Mesoamerikansk ballspill

Ballspillbane i Monte Albán

Ballspillmål i Chichén Itzá

Foto: Kåre Thor Olsen

Mesoamerikansk ballspill var en idrett som ble praktisert i over 3000 år av førkolumbiske folk i Mesoamerika. Ballspillet var ofte knytta til rituelle handlinger. Idretten forekom i flere ulike varianter opp gjennom årtusenene, og den moderne varianten av spillet, ulama, spilles fremdeles av urfolk enkelte steder i Mexico.

Det er funnet førkolumbiske ballspillbaner over hele Mesoamerika. Disse banene er av ulik størrelse, men alle er lange og smale med sidevegger som ballen kunne sprette mot. Mange av banene er godt bevart.

Spillets regler er ikke kjent, men tar man i betraktning den nåværende varianten ulama, ligna de sannsynligvis på volleyballreglene, hvor meninga er å holde ballen i spill. Det fantes flere ulike varianter av ballspillet. De runde måla av stein er en seinere tilføyelse til spillet, og fins ikke på alle baner.

I den mest utbredte varianten av spillet slo spillerne ballen med hoftene. I noen varianter var det tillatt å bruke underarmene, rekkerter, balltre eller håndsteiner. Ballen var av robust gummi og veide opptil fire kilo eller mer. Størrelsen på ballen varierte veldig.

Ballspillet hadde viktige rituelle aspekter, og store kamper ble avholdt som rituelle begivenheter, ofte relatert til menneskeofring. Idretten ble også praktisert for moro skyld av barn, og kanskje også av kvinner.

Opprinnelse

Kart over steder hvor man har funnet tidlige ballspillbaner, baller eller figurer

Man veit ikke nøyaktig når og hvor det mesoamerikanske ballspillet oppsto, men det er sannsynlig at det skjedde før 1400 f.Kr. i de lavtliggende tropiske områdene hvor gummitreet vokser.

Et av spillets mulige opprinnelsessteder er lavlandet i stillehavsregionen Soconusco. Her, i Paso de la Amada, har arkeologer funnet en ballspillbane fra rundt 1400 f.Kr, og det er den eldste man så langt kjenner.

Et annet mulig opprinnelsessted er det olmekiske kjerneområdet, på Tehuantepeceidet langs Golfkysten. Aztekerne omtalte folket som bodde i dette området som olmeca («gummifolket»), siden regionen var sterkt forbundet med lateksproduksjon. De eldste kjente gummiballene stammer fra ofringsmyra i El Manatí, et tidlig olmekisk-relatert sted i Coatzacoalcoselvas nedslagsfelt. Innbyggere i området, og seinere arkeologer, har funnet et dusin baller med diametere fra 10 til 22 cm i ferskvannskilden der. Fem av disse ballene er datert til den tidligst kjente bosettingsperioden, omtrent 1700–1600 f.Kr.

Disse gummiballene ble funnet sammen med andre nedgravde offergaver, noe som tilsier at ballspillet allerede på dette tidspunktet hadde religiøse og rituelle konnotasjoner. Et «steinåk» av den typen som ofte forbindes med mesoamerikanske ballspillbaner, skal også ha blitt funnet av lokale innbyggere på stedet. Dette er en ytterligere indikasjon på at gummiballene stammer fra ballspillet og ikke bare var del av en annen type offergave.

På det olmekiske utgravningsstedet San Lorenzo Tenochtitlán, som befinner seg like i nærheten, har man også funnet en rekke figuriner av ballspillere som kan dateres så langt tilbake som til 1250–1150 f.Kr. I tillegg har man funnet en rudimentær ballspillbane datert til en seinere periode, rundt 600–400 f.Kr.

Fra de tropiske lavlanda spredte spillet seg antakeligvis til det sentrale Mexico. Fra rundt år 1000 f.Kr. eller tidligere ble ballspillerfiguriner lagt i graver i Tlatilco, og lignende figuriner fra samme periode har blitt funnet i det nærliggende Tlapacoya. Det var også rundt denne perioden at de såkalte Xochipala-figurene ble produsert i Guerrero. Selv om det ikke har blitt funnet like gamle ballspillbaner i Tlatilco eller Tlapacoya, kan det likevel hende at spillet ble praktisert i disse områdene, på baner som har forsvunnet med åra.

Det er beviser fra år 300 f.Kr. på at det på dette tidspunktet ble spilt ballspill over store deler av Mesoamerika, deriblant ballspillbaner i den sentrale Chiapasdalen (de nest eldste banene som er funnet, etter Paso de la Amada) og i Oaxacadalen, og keramikktablåer i det vestlige Mexico.

Det er funnet baner så langt sør som Nicaragua, og muligens så langt nord som Arizona i USA.

Spillet

En moderne ulamaspiller i Sinaloa. Påkledninga ligner den som de aztekiske spillerne brukte.

Foto: Manuel Aguilar-Moreno / CSULA Ulama Project

Som man kan forvente av et spill som har blitt praktisert over en så lang periode av så mange kulturer, har detaljene variert over tid og fra sted til sted, så det mesoamerikanske ballspillet kan kanskje helst ses på som en familie av beslekta idretter. Det kalles juego de pelota på spansk, pitz på klassisk maya og ullamaliztli på klassisk nahuatl.

Hoftevarianten er generelt sett den som vanligvis regnes som det ekte mesoamerikanske ballspillet, og forskerne tror at denne varianten var den opprinnelige, og kanskje den eneste, som ble spilt på de oppmurte ballspillbanene. Det er sterke arkeologiske beviser på varianter av spillet hvor ballen ble slått med trestokker (for eksempel en mural i Teotihuacán som viser et spill som minner om landhockey), rekkerter, balltrær, håndsteiner og underarmene, kanskje av og til også en kombinasjon av disse. De ulike spilltypene hadde sine egne ballstørrelser, utstyr, baner og regler.

Kampene ble spilt både mellom to enkeltpersoner og mellom to lag med flere spillere. Noen kamper ble spilt på midlertidige baner for moro skyld, mens andre var formelle forestillinger på store steinbaner og førte til menneskeofring.

Selv uten menneskeofring kunne spillet være brutalt, og det var ofte alvorlige skader forårsaka av den harde og tunge ballen. Dagens hofte-ulamaspillere har «kroniske hematomer», mens den spanske krønikeren Diego Durán skrev for nesten 500 år siden at noen hematomer var så alvorlige at de måtte stikkes opp. Han fortalte også at noen spillere ble drept når ballen «traff dem i munnen eller magen eller tarmene».

Regler

Man veit lite om reglene i de forskjellige variantene av ballspillet. I ulama minner reglene om volleyball uten nett, hvor hvert lag holder seg på hver sin banehalvdel. I den vanligste varianten av ulama slås ballen fram og tilbake med hoftene helt til et av laga mislykkes i å slå den tilbake eller den slås ut av banen.

I den postklassiske perioden begynte mayaene å plassere vertikale steinringer på hver side av banen ved midtstreken, og ballen skulle slås gjennom en av dem for å skåre. Denne måten å spille på ble overtatt av de seinere toltekiske og aztekiske kulturene.

I det aztekiske ballspillet som spanjolene var vitne til på 1500-tallet, mista laget poeng når man lot ballen sprette mer enn to ganger før man sendte den tilbake til det andre laget, når man lot ballen gå ut av banen eller når man prøvde å sende den gjennom en av steinringene uten å lykkes. Ifølge 1500-tallskrønikeren Motolinía, fikk man poeng hvis ballen traff endeveggen på den motsatte sida av banen, mens den endelige seieren gikk til det laget som fikk ballen gjennom en ring. Det var imidlertid sjelden man klarte å få ballen gjennom en ring – ringene i Chichen Itza, for eksempel, befant seg seks meter over bakken – og de fleste kampene ble vunnet på poeng.

Påkledning og utstyr

Påkledinga, hodeplagga og hanskene, alt som ikke var av stein, har for lengst forsvunnet, og forskerne må basere seg på kunstverk – malerier og tegninger, steinrelieffer og figuriner – for å vite hvordan de førkolumbiske ballspillerne var kledd og hvilket utstyr de brukte. Påkledninga og utstyret varierte betraktelig både i type og størrelse. For eksempel kan man se hatter og masker på flere relieffer i Dainzú, mens muraler i Teotihuacán viser menn som spiller med kjepper og skjørt.

Den grunnleggende påkledninga i hoftespillet besto i et hofteklede, av og til supplert med hoftebeskyttere av lær. Hoftekleder er funnet på de eldste ballspillerfigurinene fra Tlatico, Tlapacoya og olmekerkulturen, og kan ses på en tegning av Christoph Weiditz fra 1528. De brukes også sammen med hoftebeskyttere av dagens ulamaspillere.

I mange kulturer hadde spillerne ytterligere beskyttelse i form av en tjukk hofteholder, sannsynligvis lagd av fiber eller tre, dekka av stoff eller lær. På grunn av materialene de var lagd av, har ingen av disse hofteholderne blitt bevart, men man har funnet et «åk» av stein. Det har feilaktig blitt kalt dette av tidlige arkeologer på grunn av likheten med et åk; steinåket var sannsynligvis for tungt til å kunne brukes under spillet, og ble antakelig bare brukt før og etter kampene i rituelle handlinger. I tillegg til å gi en viss beskyttelse mot ballen, kan hofteholderen og åket også ha hjulpet til å slå ballen med større styrke enn bare med hofta. I tillegg hadde noen spillere brystbeskyttere som kaltes palmas, som ble satt inn i åket og sto opp foran brystet.

Man kan også se knebeskyttere hos spillere fra mange områder og tidsepoker, og de blir også brukt av underarms-ulamaspillere i dag. En type strømpebånd kan også ses ofte. Det ble båret rett under kneet eller rundt ankelen, men det er ikke kjent hvilken funksjon det hadde. På det antatte ballspillerrelieffet fra Dainzú fra rundt 500 f.Kr., samt på de aztekiske spillerne som ble tegna av Weiditz 2000 år seinere, kan man se hansker. Hjelmer og forseggjorte hodeplagg (sannsynligvis bare brukt i rituelle sammenhenger) er også vanlige i framstillinger av ballspillere. Hodeplagg er særlig framtredende på mayiske malte vaser og på figuriner fra Jainaøya. Mange ballspillere fra den klassiske perioden (200–900 e.Kr.) har knebeskytter på høyre kne og ikke på det venstre, og har den høyre underarmen innsurra.

Ballen

I denne detaljen fra Codex Borgia, fra slutten av 1400-tallet, bærer den aztekiske guden Xiuhtecuhtli en gummiball til et tempel. På ballen står det en quetzalfjær, som var en del av offergava.

Man er ikke sikre på størrelsen og vekta til ballene som ble brukt i ballspillet. Det er funnet flere dusin baller, men disse ble opprinnelig brukt som offergaver, og det fins ikke beviser for at de noen gang ble brukt til å spille med. Noen av disse offerballene ble lagd kun for å brukes som offergaver.

Ved å basere seg på ballene som brukes i moderne ballspill, de gamle gummiballene og andre arkeologiske funn, tror de fleste forskere at hofteballene var omtrent 20 cm i diameter, omtrent som en volleyball, og veide mellom tre og fire kilo, rundt 15 ganger mer enn en luftfylt volleyball. Ballen som ble brukt i hånd- og kjepp-variantene av mesoamerikansk ballspill var antakelig litt større og tyngre enn en moderne basketball.

Noen mayaillustrasjoner viser baller på én meter eller mer i diameter. Det er akademisk konsensus om at disse illustrasjonene er overdrevne eller symbolske, akkurat som hodeplagga til de portretterte spillerne.

Banen

Ballspillet ble som oftest spilt på store, oppmurte baner. Formen på banene endra seg bemerkelsesverdig lite i løpet av 2700 år. Det er identifisert over 1300 mesoamerikanske ballspillbaner, over 60 % av dem de siste 20 åra. Selv om det er enorm variasjon i størrelsen, har alle banene samme form: et langt, smalt spilleområde med sidevegger med horisontale og skrå (eller mer sjeldent, vertikale) overflater. Veggene ble ofte dekorert og malt i friske farger. De eldste banene hadde spilleområder med åpne ender, mens yngre baner hadde lukkede ender, noe som gir dem en -form når de ses ovenfra.

Tverrsnitt av noen av de mest typiske ballspillbanene

Selv om forholdet mellom lengde og bredde holdt seg ganske konstant på 4:1, var det svært stor variasjon i størrelsen på banene. Spilleområdet på Den store ballspillbanen i Chichen Itza, som er Mesoamerikas definitivt største, er 96,5 meter langt og 30 meter bredt, mens Den seremonielle banen i Tikal bare er 16 ganger 5 meter.

Over hele Mesoamerika ble ballspillbaner bygd og brukt i mange generasjoner. Selv om man har funnet ballspillbaner i de fleste av de største ruinområdene, er de ikke jevnt fordelt verken tidsmessig eller geografisk. For eksempel har den seinklassiske byen El Tajín, den største byen i den ballspillgale kulturen klassisk Veracruz, minst 18 baner, mens Cantona, en nærliggende by fra samme tid, har aller flest med 24. I nordlige Chiapas og det nordlige mayiske lavlandet, på sin side, er det relativt få, og enkelte store byer, blant annet Teotihuacán, Bonampak og Tortuguero, har ikke en eneste ballspillbane, selv om det er funnet illustrasjoner av ballspillet der.

En av de tre ballspillbanene i Xochicalco

Steder med godt bevarte ballbaner er blant annet Tikal, Yaxha, Copán, Iximche, Monte Albán, Uxmal, Mixco Viejo, Zaculeu og Xochicalco.

Ballspillbanene var offentlige rom, og i tillegg til selve ballspillet ble de brukt til en rekke ulike kulturelle arrangementer og rituelle aktiviteter, slik som musikkforestillinger og festivaler. Avbildninger viser ofte musikere som spiller under ballspillkamper, og votivgaver som ble begravd på hovedbanen i Tenochtitlan omfatter miniatyrfløyter, okarinaer og trommer. En førkolumbisk keramikkbit fra vestlige Mexico viser noe som ser ut som en brytekamp på en ballbane.

Kulturelle aspekter

Krigføring

Ballspillet var et ritual som var en svært viktig del av de mesoamerikanske kulturene, og hadde andre formål ut over det reint idrettslige. Fray Juan de Torquemada, en spansk misjonær og historiker fra 1500-tallet, forteller at den aztekiske herskeren Āxāyacatl spilte en kamp mot Xihuitlemoc, Xochimilcos leder, hvor han vedda årslønna si mot flere chinampaer i Xochimilco. Ixtlilxochitl, en samtidig av Torquemada, forteller at Topiltzin, toltekernes konge, spilte mot tre motstandere, hvorav vinneren skulle bli tildelt all makta.

Disse eksemplene og flere andre er gitt av mange forskere som har kommet med overbevisende argumenter for at ballspillet fungerte som en måte å unngå eller løse konflikter på uten å gå til krig, ved å løse uoverenskomster gjennom en ballspillkamp istedenfor et slag. Over tid utvida ballspillets rolle seg til ikke bare å omfatte ekstern mekling, men også til å bli en metode for å løse stridigheter og konflikter innad i samfunnet.

Denne teorien om spillet som «grensebevarende» eller «konfliktløsende» kan også forklare en del av den irregulære distribusjonen av ballspillbaner. Det virker å være en negativ korrelasjon mellom graden av politisk sentralisering og antall ballspillbaner på et sted. For eksempel Det aztekiske riket, med en sterk, sentralisert statsmakt og få eksterne rivaler, hadde forholdsvis få baner, mens den midtklassiske byen Cantona, med sine 24 ballspillbaner, hadde mange ulike kulturer under en relativt svak statsmakt.

Andre forskere støtter disse argumentene ved å peke på avbildningene av krigføring som er funnet på ballspillbanene. Den sørøstlige veggen på den sørlige ballspillbanen i El Tajín viser for eksempel en ballspiller som blir kledd i en krigsuniform. Krigsfanger er også en viktig del av ikonografien på ballspillbaner. Det er for eksempel flere keramikkfigurer som viser krigsfanger som holder baller, banen i Tonina var dekorert med skulpturer av krigsfanger, og man har funnet illustrasjoner av krigsfanger inne i baller i Yaxchilan og Tikal. Den moderne varianten ulama var «inntil nylig forbundet med krigføring, og mange rester av denne assosiasjonen fins fortsatt.»

Menneskeofring

Stelen med en halshugd ballspiller fra klassisk Veracruz-byen Aparicio (700–900 e.Kr.)

En av flere muraler fra den sørlige ballspillbanen i El Tajín, som viser ofring av en ballspiller

Sammenhengen mellom menneskeofring og ballspillet oppsto relativt seint, ikke tidligere enn den klassiske perioden. Denne forbindelsen var særlig sterk i klassisk Veracruz-kulturen og mayakulturene, hvor de mest eksplisitte illustrasjonene av menneskeofring kan ses på veggene til ballspillbanene, for eksempel i El Tajín (850–1100 e.Kr.) og Chichen Itza (900–1200 e.Kr.), eller den kjente stelen med en halshugd ballspiller fra klassisk Veracruz-byen Aparicio (700–900 e.Kr.). Det postklassiske religiøse og historiske mayadokumentet Popol Vuh relaterer også menneskeofring til ballspillet.

Fanger ble ofte avbilda i mayisk kunst, og man antar at disse ble ofra etter at de hadde tapt en arrangert rituell ballspillkamp. Mange illustrasjoner på banene i El Tajín og Chichen Itza viser ofring av ballspillere, muligens kapteinene til de tapende laga. Halshugging er spesielt forbundet med ballspillet; avkuttede hoder og hodeskaller er ofte avbilda i ballspillkunst fra den seine klassiske perioden og forekommer mange ganger i Popol Vuh. Det har også blitt spekulert i om de ble brukt som baller.

Symbolisme

I El Tajín ofra man ballspillere for å forsikre seg om at det ikke skulle bli slutt på pulque, en alkoholholdig drikk framstilt av agave. Fruktbarhet var et viktig tema i ballspillet helt fra begynnelsen av; ballspillerfiguriner fra den formative perioden, som ofte kunne være kvinner, har ofte maissymboler.

Solas bevegelse er forbundet med fruktbarhet, og man tror den sprettende ballen representerte sola, og ofringa av en ballspiller døden til sola, som deretter ville bli gjenfødt. I sin inherente dualitet representerer ballspillkampene en kamp mellom dag og natt, og/eller en kamp mellom livet og underverdenen. Målringene av stein sies å symbolisere soloppgang og solnedgang, eller jevndøgn.

Ved å spille ball deltok man i å vedlikeholde universets kosmiske orden og den rituelle gjenskapelsen av livet. Det var et spill som reflekterte livet ved at det inneholdt både hell, ferdigheter og juks. Laginnsatsen fikk individene til å samhandle og dele en felles kultur, og framheva menneskenes plass i universet.

Ballspillet i de mesoamerikanske sivilisasjonene

Mayaene

Den store ballspillbanen i Chichen Itza

Foto: Brian Snelson

Man har dechiffrert flere ord i klassisk maya som har med ballspillet å gjøre: Selve spillet ble kalt pitz, og orda for ball og ballspiller (pitziil) er avleda fra denne rota.

Den mayiske tvillingmyten som fortelles i Popol Vuh, understreker hvor viktig spillet var for mayaene som noe mer enn bare en idrett. Historien begynner med at heltetvillingenes far, Hun Hunahpu, og onkel, Vucub Hunahpu, spiller ball i nærheten av underverdenen, Xibalba. Herrene av underverdenen irriterer seg over bråket fra ballspillinga, og Xibalbas øverste herrer, En Død og Sju Død, sender ut ugler for å lure de to til å dra til Xibalbas ballspillbane, som ligger i den vestlige enden av underverdenen. Brødrene sovner og blir fanga og ofra av Xibalbas herrer, og blir deretter brent på ballspillbanen. Hun Hunahpu blir halshugd, og hodet hans blir hengt i et frukttre, som bærer de første kalebassene. Hun Hunahpus hode spytter i hendene til ei gudinne som går forbi, og hun blir gravid med heltetvillingene Hunahpu og Xbalanque.

Heltetvillingene finner etter hvert ballspillutstyret i farens hus og begynner å spille, igjen til Xibalbas herrers irritasjon, som inviterer dem til å spille i underverdenen. Hunahpu blir halshugd av flaggermus, men broren hans bruker en skvåsj som erstatning for Hunahpus hode, som nå brukes som ball av Xibabas herrer, helt til han får tatt det tilbake og plassert det tilbake på Hunahpus skuldre. Tvillingene spiller deretter mot Xibalbas herrer og vinner. De lykkes imidlertid ikke i å gjenopplive faren sin, og begraver ham på Xibalbas ballspillbane.

Tvillingmyten er en viktig motivasjon for å tolke ballspillet fra et mytologisk perspektiv. Den relaterer ballspillet til døden: banen ble et overgangssted, et stadium mellom liv og død. Langs midtlinja til baner fra den klassiske perioden avbilda man mytiske scener relatert til ballspillet, ofte omslutta av en firblading som symboliserte åpninga til en portal til en annen verden. Heltetvillingene selv er imidlertid vanligvis ikke representert i disse scenene, med bildet av Vucub Caquix som holder Hunahpuas avskårede arm, på banen i Copán, som et viktig unntak.

Teotihuacán

Ballspiller fra muralene i Tepantitla

Foto: Daquella Manera

Man har ennå ikke identifisert noen ballspillbane i Teotihuacán, noe som gjør det til den klart største byen fra den klassiske perioden uten bane. Ballspillet ser ut til å ha vært nærmest ikke-eksisterende ikke bare i Teotihuacán, men også i områder som Matacapan og Tikal, som var under teotihuacansk innflytelse.

Til tross for mangelen på bane var ikke ballspillet ukjent i Teotihuacán. Muralene i Tepantitla-komplekset viser en rekke mindre scener som synes å portrettere flere typer ballspill, blant annet en kamp med to spillere på en oppmurt bane med åpne ender, spillere med kjepper på en åpen bane bane med steinmonumenter som endemarkører, og separate avbildninger av spillere.

Det spekuleres i om spillet med kjepper utkonkurrerte hofte-ballspillet i Teotihuacán og Teotihuacán-influerte byer, og at hoftespillet tok tilbake posisjonen som den viktigste idretten i disse områdene først etter Teotihuacáns fall.

Aztekerne

Den aztekiske varianten av ballspillet kalles ullamaliztli. Ordet er avleda fra verbet ōllama («å spille ball»), som på sin side kommer fra substantivet ōlli («gummi»). Selve ballen ble kalt ōllamaloni, og banen ble kalt tlachtli. I aztekernes hovedstad Tenochtitlan ble den største banen kalt Teotlachco («På den hellige ballspillbanen»); her var det flere viktige ritualer som fant sted under festivalene i måneden panquetzaliztli, blant annet en ofring av fire krigsfanger til ære for Huitzilopochtli og budbringeren hans Payna.

For aztekerne hadde det religiøs betydning å spille ballspillet, men mens mayaene så på spillet som en kamp mellom underverdenens herrer og de jordiske motstanderne deres, så aztekerne på det som en kamp mellom nattkreftene leda av månen og stjernene representert av gudinna Coyolxauhqui og sønnene hennes, de 400 Huitznahuah, på den ene sida, og sola, personifisert ved Huitzilopochtli, på den andre sida. I tillegg til å ha en viktig rituell og mytisk betydning, var ballspillet også en idrett og et tidsfordriv som ble praktisert for moro skyld, selv om det aztekiske spillet hovedsakelig var et privilegium for de mest velstående.

Aztekiske ullamaliztlispillere som opptrer for kong Karl V i Spania, tegna av Christoph Weiditz i 1528

Unge aztekere lærte å spille ballspill på calmecac-skolen, og de beste kunne bli så kjente at de kunne spille profesjonelt. Det ble arrangert kamper i forskjellige bydeler og markeder, og det ble ofte gambla med store summer. Diego Durán, en tidlig spansk krøniker, sier at «disse stakkarslige menneskene [...] solgte barna sine for å vedde og brukte til og med seg selv som innsats og ble slaver».

Siden gummitreet Castilla elastica ikke fantes på det aztekiske høylandet, mottok aztekerne vanligvis baller og gummi som tributt fra lavtliggende områder hvor treet vokste. Codex Mendocino forteller at det ble importert 16 000 rågummiklumper til Tenochtitlan fra de sørlige provinsene hvert halvår, men ikke alt ble brukt til å produsere baller.

I 1528, like etter den spanske erobringa, sendte Hernán Cortés en gruppe aztekiske ballspillere til Spania for å opptre for Karl V, hvor de ble tegna av tyskeren Christoph Weiditz. Ved sida av fascinasjonen for sine eksotiske gjester ble europeerne forbløffa over de sprettende gummiballene.

Karibia

Ballspillet batey som spilles på mange karibiske øyer, blant annet Cuba og Puerto Rico, kan være en moderne variant av det mesoamerikanske ballspillet, og er kanskje nedarva fra mayaene.

Referanser

Ballspillbanen i Copán

Foto: José Porras

Markørstein fra ballspillbanen i Chincultic som viser en spiller i aksjon

Foto: Wolfgang Sauber

Litteratur

• Alegría, Ricardo E. (1951). «The Ball Game Played by the Aborigines of the Antilles». American Antiquity. Menasha, WI: Society for American Archaeology. 16 (4): 348–352. OCLC 27201871. doi:10.2307/276984. 
• Berdan, Frances F. (2005). The Aztecs of Central Mexico: An Imperial Society. Case Studies in Cultural Anthropology (2nd utg.). Belmont CA: Thomson Wadsworth. ISBN 0-534-62728-5. OCLC 55880584. 
• Blanchard, Kendall (2005). The Anthropology of Sport (Revised utg.). Bergin & Garvey. ISBN 0897893298. 
• Bradley, Douglas E. (1997). Life, Death and Duality: A Handbook of the Rev. Edmund P. Joyce, C.S.C. Collection of Ritual Ballgame Sculpture. Snite Museum of Art Bulletin, Vol. 1. Notre Dame, IN: University of Notre Dame. OCLC 39750624. 
• Bradley, Douglas E. (1993). The Lords of Life: The Iconography of Power and Fertility in Preclassic Mesoamerica (utstillingskatalog, 2. februar – 5. april 1992 utg.). Notre Dame, IN: Snite Museum of Art, University of Notre Dame. OCLC 29839104. 
• California State University, Los Angeles, Department of Anthropology, "Proyecto Ulama 2003" Arkivert 5. oktober 2013 hos Wayback Machine., besøkt 1. januar 2010.
• Carrasco, David (1998). Daily Life of the Aztecs: People of the Sun and Earth. The Greenwood Press "Daily Life Through History" series ISSN 1080-4749. Westport CT: Greenwood Press. ISBN 0-313-29558-1. OCLC 37552549. 
• Christenson, Allen J. (2007). Popol Vuh: The Sacred Book of the Maya: The Great Classic of Central American Spirituality. University of Oklahoma Press. ISBN 978-0806138398. 
• Coe, Michael D. (1986). Atlas of Ancient America. New York: Facts on File. ISBN 0-8160-1199-0. OCLC 11518017. 
• Colas, Pierre (2006). «A Game of Life and Death - The Maya Ball Game». I Nikolai Grube (red.). Maya: Divine Kings of the Rain Forest. Eva Eggebrecht og Matthias Seidel (ass. red.). Cologne, Germany: Könemann. s. 186–191. ISBN 3-8331-1957-8. OCLC 71165439. 
• Day, Jane Stevenson (2001). «Performing on the Court». I E. Michael Whittington (red.). The Sport of Life and Death: The Mesoamerican Ballgame (Published in conjunction with an exhibition of the same name organized by the Mint Museum of Art, Charlotte, NC. utg.). New York: Thames & Hudson. s. 65–77. ISBN 0-500-05108-9. OCLC 49029226. 
• Diehl, Richard (2004). The Olmecs: America's First Civilization. Ancient peoples and places series. London: Thames & Hudson. ISBN 0-500-02119-8. OCLC 56746987. 
• Ekholm, Susanna M. (1991). «Ceramic Figurines and the Mesoamerican Ballgame». I Vernon Scarborough og David R. Wilcox (red.). The Mesoamerican Ballgame. Tucson: University of Arizona Press. s. 241–249. ISBN 0-8165-1180-2. OCLC 22765562. 
• Espinoza, Mauricio (2002). «El Corazón del Juego: El Juego de Pelota Mesoamericano como Texto Cultural en la Narrativa y el Cine Contemporáneo». Istmo. 4. Arkivert fra originalen 24. mai 2007.  Arkivert 24. mai 2007 hos Wayback Machine.
• Filloy Nadal, Laura (2001). «Rubber and Rubber Balls in Mesoamerica». I E. Michael Whittington (red.). The Sport of Life and Death: The Mesoamerican Ballgame (Published in conjunction with an exhibition of the same name organized by the Mint Museum of Art, Charlotte, NC. utg.). New York: Thames & Hudson. s. 20–31. ISBN 0-500-05108-9. OCLC 49029226. 
• Garza Camino, Mercedes de la (1980). «El Ullamaliztli en el Siglo XVI». Estudios de Cultura Náhuatl. 14: 315–333. 
• Foster, Lynn V. (2002). Handbook to Life in the Ancient Maya World. Facts on File Library of World History. New York: Facts On File. ISBN 0-816-04148-2. 
• Hill, Warren D. (1998). «Ball court design dates back 3,400 years». Nature. 392: 878. doi:10.1038/31837. 
• Hosler, Dorothy (18. juni 1999). «Prehistoric Polymers: Rubber Processing in Ancient Mesoamerica». Science. 284 (5422): 1988. PMID 10373117. doi:10.1126/science.284.5422.1988. 
• Kurjack, Edward B. (1991). «Ballcourts of the Northern Maya Lowlands». I Vernon Scarborough og David R. Wilcox (red.). The Mesoamerican Ballgame. Tucson: University of Arizona Press. ISBN 0-8165-1180-2. OCLC 22765562. 
• Leyenaar, Ted (2001). «The Modern Ballgames of Sinaloa: a Survival of the Aztec Ullamaliztli». I E. Michael Whittington (red.). The Sport of Life and Death: The Mesoamerican Ballgame (Publisert i sammenheng med en utstilling med samme navn organisert av Mint Museum of Art i Charlotte, NC. utg.). New York: Thames & Hudson. s. 97–115. ISBN 0-500-05108-9. OCLC 49029226. 
• McKillop, Heather I. (2004). The Ancient Maya: New Perspectives. Santa Barbara, CA: ABC-CLIO. ISBN 1-57607-697-0. OCLC 56558696. 
• Metropolitan Museum of Art (2002). «Recent Acquisitions, A selection 2001-2002». The Metropolitan Museum of Art Bulletin. LX (2). 
• Miller, Mary Ellen (2001). «The Maya Ballgame: Rebirth in the Court of Life and Death». The Sport of Life and Death: The Mesoamerican Ballgame (Publisert i sammenheng med en utstilling med samme navn organisert av Mint Museum of Art i Charlotte, NC. utg.). New York: Thames & Hudson. s. 20–31. ISBN 0-500-05108-9. OCLC 49029226. 
• Miller, Mary Ellen (2004). Courtly Art of the Ancient Maya. London: Thames & Hudson. ISBN 0-500-05129-1. OCLC 54799516. 
• Miller, Mary Ellen (1993). The Gods and Symbols of Ancient Mexico and the Maya: An Illustrated Dictionary of Mesoamerican Religion. London: Thames & Hudson. ISBN 0-500-05068-6. OCLC 27667317. 
• Motolinia, Toribio de Benavente (1903). Memoriales. Paris. 
• Noble, John (2006). Mexico. Lonely Planet. ISBN 1740597443. 
• Orr, Heather (2005). «Ballgames: The Mesoamerican Ballgame». I Lindsay Jones (red.). Encyclopedia of Religion. Detroit: Macmillan Reference, Vol. 2. s. 749–752. 
• Ortíz C., Ponciano (1999). «Olmec Ritual Behavior at El Manatí: A Sacred Space» (PDF). I David C. Grove og Rosemary A. Joyce (red.). Social Patterns in Pre-Classic Mesoamerica: a symposium at Dumbarton Oaks, 9 and 10 October 1993 (PDF online reproduction) (Dumbarton Oaks etexts utg.). Washington, DC: Dumbarton Oaks Research Library and Collection. s. 225–254. ISBN 0-88402-252-8. OCLC 39229716. Arkivert fra originalen (PDF) 21. februar 2007. Besøkt 8. juni 2007. 
• Ortíz C., Ponciano (1992). «Las ofrendas de El Manatí y su posible asociación con el juego de pelota: un yugo a destiempo». I María Teresa Uriarte (red.). El juego de pelota en Mesoamérica: raíces y supervivencia. México D.F.: SigloXXI Editores og Casa de Cultura, Gobierno del Estado de Sinaloa. s. 55–67. ISBN 968-23-1837-8. 
• Quirarte, Jacinto (1977). «The Ballcourt in Mesoamerica: Its Architectural Development». I Alan Cordy-Collins og Jean Stern (red.). Pre-Columbian Art History. Palo Alto, California: Peek Publications. s. 191–212. ISBN 0-917962-41-9. 
• Santley, Robert M., Berman, Michael J. og Alexander, Rami T. (1991). «The Politicization of the Mesoamerican Ballgame and Its Implications for the Interpretation of the Distribtion of Ballcourts in Central Mexico». I Vernon Scarborough og David R. Wilcox (red.). The Mesoamerican Ballgame. Tucson: University of Arizona Press. ISBN 0-8165-1180-2. OCLC 22765562. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Schele, Linda; Miller, Mary Ellen (1986). The Blood of Kings: Dynasty and Ritual in Maya Art. Fort Worth, Texas: Kimball Art Museum. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Schuster, Angela M.H. (1998). «Newsbriefs: Mesoamerica's Oldest Ballcourt». Archaeology. 41 (4). Besøkt 8. juni 2007. 
• Schwartz, Jeremy. «Indigenous groups keep ancient sports alive in Mexico». Austin American-Statesman. Besøkt 1. januar 2010. 
• Scott, John F (2001). «Dressed to Kill: Stone Regalia of the Mesoamerican Ballgame». The Sport of Life and Death: The Mesoamerican Ballgame (Published in conjunction with an exhibition of the same name organized by the Mint Museum of Art, Charlotte, NC. utg.). New York: Thames & Hudson. s. 51–63. ISBN 0-500-05108-9. 
• Shelton, Anthony A. (2003). «The Aztec Theatre State and the Dramatization of War». I Tim Cornell og Thomas B. Allen (red.). War and Games. New York: Boydell Press. ISBN 978-0851158709. 
• Smith, Michael E. (2003). The Aztecs. Oxford: Blackwell Publishers. 
• Taladoire, Eric (2001). «The Architectural Background of the Pre-Hispanic Ballgame». The Sport of Life and Death: The Mesoamerican Ballgame (Published in conjunction with an exhibition of the same name organized by the Mint Museum of Art, Charlotte, NC. utg.). New York: Thames & Hudson. s. 97–115. ISBN 0-500-05108-9. OCLC 49029226. 
• Taladoire, Eric (2003) Could We Speak of the Super Bowl at Flushing Meadows?: La pelota mixteca, a third pre-Hispanic ballgame, and its possible architectural context, Ancient Mesoamerica (2003), 14: 319-342, besøkt 1. januar 2010.
• Taladoire, Eric og Benoit Colsenet (1991). «'Bois Ton Sang, Beaumanior':The Political and Conflictual Aspects of the Ballgame in the Northern Chiapas Area». I Vernon Scarborough og David R. Wilcox (red.). The Mesoamerican Ballgame. Tucson: University of Arizona Press. ISBN 0-8165-1180-2. OCLC 22765562. 
• Wilcox, David R. (1991). «The Mesoamerican Ballgame in the American Southwest». I Vernon Scarborough og David R. Wilcox (red.). The Mesoamerican Ballgame. Tucson: University of Arizona Press. s. 101–125. ISBN 0-8165-1180-2. OCLC 22765562. 
• Wilkerson, S. Jeffrey K. (1991). «Then They Were Sacrificed: The Ritual Ballgame of Northeastern Mesoamerica Through Time and Space». I Vernon Scarborough og David R. Wilcox (red.). The Mesoamerican Ballgame. Tucson: University of Arizona Press. ISBN 0-8165-1180-2. OCLC 22765562. 
• Zender, Mark (2004). «Glyphs for “Handspan” and “Strike” in Classic Maya Ballgame Texts» (PDF). The PARI Journal. IV (4). Arkivert fra originalen (PDF) 10. september 2008. Besøkt 1. januar 2010. 

Eksterne lenker

• (en) Mesoamerican ballgame – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Mesoamerican ballgame – galleri av bilder, video eller lyd på Commons