewell på andre siden av Susquehanna fra Harrisburg og James Longstreet bak fjellene i Chambersburg. Hans kavaleri under Jeb Stuart var opptatt i utstrakte raid rundt den østlige flanken til unionsarméen og var ukarakteristisk uten kontakt med hovedkvarteret. Dette etterlot Lee blind i forhold til fiendtlige posisjoner og intensjoner. Lee innså at, akkurat som i Maryland-felttoget, han måtte konsentrere hæren sin for at den kunne forsvares. Han beordret alle enheter til å bevege seg til nærheten av Gettysburg.

Gettysburg-felttoget (5.-14. juli).

Slaget ved Gettysburg regnes ofte som vendepunktet i krigen. Meade beseiret Lee i et tredagersslag utkjempet av 160 000 soldater med 51 000 døde og sårede. Det startet som en trefning om morgenen 1. juli da brigader fra Henry Heaths divisjon møtte først Bufords kavaleri og så John F. Reynolds I Corps. Da Unionens XI Corps ankom, ble de og I Corps slått av Ewells og Hills korps som ankom fra nord og ble presset tilbake gjennom byen og inntok defensive stillinger på høyereliggende område sør for byen. 2. juli satte Lee i gang to massive angrep mot den venstre og høyre flanken til Meades hær. Voldsomme kamper raste ved Little Round Top, Devil's Den, Wheatfield, Peach Orchard, East Cemetery Hill og Culp's Hill. Meade klarte å reorganisere sine forsvarere langs indre linjer, og de slo tilbake den konfødererte fremrykningen. 3. juli satte Lee i gang Pickett's Charge mot Unionens sentrum, og nesten tre divisjoner ble slaktet. På dette tidspunktet hadde Stuart returnert, og han utkjempet en uavgjort kavaleriduell øst for hovedslagmarken i et forsøk på å angripe Unionen i ryggen. De to arméene ble stående i stillingene den 4. juli (samme dag som slaget ved Vicksburg endte i seier for Unionen), før Lee beordret en retrett tilbake over Potomac til Virginia.

Meades forfølgelse av Lee var forsiktig og mislykket. Han fikk betydelig kritikk fra president Lincoln og andre som trodde han kunne ha gjort slutt på krigen i etterspillet til Gettysburg. Hans to siste offensive felttog høsten 1863, Bristoe og Mine Run, var uten konsekvenser. I begge tilfeller utmanøvrerte Lee Meade gjentatte ganger. Meade nølte med å miste menn i frontalangrep.

Grant mot Lee (1864–65)[rediger | rediger kilde]

Ulysses S. Grant ble i mars 1864 forfremmet til generalløytnant og gitt kommandoen over alle Unionens arméer. Han utarbeidet en koordinert strategi som skulle legge press på Konføderasjonen fra mange punkter, noe president Lincoln hadde oppfordret sine generaler å gjøre helt fra begynnelsen av krigen. Grant satt generalmajor William Tecumseh Sherman i umiddelbar ledelse for alle styrker i vest og flyttet sitt eget hovedkvarter for å være med Army of the Potomac (som fremdeles ble ledet av George Meade) i Virginia hvor han hadde til intensjon å manøvrere Lees armé til et avgjørende slag. Hans andre objektiv var å erobre Richmond, men Grant visste at det siste kunne skje automatisk dersom det første ble oppnådd. Hans koordinerte strategi krevde at Grant og Meade skulle angripe Lee fra nord, mens Benjamin Franklin Butler skulle rykke frem mot Richmond fra sørøst, Franz Sigel skulle kontrollere Shenandoah-dalen, Sherman skulle invadere Georgia, beseire Joseph E. Johnston og erobre Atlanta, George Crook og William W. Averell skulle operere mot jernbaneforsyningslinjene i Vest-Virginia og Nathaniel Prentiss Banks skulle erobre Mobile i Alabama.[1]

De fleste av disse initiativene mislyktes, ofte på av at generalene Grant ble tildelt, hadde fått sine stillinger av politiske og ikke militære grunner. Butlers Army of the James brøt sammen mot mindre styrker under P.G.T. Beauregard foran Richmond i Bermuda Hundred-felttoget. Sigel ble kraftig beseiret i slaget ved New Market i mai og ble kort tid etterpå erstattet av David Hunter. Banks ble distrahert av Red River-felttoget og mislyktes i å rykke frem mot Mobile. Men Crook og Averell klarte å kutte den siste jernbaneforbindelsen som forbandt Virginia og Tennessee, og Shermans Atlanta-felttog var en suksess, selv om den brukte lengre tid enn planlagt[2]

Overland-felttoget[rediger | rediger kilde]

Overland-felttoget fra Wilderness til kryssingen av James.

Tidlig i mai krysset Army of the Potomac elva Rapidan og gikk inn i området kjent som Wilderness of Spotsylvania. I de tette skogene som ødela Unionshærens artillerifordeler overrasket Lee Grant og Meade med aggressive angrep. Det to dager lange slaget ved Wilderness var taktisk uavgjort, men svært ødeleggende for begge sider. Men i motsetning til sine forgjengere, trakk ikke Grant seg tilbake etter slaget. Han sendte hæren mot sørøst og startet et manøvreringsfelttog som holdt Lee på defensiven gjennom en rekke blodige slag og som beveget seg nærmere Richmond. Grant visste at hans større armé og mannskapskilde i nord kunne føre en utmattelseskrig bedre enn Lee og Konføderasjonen kunne. Og selv om Grant led store tapstall, rundt 55 000 døde og sårede, i løpet av felttoget, mistet Lee en enda høyere prosentandel av sine menn, tap som ikke kunne erstattes.

I slaget ved Spotsylvania Court House klarte Lee å komme før Grant til landsbyen som ligger i krysningen til flere veier og etablerte en sterk defensiv stilling. Grant hamret løs på de konfødererte linjene i en rekke angrep fordelt over to uker, for det meste sentrert på et fremspring kjent som «Mule Shoe». Et massivt angrep av Winfield S. Hancocks II Corps på «Bloody Angle»-delen av denne linjen den 12. mai bar bud om gjennombruddstaktikker som senere skulle bli brukt mot skyttergraver sent i første verdenskrig. Grant trakk seg igjen ut av kampene og beveget seg mot sørøst.

Lee avskar Grants bevegelse og posisjonerte styrkene sine bak elva North Anna i et fremspring for å tvinge Grant til å dele sin hær for å angripe. Lee hadde muligheten til å beseire Grant, men klarte ikke å angripe på den måten som var nødvendig for å utløse den fellen han hadde satt opp. Grant fortsatte å bevege seg sørøstover.

Unionskavaleri tok den 31. mai det viktige krysset i Old Cold Harbor mens de konfødererte ankom fra Richmond og fra Totopotomoy Creek-linjene. Sent den 1. juni nådde to unionskorps Cold Harbor og angrep festningsverkene med noe suksess. Den 2. juni var begge arméene i felten og dannet en 11 km lang front. Ved daggry den 3. juni, angrep korpsene II og XVIII, senere fulgt av IX, linjen og ble slaktet i slaget ved Cold Harbor. Grant mistet over 12 000 menn i et slag som han angret mer enn noe annet. Avisene i nord henviste jevnlig til ham som «butcher» (slakter).

Natten den 12. juni rykket igjen Grant fremover med sin venstre flanke og marsjerte til elva James. Han klarte å skjule sine hensikter fra Lee, og han krysset elva på en bro av flytebrygger som strakte seg over 640 meter.[3] Det Lee hadde fryktet mest av alt, at Grant skulle tvinge ham inn i en beleiring av hovedstaden, var i ferd med å skje.

Petersburg[rediger | rediger kilde]

Richmond-Petersburg, høsten 1864.

Grant hadde bestemt seg for at der var en mer effektiv måte å ta Richmond og Lee på. Noen få km mot sør hadde byen Petersburg de avgjørende jernbaneforbindelsene som forsynte hovedstaden. Dersom unionshæren kunne ta den, ville Richmond bli tatt. Men Benjamin Butler klarte ikke å ta den tidligere. Nølende fremrykning av Grants underordnede hadde senere også mislyktes i å bryte gjennom den tynne linjen bemannet av Beauregards menn, noe som gjorde at Lees armé kunne ankomme og reise forsvarsverker. Begge sider forberedte seg til en beleiring.

I et forsøk på å bryte beleiringen grov unionsstyrker i Ambrose Burnsides korps en tunnel under de konføderertes linje. 30. juli detonerte de eksplosiver som skapte et innfallskrater på rundt 41 meter i diameter som er synlig den dag i dag. Nesten 350 konfødererte soldater ble drept momentant i eksplosjonen. Til tross for oppfinnsomheten i Unionens plan, var det lange blodige slaget ved the Crater som det ble kjent som, hjemsøkt av dårlig taktisk planlegging og var en klar konføderert seier.

Gjennom høsten og vinteren bygget begge arméene omfattende rekker med skyttergraver som til slutt strakte seg mer enn 50 km siden unionshæren forsøkte å komme seg rundt den høyre (vestlige) flanken til Konføderasjonen og ødelegge deres forsyningslinjer. Offentligheten i nord ble ganske nedslått av den tilsynelatende manglende fremgangen ved Petersburg, hjalp den dramatiske suksessen til Sherman ved Atlanta å sikre gjenvalg for Abraham Lincoln, noe som garanterte at krigen ville bli utkjempet til det ble en avgjørelse.

Shenandoah-dalen (1864–65)[rediger | rediger kilde]

Shenandoah-dalen var en avgjørende region for Konføderasjonen. Det var en av de viktigste landbruksregionene i Virginia og var den beste invasjonsruten mot nord. Grant håpet at en hær fra Department of West Virginia under Franz Sigel kunne ta kontroll over dalen og bevege seg «opp dalen» (sørvest til de høyereliggende områdene) med 10 000 menn for å ødelegge jernbanesenteret ved Lynchburg. Sigel led umiddelbart et nederlag i slaget ved New Market og ble snart erstattet av David Hunter som også mislyktes i dette oppdraget.

Lee som nå var beleiret i Petersburg, var bekymret for Hunters fremrykning og sendte Jubal Earlys korps for å feie unionsstyrkene ut fra dalen, og dersom det var mulig, plage Washington, i håp om at å tvinge Grant til å fjerne sine styrker rundt Petersburg. Early fikk en god start. Han rykket nedover dalen uten motstand, passerte Harpers Ferry, krysset Potomac og rykket inn i Maryland. Grant sendte et korps under generalmajor Horatio G. Wright og andre styrker under George Crook for å forsterke Washington og forfølge Early.

I slaget ved Monocacy den 9. juli 1864 beseiret Early en mindre styrke under Lew Wallace nær Frederick i Maryland, men dette slaget forsinket hans fremrykning nok til at forsvaret til Washington kunne forsterkes. Early angrep et fort på den nordvestre defensive perimeteret til Washington. (Fort Stevens, 11. juli) uten suksess og trakk seg tilbake til Virginia. Han kjempet en rekke vellykkede mindre slag i dalen til og med begynnelsen av august og forhindret Wrights korps fra å returnere til Grant ved Petersburg. Han brente også ned byen Chambersburg.

Grant visste at Washington forble sårbar så lenge Early var fri. Han fant en ny kommandant som var aggressiv nok til å beseire Early: Philip Sheridan, kavalerikommandanten i Army of the Potomac som fikk kommandoen over alle styrker i området som fikk navnet Army of the Shenandoah. Sheridan startet nokså sakte til å begynne med, først og fremst på grunn av presidentvalget i 1864, noe som gjorde det viktig å nærme seg forsiktig og unngå en katastrofe som kunne føre til at Lincoln ble beseiret.

Sheridan ble mer aggressiv i september. Han beseiret Early i det tredje slaget ved Winchester og slaget ved Fisher's Hill. Early var skadet og presset opp i et hjørne, og dalen lå åpen for Unionen. Når en i tillegg la til Shermans erobring av Atlanta, virket Lincolns gjenvalg sikkert. Sheridan trakk seg sakte nedover dalen og utførte et brent jords taktikk-felttog som var en forløper til Shermans marsj til havet i november. Målet var å nekte Konføderasjonen midler til å fø sine arméer i Virginia, og Sheridans hær brente avlinger, låver, møller og fabrikker.

Felttoget ble i realiteten avsluttet ved slaget ved Cedar Creek den 19. oktober 1864. I et glitrende overraskelsesangrep omringet Early to tredjedeler av unionshæren, men styrkene hans var sultne og utmattet og falt ut av rekkene for å plyndre unionsleiren. Sheridan klarte å samle styrkene sine og beseiret Early kraftig. Sheridan returnerte for å hjelpe Grant ved Petersburg. De fleste av mennene til Earlys korps sluttet seg igjen til Lee ved Petersburg i desember, mens Early forble i ledelsen av en fraværende styrke til han ble fratatt kommandoen i mars 1865.

Appomattox (1865)[rediger | rediger kilde]

Lees retrett i Appomattox-felttoget, 3.-9. april 1865.
Grants siste angrep på Petersburg og starten på Lees retrett.

Robert E. Lee ble øverstkommanderende for alle konfødererte arméer i januar 1865, men dette skjedde for sent til at det hjalp Sørstatene.

Ettersom beleiringen av Petersburg fortsatte, forsøkte Grant å bryte eller omringe de konfødererte styrkene i flere angrep. I mars hadde beleiringen blitt en stor belastning for begge arméer, og Lee bestemte seg for å trekke seg ut av Petersburg. Generalmajor John B. Gordon utformet en plan hvor hæren angrep Fort Stedman på den østlige enden av unionslinjene, noe som ville tvinge unionsstyrkene til å forkorte linjene sine. Det var til å begynne med en suksess, men hans tallmessig underlegne korps ble tvunget tilbake.

Sheridan returnerte fra Shenandoah-dalen og fikk i oppgave å angripe flankene til den konfødererte hæren, noe som tvang Lee til å sende styrker under generalmajor George Pickett til å forsvare flanken. Grant satte så inn et korps for å avskjære Picketts styrker som ble tvunget til å trekke seg tilbake til Five Forks den 31. mars. I de følgende dagene fortsatte Unionen å være på offensiven, gikk rundt Picketts styrker og ødela de konføderertes venstre flanke.

Etter seieren ved Five Forks, beordret Grant et angrep langs hele den konfødererte linjen, kalt det tredje slaget ved Petersburg. Dette førte til dramatiske gjennombrudd. I de følgende dagene trakk Lee sine styrker ut fra Petersburg og Richmond og satte kursen vestover mot Danville, målet til den flyktende konfødererte regjeringen, og så sørover for å møte general Joseph E. Johnston i Nord-Carolina. Hovedstaden Richmond overgav seg om morgenen den 3. april.

Felttoget ble et kappløp mellom Lee og Sheridan hvor Lee forsøkte å skaffe forsyninger til sin retrett og sheridan forsøkte å avskjære ham. I Sayler's Creek den 6. april, ble nesten en fjerdedel av den konfødererte hæren (rundt 8000 menn, hjertet av to korps) avskåret og tvunget til å overgi seg. Mange av de konføderertes forsyningstog ble også tatt. I Lees siste kamp den 9. april, forsøkte John B. Gordons utarmede korps å bryte seg gjennom unionslinjene og nå forsyningene i Lynchburg. De presset Sheridans kavaleri tilbake en kort stund, men stod ovenfor hele V Corps. De ble omringet på tre sider, og Lee overgav sin hær til Grant ved Appomattox Court House.

Der var ytterligere mindre slag og ytterligere overgivelser av konfødererte arméer, men Lees overgivelse den 9. april 1865 markerte i praksis slutten på borgerkrigen. Den fremste arméen til Konføderasjonen og dens største general hadde blitt beseiret og ble tilbudt generøse og ærefulle overgivelsesbetingelser. Lee avslo råd fra noen i sin stab, han ønsket å sikre det slik at hans hær ikke forsvant ut på landet for å fortsette krigen som geriljaer.

De viktigste kommandantene på den østlige krigsskueplassen[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Eicher, s. 661, 691-92; Salmon, s. 251.
  2. ^ Eicher, s. 680-82, 691-93; Hattaway and Jones, s. 517-26.
  3. ^ Eicher, s. 687.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bonekemper, Edward H., III (2004): A Victor, Not a Butcher: Ulysses S. Grant's Overlooked Military Genius, Regnery, ISBN 0-89526-062-X.
  • Eicher, David J. (2001): The Longest Night: A Military History of the Civil War, Simon & Schuster, ISBN 0-684-84944-5.
  • Esposito, Vincent J. (1959): West Point Atlas of American Wars, Frederick A. Praeger.
  • Fuller, Maj. Gen. J. F. C. (1929): The Generalship of Ulysses S. Grant, Da Capo Press, ISBN 0-306-80450-6.
  • Hattaway, Herman, and Archer Jones, How the North Won: A Military History of the Civil War, University of Illinois Press, 1983, ISBN 0-252-00918-5.
  • Kennedy, Frances H., (red.) (1998): The Civil War Battlefield Guide, 2. oppl., Houghton Mifflin Co., ISBN 0-395-74012-6.
  • Salmon, John S. (2001): The Official Virginia Civil War Battlefield Guide, Stackpole Books, ISBN 0-8117-2868-4.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]