Martita Hunt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Martita Hunt

Martita Hunt (30. januar 190013. juni 1969) var en engelsk skuespiller på teater og i film.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Hunt ble født i Buenos Aires i Argentina i 1900 av britiske foreldre, Alfred og Marta Hunt (pikenavn Burnett). Hunt tilbrakte de første ti årene i Argentina før hun sammen med sine foreldre reiste til England for å gå på Queenwood Ladies' College i Eastbourne, og deretter begynte sin utdannelse som skuespiller under veiledning av blant annet Genevieve Ward.

Tidlig teaterkarriere[rediger | rediger kilde]

Hunt begynte skuespillerkarriren i Liverpool før hun flyttet til London hvor hun først opptrådte i Stage Societys produksjon av Ernst Tollers The Machine Wreckers ved Kingsway Theatre i mai 1923. I årene 19231929 opptrådte hun som Principessa della Cercola i W. Somerset Maughams Our Betters (Globe, 1924) og som Fru Linden i Henrik Ibsens Et dukkehjem (Playhouse, 1925) på West End, foruten engasjement i klubbteatre som Q Theatre og Arts Theatre, og en sesong i 1926 ved det lille teateret Barnes Theatre under Victor Komisarjevsky hvor hun spilte Charlotta Ivanovna i The Cherry Orchard og Olga i Three Sisters.

I september 1929 ble hun en del av staben i Old Vic, da ledet av Harcourt Williams, og i de påfølgende åtte månedene spilte hun Béline i Molières Den innbilte syke, dronning Elizabeth i George Bernard Shaws The Dark Lady of the Sonnets, og Lavinia i Shaws Androcles and the Lion. Imidlertid var hun mer kjent i sin tid for en rekke av Shakespeare-roller, pleieren i Romeo og Juliet, Portia i Kjøpmannen i Venedig, dronningen i Rikard II, Helena i En midtsommernattsdrøm, og Partia i Julius Cæsar, inkludert en del sammen med John Gielgud, som da hun var Rosalind i Som dere vil ha det og lady Macbeth i Macbeth. Donald Roy har sagt om henne at[1]:

«Med en fengslende framtoning og en dominerende tilstedeværelse på scenen viste hun seg mest effektiv som sterke, tragiske karakterer, hennes Gertrude i Hamlet har blitt regnet av en del kritikere som det fineste de noensinne har sett».

Etter et kortvarig opphold på Old Vic for å spille Emilia i deres Othello i 1938, vendte hun tilbake til West End hvor hun framstilte Edith Gunter i Dodie Smiths Autumn Crocus (Lyric, 1931), hertuginnen av Rousillon i All's Well that Ends Well (Arts, 1932), Lady Strawholme i Ivor Novellos Fresh Fields (Criterion, 1933), Liz Frobisher i John Van Drutens The Distaff Side (Apollo, 1933), Barbara Dawe i Clemence Danes Moonlight is Silver (Queen's, 1934), Theodora i Elmer Rices Not for Children (Fortune, 1935), Masha i Anton Tsjekhovs The Seagull (New Theatre, 1936), moren i en engelsk versjon av Garcia Lorcas Bodas de sangre kalt Marriage of Blood (Savoy, 1939), Léonie i Jean Cocteaus Les parents terribles (Gate, 1940), Mrs Cheveley i Oscar Wildes An Ideal Husband (Westminster, 1943), og Cornelia i John Websters The White Devil (Duchess, 1947).

Tidlige filmkarriere[rediger | rediger kilde]

Hunt deltok også i flere populære filmer i enten som cameo eller mindre roller som Good Morning Boys (1937), Trouble Brewing (1939), og The Man in Grey (1943). Det tok over tyve år før hun fikk en filmsuksess. The Wicked Lady (1945) ble en internasjonal suksess, og hennes neste filmrolle var som miss Havisham i Great Expectations (1946), en gjentagelse av hennes framførelse i teaterversjonen fra 1939, og som gjorde henne kjent som filmskuespiller. Alec Guinness, som spilte Herbert Pocket i den samme teaterutgaven, opptrådte også i filmen.

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

Fra denne tiden av delt hun sitt arbeid mellom britiske filmer, amerikanske filmer og teateret. Hun vant en Tony Award i 1949 for hennes debut på Boradway som grevinne Aurelia i den engelskspråklige premieren av den franske dramatikeren Jean Giraudouxs stykke The Madwoman of Chaillot (La Folle de Chaillot).

Denne suksessen synes å ha plassert henne i en rolle som grande dame, eksentrisk og snobbete. Hun ble karakterisert «så kongelig at det var vanskelig å innse at ikke var det. Høy og statelig av utseende med et langt distingvert ansikt rammet inn av et elegant lue av hår, vennlige nøttebrune øyne og en myk og lavmælt stemme med en perfekt distinksjon gjorde henne svært egnet til å spille aristokrater».[2]

Hennes siste rolle i teateret var som Angélique Boniface i Hotel Paradiso ved Winter Garden i mai 1956 hvor hun igjen spilte mot Alec Guinness.

Hun døde av akutt astma i sitt hjem i Hampstead i London den 13. juni 1969, 69 år gammel. Hun giftet seg aldri, men var tante til skuespilleren Gareth Hunt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oxford Dictionary of National Biography, artikkel «Martita Hunt»
  2. ^ Great Character Actors: Martita Hunt (1900 - 1969)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]