Macabebe-speiderne

Macabebe-speidere (1900)

Macabebe-speiderne (engelsk Macabebe Scouts) var en avdeling på omkring 5 000 mann alliert med den amerikanske hær under den filippinsk-amerikanske krig (1899 –1913). Da de tok den filippinske general Emilio Aguinaldo til fange i 1901 var krigen i det alt vesentligste over, selv om det var spredt geriljavirksomhet i over ti år til. I 1901 ble de organisert som en avdeling i selve den amerikanske hær og ble fra da kalt Philippine Scouts. De kjempet tappert under den annen verdenskrig.

Hvem var «macabebene»?

Macabebene beskrives av og til som en filippinsk «stamme».^{[trenger referanse]} Det som er korrekt, er at de var, og er, en gruppe kapampangantalende filippinere (såkalte «pampangeños», i motsetning til f.eks. tagalogene) med sine geografiske røtter i den delen av dagens provins Pampanga som ligger i og rundt Macabebe, som var deres gamle hovedstad.^{[trenger referanse]}

Selv om historien om Macabebe-speiderne i strikt forstand kunne avgrenses til første fase av den filippinsk-amerikanske krig, gir det mer mening å gå gjennom denne gruppens og i videre forstand pampangeñoenes militære historie helt fra begynnelsen av den spanske erobring av Filippinene.^{[trenger referanse]}

Selv om macabebene var er en distinkt undergruppe av pampangeñoene, er det i noen perioder av historien slik at macabebene må leses som synonymt med alle pampangeñoer.^{[trenger referanse]} Da de ble kalt «Macabebe-speidere», var de aller fleste av dem fra Macabebe, hvis befolkning i 1910 ble oppgitt til ca. 21 000.^{[trenger referanse]}

Kamp mot Spania

Macabebene dukker først opp i nedtegnet historie i 1571.^{[trenger referanse]} Etter kortvarig motstand mot den spanske generalguvernør Miguel Lopez de Legazpis styrker, hadde tagalogene i og rundt Maynilad, under høvdingene under Lakandula av Tondo og Rajah Soliman (eller Sulayman) av Maynilad underkastet seg det spanske styre. Men pampangeñoene under Tarik Soliman av Macabebe, som både hadde et annet språk enn tagalogene og hadde en distinkt identitet og kultur) ville ikke underkaste seg.

Tarik Soliman, formodentlig en muslim,^{[trenger referanse]} førte flere hundre macabeber i 20 eller 30 båter (paraos) fra Macabebe og Hagonoy langs vannveiene helt ned til Tondo, der de først hånte Lakandula og Sulayman for å ha underkastet seg ang mga puting mukha (dem med hvite ansikter, spanjolene). Deretter avslo de Legazpis tilbud om fred og vennskap. Under slaget i Bankusay-bukten satt høvdingen helt foran i den fremste båten, og ble drept av spanjolenes første kanonade. Da spanjolene senere befestet sin stilling i Pampanga, omgikk de først byene Macabebe, Betis og Lubao, der det antagelig var et visst muslimsk innslag.^{[trenger referanse]} Da resten av området var på spanske hender, underkastet også de seg.

Kamp mot kinesiske sjørøvere

Noen år senere, i 1574, hjalp macabebene spanjolene med å slå tilbake angrep fra den kinesiske sjørøveren Limahong herjet langs pampangeñoenes kyster og som prøvde å erobre Manila og senere prøvde å etablere seg i Lingayenbukta i Pangasinan. Denne alliansen innvarslet et vennskap mellom spanjoler og pampangeñoer som varte helt til det spanske koloniveldes sammenbrudd i 1898.

Det som var av motstand mot spanjolene i det sentrale Luzon, var gjerne knyttet til tagalogene. Ettersom pampangeñoene ikke hadde noe til overs for tagalogene, falt de det også av den grunn det naturlig å kjempe på spansk side.^{[trenger referanse]}

Spanjolenes støttespillere

Macabebene hjalp spanjolene med å kolonisere resten av de filippinske øyer. De var også støttetropper under Spanias koloniseringsekspedisjoner til land som Vietnam, Kina, Siam og Malaccahalvøya.

I 1603 tok tropper fra Pampanga del i en militæroperasjon mot kinesere som gjorde opprør. Det endte med at spanjolene massakrerte store deler av den kinesiske befolkning i og rundt Manila.^{[trenger referanse]} Noen pampangeñoer ble på grunn av sin innsats deretter utnevnt til kapteiner i den spanske hær.^{[trenger referanse]}

Fra da av og frem til spanskeveldets avslutning, var det alltid minst én pampangeñoavdeling tilknyttet de spanske styrker.^{[trenger referanse]} På 1600-tallet var den med på å bekjempe nederlenderne, og med på den kortvarige spanske okkupasjon av Molukkene. Den var også med på å nedkjempe en oppstand på øya Panay i Visayas.

Uten macabebenes militære innsats ville muligens spanjolene ikke klart å stå i mot angrepene fra sine nordeuropeiske protestantiske kolonistrivaler, nederlenderne og engelskmennene. Minnet om seieren ved La Naval feires i dag ikke bare i Manila, men også i Pampanga.^{[trenger referanse]}

Et kongelig dekret av 1636 beordret en «pasifisering» av Mindanao. To store kompanier bestående for det meste av filippinere fra Pampanga og Cebu inngikk de en styrken som dro avsted under ledelse av generalguvernør Sebastian Hurtado de Corcuera. Styrken seilte avsted i elleve store skip med 760 spanske infanterister fordelt på syv kompanier.^{[trenger referanse]} De benyttet Zamboanga som base og fikk grundig trening, og ble rettledet om forholdene av to høvdinger, Datu Suksukan av Zamboanga og Datu Piatong for lutaosene.

I 1640 deltok pampangeñoene i nok en operasjon mot kineserne. Under ledelse av Francisco Laksamana (en etterkommer av Lakan Duka) nedkjempet 4 000 pampangatropper i spansk tjeneste de kinesiske opprørere i åsene ved Antipolo,^{[trenger referanse]} og berget dermed Manila. Som anerkjennelse for sine bragder ble han gjort til kommandør for Fort Santiago i Manila – for 24 timer. Denne gesten var den største militære heder spanjolene noensinne skulle gi en filippiner i hele koloniperioden.^{[trenger referanse]}

På 1700-tallet kjempet pampangeñoene til stadighet mot muslimer som herjet kystene i Visayas og annet steds, og gjorde også en stor innsats mot de invaderende britiske styrker. Særlig kjent er de for et raid bak de britiske linjer, under Francisco Manalastas, som var viden kjent for sitt vågemot.^{[trenger referanse]} Selv om de ikke nådde sitt mål å ta livet av den britiske general William Draper, fikk de med bare pil og bue og lanser utrettet stor skade der de angrep briter bevæpnet med musketter og bajonetter.

Macabebene og den filippinske revolusjon

Macabebespeiderne oppsporte skjulestedet til revolusjonsgeneralen Emilio Aguinaldo; etter at han ble tatt til fange var den amerikanske seier sikret.

Foto: Emilio Aguinaldo (ca. 1898)

Da den filippinske revolusjon brøt ut i august 1896, stilte macabebene seg på spanjolenes side, selv om de øvrige pampangeños i det store og hele sluttet seg til revolusjonen.^{[trenger referanse]} Macabebene beskyttet retirerende spanske tropper, reddet spanske prester og munker og bragte de spanske offiserers familier i sikkerhet.^{[trenger referanse]}

Mot slutten av 1897 gjorde macabebetroppene en meget god figur i kampene mot revolusjonære styrker på Arayatfjellet i Pampanga.^{[trenger referanse]} På grunn av sin sterke troskap til spanjolene søkte provinsialguvernør Jose Canovas den spanske regjering om å gi provinsen Pampanga tittelen «meget lojal» (Muy Leal).^{[trenger referanse]}

Som represalie mot disse styrkene brente revolusjonsgeneralen Antonio Lunas styrker byen Macabebe ned til grunnen og massakrerte befolkningen.^{[trenger referanse]} Det er på den bakgrunn man må forstå at macabebene straks allierte seg med amerikanerne da de gjenopptok kampen mot de filippinske frihetskjempere i 1899.^{[trenger referanse]}

De pampangeñoer som sluttet seg til revolusjonen var i flertall, og de var også effektive soldater.^{[trenger referanse]} Opprøret mot Spania begynte ikke for alvor i Pampanga før den 3. juni 1898, og da skulle det ta under én måned før spanjolene var drevet ut. Mange av pampangeñoene hadde tidligere vært i spansk tjeneste og fått militær opplæring og erfaring i Ternate, Zamboanga, Jolo, Caraga og andre steder.

Macabebespeiderne hjelper amerikanerne

Hundrevis av macabeber lot seg organisere som «Macabebe Scouts» i 1899, og med sin lokalkunnskap var de meget nyttige for amerikanerne, hvis egne tropper dessuten slet i tropeklimaet.^{[trenger referanse]}

Initiativet til å rekruttere dem kom ikke fra dem selv eller fra andre pampangeños, men fra tidligere revolusjonsoffiserer av ikke-pampangeño-bakgrunn som hadde brutt med Aguinaldo, Tal Placido, Segismundo og Segovia. Det var dem som gav amerikanerne ideen.^{[trenger referanse]} Det ble etterhvert omkring 5 000 «Macabebe Scouts».^{[trenger referanse]}

Macabebenes innsats på amerikansk side har forsterket den gamle motvilje blant tagalogene mot folk fra Pampanga.^{[trenger referanse]} Det var macabebene som fant general Emilio Aguinaldos skjulested i Palanan nordøst på Luzon, og det var ved deres krigslist at han ble fanget i 1901. De utgav seg som tagaloger på Aguinaldos side og ankom Palanan med en stor gruppe amerikanske tropper som likesom skulle være deres fanger.

Macabebene blir «Philippine Scouts»

USAs president og kongress var begeistret over at Aguinaldo ble tatt, og autoriserte at macabebespeiderne kunne innrulleres som styrker i selve den amerikanske hær. De ble kalt «Philippine Scouts», og fikk en høy stjerne i amerikansk opinion.^{[trenger referanse]} Amerikanske offiserer så på det som særlig ærefullt å tjenestegjøre i denne avdelingen.^{[trenger referanse]}

I 1908 ble de gitt adgang til offisersutdannelse på det amerikanske militærakademi i West Point i New York. Det førte til at det også kom filippinske offiserer i kommandoposisjoner. På 1920- og 1930-tallet ble de regnet blant den amerikanske hærs mest effektive enheter.^{[trenger referanse]}

I 1919–20 ble «Philippine Scouts» omorganisert og gruppert som det 43., 45. og 57. infanteriregiment, det 24. og 25. artilleriregiment og det 26. kavaleriregiment og i egne kystartilleri-, sanitets- og kvartermesterenheter. De var fremdeles segregert fra amerikanerne, med unntak av det i det integrerte 808. militærpolitikompani. De viktigste forlegningene var i provinsen Pampanga.

På 1930-tallet var «Philippine Scouts» i kamp på øyene Jolo og Palawan.

Annen verdenskrig

Filippinske fanger under «Dødsmarsjen fra Bataan» 1942.

Da annen verdenskrig brøt ut, meldte filippinere seg fra alle landsdeler for å tjenestegjøre i de amerikanske styrker. Allerede den 31. juli 1941, altså før japanerne angrep Filippinene i desember, var det ca. 22 500 filippinere i de amerikanske styrker i landet.^{[trenger referanse]} Av dem var ca. 12 000 «Philippine Scouts».^{[trenger referanse]} De ble nå rekruttert fra alle deler av Filippinene.

Ved krigsutbruddet var de dels i forlegninger i Pampanga (Fort Stotsenburg) og rett sør for Manila (Fort William McKinley), dels del av havneforsvaret ved Manila og ved marinebasen i Subic Bay i provinsen Zambales.

De kjempet tappert på Bataan-halvøya i 1942. Den 6. mai 1942 overgav de seg til japanerne, og var blant de mange amerikanske og filippinske fanger som måtte utstå den brutale «dødsmarsjen» fra Bataan nordover til fangeleirer på Luzons sentrale sletteland.

Litteratur

• Edward M. Coffman: The Philippine Scouts 1899–1942. In: ACTA, Vol. 3, 1978, S. 68–73
• James K. Eyre: The Philippine Scouts: United States Army Troops Extraordinary. In: The Military Engineer, Vol. 35, April 1942
• Karl Hack, Tobias Rettig (utg.): Colonial Armies in Southeast Asia. Abingdon 2006, ISBN 978-0-415-33413-6, Kap. 7: American Exceptionalism in Colonial Forces?
• Edwin Herbert: Risings and Rebellions 1919–1939. Nottingham 2007, ISBN 1-901543-12-9
• D. Laurie: The Philippine Scouts: America’s Colonial Army, 1899–1913. In: Philippine Studies, Vol. 37, 1987, S. 174–191
• K. Whitehead: Odyssee of a Philippine Scout.
• James Richard Woolard: The Philippine Scouts: the development of America’s colonial army. Diss., Ohio State Univ., 1975