Sebastian Hurtado de Corcuera

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sebastián Hurtado de Corcuera

Sebastián Hurtado de Corcuera (født i Berbenda nær Burgos i Spania – død 12. august 1660Tenerife, Kanariøyene) var guvernør i Panama og senere generalguvernørFilippinene (25. juni 163511. august 1644, senere guvernør på Kanariøyene (16591660).

Han var medlem av den spanske militærorden alcántararidderne. Han tjenestegjorde i mange år i Flandern, og utmerket seg som ung kaptein under beleiringen av Breda. Deretter ble han kommandant over havnen i Callao i det spanske visekongedømmet Peru, så generalkaptein for kavaleriet i visekongedømmet, og deretter guvernør i Panama (16321634).

Da han seilte fra Acapulco til sin nye stilling som generalguvernør på Filippinene, hadde han med seg store militære forsterkninger, blant annet fra Peru. Dette var styrker han hadde tatt med seg fra Ayacucho. Han hadde også med seg jesuitter til landet, noe som ikke falt i god jord hos de katolske ordenssamfunnene som allerede arbeidet på Filippinene, særlig ikke blant dominikanerne.

Han ankom Manila den 25. juni 1635. Som generalguvernør var han stadig i konflikt med erkebiskopen av Manila og kirkens folk i det øvrige. Det begynte med det samme: Særlig alvorlig stormet det rundt den nye biskopen av Nueva Caceres, den meksikanske augustineren Francisco Zamudio. Erkebiskop Hernando Guerrero av Manila tok avstand fra Zamudios disposisjoner og prøvde å annullere dem. Det hele var en del av en innviklet strid der det også dreide seg om ordensgeistlighet mot sekulargeistlighet. Generalguvernøren, som også av andre grunner var i konflikt med erkebiskopen, sendte tilslutt erkebiskopen i eksil til landsbyen Mariveles sør på Bataan-halvøya. Det var ikke særlig langt unna, og erkebiskopen hadde rukket å utnevne en dominikaner til midlertidig stattholder for erkebispedømmet før han reiste. Ettersom generalguvernøren skyndte seg å utnevne biskop Zamudio, og man begynte å ekskommunisere hverandre, var den katolske kirke på øyene truet av skisma.

Året før Hurtado de Corcueras ankomst, hadde moroangrepene i Visayas nådd nye høyder. Hurtado de Corcuera fortsatte bygningen av den store festningen Fuerza de San José (i Zamboanga) og ledet militærekspedisjoner mot moroene (muslimene) på Mindanao. Et kongelig dekret av 1636 beordret en «pasifisering» av Mindanao. To store kompanier bestående for det meste av filippinere fra Pampanga og Cebu inngikk de en styrken som dro avsted under ledelse av Hurtado de Corcuera. Styrken seilte avsted i elleve store skip med 760 spanske infanterister fordelt på syv kompanier. De benyttet Zamboanga som base og fikk grundig trening, og ble rettledet om forholdene av to høvdinger, Datu Suksukan av Zamboanga og Datu Piatong for lutaosene. I 1637 erobret han Lamitan på øya Basilan, et viktig støttepunkt for sultanen, Sultan Kudarat (eller Qudarat) av Mindanao. Sultanen unngikk bare såvidt å bli tatt til fange. Hurtado de Corcuera lyktes i det hele tatt svært godt mot sultanatet Mindanaos hærfører Tagal, og det var neppe noen annen spansk conquistador som de hadde mer respekt for.

Et kraftig fremstøt mot moroene under sultan Wasit på Sulu var bare en betinget suksess. Den 4. januar 1638 angrep Hurtado med en alt for liten styrke – 500 spanjoler og 1 000 filippinere, inklusive elitestyrker fra Macabebe. Men moroene hadde 4 000 mann; de hadde fått forsterkninger fra så langt unna som Borneo og Makassar. Begge sider led store tap de tre månedene kampene pågikk, og ingen kunne vinne noen klar seier. Men suluenes kampkraft og evne til å fortsette sine raid i Visayas ble i alle fall vesentlig svekket. Spanjolene satt forsåvidt igjen på slagfeltet; sultan Wasits hovedstad Jolo var tatt, men muslimenes tilbaketrekning skyldtes også at det var brutt ut sykdom, noe som rammet begge sider.

Da Hurtado de Corcuera var borte, gjenvant moroene sin gamle styrke på mindre enn ti år. Wasit gjenerobret Jolo i 1645. Og på Mindanao var det allerede mer enn 10 000 kristne slaver. Haremene i Jolo og ellers på Sulu ble snart fylt med tusenvis av kvinner fra alle filippinske folkeslag.

Det var et kinesisk opprør i og rundt Manila fra november 1639 til mars 1640. Det klarte generalguvernøren å slå ned. Men den 24. august 1642 erobret nederlenderne Formosa fra spanjolene, og det klarte han ikke å hamle opp med.

Sebastián Hurtado de Corcuera var den første som gav reguleringer for å reformere og forbedre det spanske kolonistyre på de filippinske øyer.

I 1644 ble han arrestert av sin etterfølger Diego Fajardo, stilt for retten og bøtelagt, og holdt fengslet i fem år. Så ble han satt fri på kongens befaling. I 1651 ble han tilbudt stillingen som guvernør av Panama på nytt, men avslo. I 1659 ble han utnevnt til guvernør på Kanariøyene.