Det andre slaget ved Bull Run

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det andre slaget ved Bull Run
Konflikt: Den amerikanske borgerkrigen
Det andre slaget ved Bull Run
Dato 28.-30. august 1862[1]
Sted Prince William fylke ved byen Manassas og elva Bull Run, Virginia
Resultat
Konføderasjonen seiret
Parter
US 33 Star Flag.svg Unionen (Nordstatene) CSA Flag 2.7.1861-28.11.1861.svg Konføderasjonen (Sørstatene)
Kommandanter
John Pope Robert E. Lee
James Longstreet
Stonewall Jackson
Styrker
62 000 50 000
Tap
10 000 døde og sårede 1 300 døde, 7 000 sårede

Det andre slaget ved Bull Run, også kjent som det andre slaget ved Manassas (navnet brukt av de konfødererte styrkene og fremdeles brukt i sørlige USA), ble utkjempet i dagene mellom den 28. og 30. august 1862, under den amerikanske borgerkrigen. Det var kulminasjonen på general Robert E. Lees offensiven med sørstatenes Army of Northern Virginia mot Unionens Army of Virginia under generalmajor John Pope.

Generalmajor Thomas J. «Stonewall» Jackson marsjerte i en stor bue utenom unionshæren og truet Popes forsyningslinjer til Washington, D.C. ved å ta forsyningsdepotet i Manassas Junction. Mens Jackson tiltrakk seg unionshærens oppmerksomhet, brøt resten av Lees hær under generalløytnant James Longstreet seg gjennom nordstatenes linjer i slaget ved Thoroughfare Gap. Pope var sikker på at han hadde fanget Jackson og samlet hovedstyrken av sin hær mot ham.

Jackson holdt ut under angrepene mens Longstreet med sine fem divisjoner nærmet seg unionshæren, tilsynelatende var ikke Pope klar over trusselen mot hans venstre flanke som ble ettertrykkelig knust under et stort masseangrep med 25 000 mann. Bare baktroppen som grepet inn, forhindret katastrofen ved seig motstand mot Longstreets styrkene, Pope måtte trekke seg tilbake med den slagne unionshæren fram til Centreville i Virginia.

Styrker[rediger | rediger kilde]

Etter kollapsen til generalmajor George B. McClellans Peninsula-felttog i syvdagersslaget i juni 1862, utnevnte president Abraham Lincoln John Pope til å lede den nyopprettede Army of Virginia. Pope hadde hatt noe suksess på den vestlige krigsskueplassen, og Lincoln lette etter en mer aggressiv general enn McClellan.[2]

Unionens Army of Virginia var delt inn i tre korps på 51 000 menn under generalmajorene Franz Sigel (1. korps), Nathaniel P. Banks (2. korps) og Irwin McDowell som ledet den tapende unionshæren i det første slaget ved Bull Run (3. korps). Deler av tre korps (3., 4. og 6.) fra McClellans Army of the Potomac og generalmajor Ambrose Burnsides 9. korps (ledet av generalmajor Jesse L. Reno) sluttet seg til slutt til Pope i kampoperasjoner. Dermed steg styrken til totalt 77 000 menn.[3]

På Konføderasjonens side var general Robert E. Lees Army of Northern Virginia organisert i to «vinger» eller «kommandoer» på rundt 55 000 menn. «Høyre ving» ble ledet av generalmajor James Longstreet, den venstre av generalmajor Stonewall Jackson. Kavaleridivisjonen under generalmajor J.E.B. Stuart var tilknyttet Jacksons ving.[4]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Nord-Virginia-felttoget, 7.–28. august 1862.

██ Konføderasjonen

██ Unionen

Popes oppdrag hadde to mål: Beskytte Washington og Shenandoah Valley og trekke de konfødererte styrkene bort fra McClellan ved å bevege seg i retning Gordonsville.[5] På grunnlag av hans erfaring i kamper med McClellan i syvdagersslaget, regnet Lee med at McClellan ikke var en trussel mot ham på Virginiahalvøya, og han følte ikke behov for å holde alle sine styrker i direkte forsvar av Richmond. Dette gjorde at han kunne flytte Jackson til Gordonsville for å avskjære Pope og beskytte Virginia Central Railroad.[6]

Lee hadde større planer i tankene. Siden unionshæren var delt mellom McClellan og Pope og de stod langt fra hverandre, så Lee muligheter for å knuse Pope før han igjen vendte oppmerksomheten sin mot McClellan. Han sendte generalmajor A.P. Hill for å slutte seg til Jackson med 12 000 menn. 3. august beordret øverstkommanderende Henry W. Halleck McClellan om å sette i gang sin tilbaketrekning fra halvøya og dra tilbake til Nord-Virginia for å støtte Pope. McClellan protesterte og satte ikke i gang forflytningen før 14. august.[7]

Den 9. august angrep Nathaniel Banks' korps Jackson i slaget ved Cedar Mountain og fikk en tidlig fordel, men et konføderert motangrep ledet av A.P. Hill drev Banks tilbake over Cedar Creek. Jacksons fremrykning ble derimot stoppet av unionsdivisjonen til brigadegeneral James B. Ricketts. Nå visste Jackson at Popes korps var samlet, noe som ødela hans planer om å beseire dem i separate operasjoner. Han forble i stillingen til 12. august og trakk seg så tilbake til Gordonsville.[8] Den 13. august sendte Lee Longstreet til å forsterke Jackson.

Fra 22. til 25. august utkjempet de to arméene en rekke mindre trefninger langs Rappahannock. Kraftig nedbør gjorde at elva steg, og Lee klarte ikke å fremtvinge en krysning. På dette tidspunktet ankom forsterkninger fra Army of the Potomac fra halvøya. Lees nye plan ovenfor alle disse ytterligere styrkene som gjorde ham tallmessig underlegen, var å sende Jackson og Stuart med halve hæren på en marsj på utsiden av flanken til Pope for å avskjære hans kommunikasjonslinje, Orange & Alexandria Railroad. Pope ville da være tvunget til å trekke seg tilbake og kunne beseires mens han beveget seg og var sårbar. Jackson dro den 25. august og nådde Salem (dagens Marshall) den kvelden.[9]

Etter at Jacksons ving passerte rundt Popes flanke via Thoroughfare Gao om kvelden den 26. august, slo den til mot Orange & Alexandria Railroad ved Bristow. Før daggry den 27. marsjerte Jacksons hær til Manassas Junction hvor det massive forsyningsdepotet til Unionen ble tatt og ødelagt. Dette tvang Pope til å trekke seg raskt tilbake fra sin defensive linje langs Rappahannock. I løpet av natten mellom 27. og 28. august, marsjerte Jackson med sine divisjoner nordover til slagmarken for det første slaget ved Bull Run (Manassas), hvor han tok stilling bak en uferdig jernbanestigning nedenfor Stony Ridge.[10] Den defensive stillingen var god. De tette skogene gjorde at de konfødererte kunne skjule seg mens de hadde gode observasjonspunkter over Warrenton Turnpike som var den sannsynlige ankomstveien for Unionens bevegelse, kun noen hundre meter mot sør. Der var gode ankomstveier for Longstreet til å slutte seg til Jackson som Jackson selv kunne bruke dersom han måtte trekke seg tilbake til Bull Run-fjellene dersom han ikke ble forsterket raskt nok. Den uferdige jernbanestigningen hadde grøfter og fyllinger som kunne brukes som skyttergraver.[11]

I slaget ved Thoroughfare Gap den 28. august brøt Longstreets ving gjennom lett motstand fra unionsstyrkene og marsjerte for å slutte seg til Jackson. Dette tilsynelatende konsekvensløse hendelsen sikret Popes nederlag i de kommende slagene fordi det gjorde det mulig for de to vingene å forene seg på slagmarken ved Manassas.[12]

Slaget[rediger | rediger kilde]

28. august: Brawner's Farm (Gainesville)[rediger | rediger kilde]

Hendelsene ved Brawners Farm, 28. august.

Det andre slaget ved Bull Rune begynte den 28. august da en føderal kolonne beveget seg langs Warrenton Turnpike. Dette ble iakttatt av Jackson rett utenfor Gainesville, nær gården til John Brawners familie. Den bestod av enheter fra brigadegeneral Rufus Kings divisjon. Brigadene til brigadegeneralene John P. Hatch, John Gibbon, Abner Doubleday og Marsena R. Patrick marsjerte østover for å slutte seg til resten av Popes hær ved Centreville. King var ikke hos sin divisjon fordi han ble rammet av et alvorlig epileptisk anfall tidligere på dagen.[13]

Jackson var lettet da han tidligere fikk høre at Longstreets menn var på vei for å slutte seg til ham og viste seg frem for unionsstyrkene, men hans nærvær ble ignorert. Jackson var bekymret for at Pope kunne trekke hæren sin bak Bull Run for å få forbindelse med McClellans styrker som var på vei, derfor bestemte han seg for å angripe. Han trakk seg tilbake til stillingen sin bak trelinja og sa til sin underordnede, «før frem mennene deres, gentlemen.» Omtrent kl. 18.30 begynte konføderert artilleri å beskyte deler av kolonnen foran dem, John Gibbons Black Hat Brigade som senere fikk navnet Iron Brigade. Gibbon som tidligere var artillerimann, svarte med å åpne ild fra B-batteriet i 4. amerikanske artilleri. Skuddvekslingen stoppet Kings kolonne. Hatchs brigade hadde fortsatt forbi området, og Patricks menn, bakerst i kolonnen, søkte ly og lot Gibbon og Doubleday svare på Jacksons angrep alene. Gibbon antok at siden Jackson antagelig var ved Centreville (ifølge Pope), og de selv hadde sett 14. Brooklyn Zouaves fra Hatchs brigade rekognosere stillingen, var dette antagelig kun artillerikanoner fra Jeb Stuarts kavaleri.[14] Gibbon sendte adjutanter til de andre brigadene for å be om forsterkninger, og han sendte sin stabsoffiser, Frank A. Haskell for å føre veteranenheten 2. Wisconsin opp høyden for å spre kanonene. Gibbon møtte enheten i skogene og sa at «dersom vi kan få dere i stillhet opp der, kan vi erobre kanonene.»[15]

2. Wisconsin under ledelsen til oberst Edgar O'Connor rykket i en bue tilbake gjennom skogene som den føderale kolonnen passerte gjennom. Da de 430 mennene dukket frem fra skogene på John Brawners gård, stilte de føderale stille opp og rykket frem mot høyden. De sendte trefningsstyrker da de nådde platået og drev tilbake de konfødererte. Snak fikk de tunge salver i sin høyre flanke fra 800 menn fra Stonewall-brigaden ledet av oberst William S. Baylor. 2nd Wisconsin absorberte salven fra 140 meter, ble stående og svarte med en ødeleggende bredside mot virginianerne i Brawners åker. De konfødererte besvarte ilden da linjene var bare 75 meter fra hverandre. Slaglinjene forble nær hverandre mens enheter sluttet seg til på begge sider. Kampen ble utkjempet stående i åpent terreng med lite ly og utvekslet salver i over to timer. Jackson beskrev hendelsene som «intens og blodig». Gibbon hentet inn sitt 19th Indiana. Jackson ledet operasjonene til sine regimenter personlig istedet for å gi ordrer til divisjonskommandanten, generalmajor Richard S. Ewell. Han sendte inn tre regimenter fra Georgia som tilhørte brigadegeneral Alexander R. Lawtons brigade. Gibbon besvarte denne fremrykningen med 17th Wisconsin. Jackson beordret brigadegeneral Isaac R. Trimbles brigade til å støtte Lawton som møtte det siste av Gibbons regimenter, 6th Wisconsin.[16]

«Våre menn på venstre side ladet og skjøt som gale, og 6. arbeidet med tilsvarende desperasjon. Dette stoppet fiendens strøm, og de stoppet og skjøt sine dødelige salver på oss. I noen fryktelige øyeblikk kunne jeg se begge linjene på grunn av lysglimtene fra kruttet. De to... var innenfor... femti meter fra hverandre og tømte salver inn i hverandre så fort som mennene kunne lade og skyte.»
Major Rufus R. Dawes, 6. Wisconsin[17]

Gibbon trengte å fylle hullet i linja si mellom 6th Wisconsin og resten av regimentene i Iron Brigade etter at Trimbles brigade gikk inn i kampene. Doubleday sendte inn 56th Pennsylvania og 76th New York som rykket frem gjennom skogene og holdt den nye konfødererte fremrykningen i sjakk. Disse mennene ankom scenen etter at det ble mørkt, og både Trimble og Lawton satte i gang ukoordinerte angrep mot dem. Hesteartilleri under kaptein John Pelham ble beordret fremover av Jackson og skjøt på 19th Indiana fra mindre enn 100 meter. Trefningen stoppet rundt kl. 21.00 da Gibbons menn sakte trakk seg tilbake mens de fremdeles skjøt slik at linja deres stod ved skogkanten. Doubledays regimenter trakk seg tilbake til veien på ordnet vis. Kampen var i stillstand, men den hadde vært dyr. Unionen hadde 1150 døde og sårede, mens de konfødererte hadde mistet 1250. 2nd Wisconsin mistet 276 av sine 430. Stonewall-brigaden mistet 340 av 800. To av regimentene fra Georgia, Trimbles 21. og Lawtons 26., mistet begge mer enn 70%. Totalt var hver tredje soldat som deltok i kampene truffet. Den konfødererte brigadegeneralen William B. Taliaferro skrev at «i denne kampen var der ingen manøvrering og svært lite taktikk. Det var et spørsmål om utholdenhet og begge holdt ut.» Taliaferro ble såret, i likhet med Ewell.[18]

«På noen få øyeblikk var hele vår linje innblandet i en intens og blodig kamp med fienden. Når en linje ble slått tilbake, overtok en annen dens plassering og presset fremover som om det var bestemt av kraften av antallet og sinnet i angrepet for å drive oss ut av våre stillinger.»
Generalmajor Stonewall Jackson[19]

Jackson klarte ikke å sikre seg en betydelig seier med sine overlegne styrker (rundt 6200 menn mot Gibbons 2100)[20] på grunn av mørket, hans stykkevise utplassering av styrkene, to av hans viktigste generaler ble såret og standhaftigheten til fienden. Men han hadde oppnådd sin strategiske hensikt, han hadde tiltrukket seg oppmerksomheten til John Pope. Pope antok feilaktig at kampene på Brawner Farm skjedde idet Jackson trakk seg tilbake fra Centreville. Pope trodde at han hadde fanget Jackson og forsøkte å ta ham før han kunne forsterkes av Longstreet. Popes melding som ble sendt til generalmajor Philip Kearny, sa at «general McDowell har avskåret fiendens retrett og er nå foran ham... Så sant han ikke kan unnslippe gjennom sidestier som leder mot nord i kveld, må han være fanget.» Gibbon konfererte seg med King, Patrick og Doubleday om hva de nå skulle gjøre, siden McDowell hadde «gått seg bort i skogen». Etter Gibbons anbefaling beveget de siste føderale styrkene som fremdeles befant seg mellom Lee og Jackson, ut kl. 01.00 og beveget seg østover mot veien mot Centreville.[21]

Pope utstedte ordrer til sine underordnede om å omringe Jackson og angripe ham om morgenen, men han trakk flere feilaktige konklusjoner. Han antok at McDowell og Sigel blokkerte Jacksons retrettmuligheter mot Bull Run-fjellene, men hovedstyrken til begge enhetene var sørøst for Jackson langs Manassas-Sudley-veien. Popes antagelse om at Jackson forsøkte å trekke seg tilbake, var fullstendig feil. Jackson hadde en god defensiv stilling og ventet på at Longstreet skulle ankomme og begynne å angripe Pope. Til tross for at han fikk etterretning om Longstreets bevegelser, feide Pope til side Longstreets muligheter til å ha innvirkning på slaget som skulle komme.[22]

29. august: Jackson forsvarer Stony Ridge[rediger | rediger kilde]

29. august, 10.00: Sigels angrep.

Jackson satte i gang slaget ved Brawners gård med hensikt om å stanse Pope der til Longstreet ankom med resten av Army of Northern Virginia. Longstreets 25 000 menn begynte marsjen fra Thoroughfare Gap kl. 06.00 den 29. august. Jackson sendte Stuart for å guide de første elementene til Longstreets kolonne inn i stillingene som Jackson tidligere hadde valgt ut. Mens han ventet på at de skulle ankomme, reorganiserte Jackson sitt forsvar i tilfelle Pope angrep ham denne morgenen. Han plasserte 20 000 menn i en 2700 meter lang linje sør for Stony Ridge. Han la merke til ansamlingen av styrkene til Sigels I Corps langs Manassas-Sudley-veien. Han beordret derfor A.P. Hills brigader inn bak jernbanestigningen nær Sudley Church på sin venstre flanke. Hill var klar over at hans stilling var geografisk svak på grunn av at den tette skogen i området forhindret effektiv utplassering av artilleri. Hill plasserte derfor sine brigader i to linjer. Brigadegeneral Maxcy Greggs brigade fra Sør-Carolina og brigadegeneral Edward L. Thomas' brigade fra Georgia ble plassert i front. I sentrum for denne linja, plasserte Jackson to brigader fra Ewells divisjon som nå ble ledet av brigadegeneral Lawton etter at Ewell ble såret. På høyre flanke var nå Taliaferros divisjon, nå ledet av brigadegeneral William E. Starke.[23]

Pope hadde til hensikt å rykke frem mot Jackson på begge flanker. Han beordret Fitz John Porter om å bevege seg mot Gainesville og angripe det han regnet som de konføderertes høyre flanke. Han gav ordre til Sigel om å angripe Jacksons venstre ved daggry. Sigel var usikker på Jacksons utplasseringer og valgte å rykke frem med en bred front, med brigadegeneral Robert C. Schencks divisjon, støttet av brigadegeneral John F. Reynolds' divisjon (fra Heintzelmans III Corps), til venstre, brigadegeneral Robert H. Milroys uavhengige brigade i sentrum og brigadegeneral Carl Schurz' divisjon til høyre. Schurz' to brigader som beveget seg nordover på Manassas-Sudley-veien, var de første som fikk kontakt med Jacksons menn rundt kl. 07.00.[24]

Hendelsene i Sigels angrep mot A.P. Hills divisjon var typisk for alle kampene nær Stony Ridge den dagen. Den uferdige jernbanestigningen gav naturlige forsvarsstillinger noen steder, men generelt sett unngikk de konfødererte statisk forsvar, absorberte Unionens angrep og fulgte opp med kraftige motangrep. Dette var samme taktikk som Jackson skulle bruke i slaget ved Antietam noen få uker senere. Schurz' to brigader under brigadegeneral Alexander Schimmelfennig og oberst Włodzimierz Krzyżanowski hadde kraftige trefninger med Gregg og Thomas hvor begge sider brukte sine styrker stykkevis. Da Milroy hørte lyden av kampen til høyre for seg, beordret han to av sine regimenter til å assistere Schurz. De lyktes til en viss grad, og 82nd Ohio brøt de konføderete linjene i et nedsunket område kalt «the Dump», men ble til slutt slått tilbake. Schenck og Reynolds ble utsatt for kraftig artilleribeskytning og svarte med sitt eget artilleri. Men de unnlot å rykke frem med sitt infanteri.[25]

Schurz beordret nok et angrep mot Hill rundt kl. 10.00 siden han antok at Kearnys divisjon fra III Corps skulle støtte ham. Historikere har lagt skylden på Kearny for handlingene hans den dagen og pekte på en personlig uoverensstemmelse Kearny hadde med Sigel.[26]

29. august kl. 12.00: Longstreet ankommer, Porter stanser.

Innen 13.00 var Sigels sektor forsterket av divisjonen til generalmajor Joseph Hooker (III Corps) og brigaden til brigadegeneral Isaac Stevens (IX Corps). Pope ankom også slagmarken og forventet å se kulminasjonen av sin seier. Men på dette tidspunktet var Longstreets første enheter i stillinger til høyre for Jackson. Brigadegeneral John Bell Hoods divisjon sperret Warrenton Pike og hadde løs forbindelse med Jacksons høyre flanke. Til høyre for Hood var divisjonene til brigadegeneralene James L. Kemper og David R. «Neighbor» Jones. Brigadegeneral Cadmus M. Wilcox' divisjon ankom sist og ble plassert som reserve.[27]

Stuarts kavaleri traff på Porter, Hatch og McDowell mens de beveget seg opp Manassas-Gainesville-veien, og en kort skuddveksling stoppet Unionens kolonne. En kurér ankom med en melding til Porter og McDowell, et kontroversielt dokument fra Pope som har blitt kjent som «Joint Order». Historikeren John J. Hennessy beskriver ordren som et «mesterverk i motsigelse og tildekning som skulle bli fokuset i tiår med krangling». Den beskriver angrepene på Jacksons venstre flanke som allerede var i gang, men var uklar på hva Porter og McDowell skulle gjøre. Istedet for å bevege seg «til» Gainesville og angripe Jacksons antagelige ubeskyttede høyre flanke, beskriver det et trekk «mot» Gainesville og «så snart kommunikasjon er etablert [med de andre divisjonene] skal hele enheten stanse. Det kan bli nødvendig å trekke seg tilbake bak Bull Run til Centreville i kveld.» Ordren til Pope sier ikke noe sted at Porter og McDowell skulle angripe, og han avsluttet ordren med «dersom hvilke som helst betydelige fordeler kan skaffes ved å avvike fra denne ordren, skal den ikke utføres,» noe som i realiteten gjorde dokumentet ubrukelig som militær ordre.[28]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Iht. National Park Service Andre kilder hevder imidlertid ar kampene 28. august ikke var en del av dette slaget, og kaller disse Slaget om Groveton, Brawner's Farm eller Gainesville.
  2. ^ Eicher, s. 318; Martin, s. 24, 32-33; Hennessy, s. 12.
  3. ^ Martin, s. 280; Eicher, s. 318; Hennessy, s. 6.
  4. ^ Hennessy, s. 561-67; Langellier, s. 90-93.
  5. ^ Esposito, kart 54.
  6. ^ Whitehorne, Overview, np.
  7. ^ Hennessy, s. 10; Esposito, kart 56.
  8. ^ NPS Cedar Mountain, oppsummering.
  9. ^ Salmon, s. 127-28; Eicher, s. 322-23; Esposito, kart 58.
  10. ^ NPS Manassas Station Operations, oppsummering.
  11. ^ Hennessy, s. 145, 200-01; Greene, s. 17.
  12. ^ NPS Thoroughfare Gap, oppsummering.
  13. ^ Greene, s. 19.
  14. ^ Dawes, s. 60.
  15. ^ Herdegen, s. 91; Greene, s. 19-21; Eicher, s. 326; Salmon, s. 147.
  16. ^ Herdegen, s. 91-92; Hennessy, s. 173-80; Greene, s. 21; Salmon, s. 147.
  17. ^ Dawes, s. 62.
  18. ^ Hennessy, s. 180-88; Eicher, s. 326; Greene, s. 22-23; Salmon, s. 147.
  19. ^ Ropes, s. 134.
  20. ^ Time-Life, s. 139.
  21. ^ Nolan, s. 92-93; Hennessy, s. 194.
  22. ^ Greene, s. 23-24; Hennessy, s. 194.
  23. ^ Greene, s. 24-25; Hennessy, s. 201-02.
  24. ^ Hennessy, s. 204; Greene, s. 26-27.
  25. ^ Salmon, s. 148; Whitehorne, Stop 5; Hennessy, s. 205-14; Eicher, s. 328; Greene, s. 27.
  26. ^ Martin, s. 171-72; Hennessy, s. 221-22; Greene, s. 27.
  27. ^ Greene, s. 27-28; Hennessy, s. 226-28.
  28. ^ Esposito, kart 62; Greene, s. 28-29; Hennessy, s. 232-36.