Limahong

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Lin Feng (kinesisk: 林鳳, pinyin: Lín Fèng, best kjent som Limahong eller Lim ah hong, født i Chaozhou i Guangdong i Kina, død i 1575 i PangasinanFilippinene) var en kinesisk krigsherre og sjørøver1500-tallet.

Han kom fra fattige kår, og slo inn på en kriminell løpebane. Han og hans kumpaner ble plyndringsmenn som herjet langs store deler av den østkinesiske kysten. Dermed underminerte han Qianlong-keiserens og Qing-dynastiets overherredømme, som hvilte blant annet på evnen til å verne folket. Qianglong-keiseren satte inn store krefter for å fakke banden. Det ble utsendt en stor styrke på 40 000 soldater og 135 skip for å få has på Limahong.

For å unnslippe de keiserlige styrker samlet Lin Feng 3 000 trofaste menn om seg, og dro i 1573 avsted til Luzon, en av de filippinske øyer som bare kort tid i forveien var blitt erobret av spanjolene. Der skulle de etablere sitt eget lille rike.

Tidlig i 1574 gikk han og hans menn i land i det som nå er provinsen Ilocos Sur, nordvest på Luzon. Han kom i klammerier med den spanske conquistadoren Juan de Salcedo, og etter en kort kamp ble han drevet bort. Med Qing-dynastiets keiser på jakt etter ham, var han nå i litt av en knipe.

Piratene kom da over noen handelsskip fra Manila som drev handel med Kina. Fra to av de erobrede skipene fant han ut at Manila var relativt svakt befestet av spanjolene. Derfor, og fordi han visste at Qing-dynastiet den gang hadde en politikk om ikke å føre krig med sine naboer, bestemte han seg for å erobre byen og opprette sitt rike der. Limahong rykket frem mot Manila, og beleiret den helt nyanlagte (1571) festningen der, Fuerza de Santiago. Limahong klarte å erobre byen; han brente den ned så bare grunnmurene stod igjen. Den spanske kommandanten Martin de Goiti ble drept. Nå var det Limahong som hersket over Manila-området.

I 1575 lyktes det Juan de Salcedo å tvinge Limahongs menn til retrett fra Manila. Limahong satte seil for Lingayenbukten for å etablere seg i Pangasinan. Han mente at dette var et rikt område som var langt nok unna både spanjolenes og den kinesiske keisers styrker. Nær munningen av elven Agno, ca. seks km fra havet, bygget han et fort omgitt av palisader av palmetre. Han bygde seg et palass, og dessuten pagoder og bosteder for sine menn. Han forkynte for lokalbefolkningen at han hadde beseiret spanjolene, og at nå skulle han være deres konge som de måtte betale tributt til. Stor frykt bredte seg i landsbyene i området, og uten unntak underkastet de seg Limahong som sin konge. For sikkerhets skyld tok Limahong landsbyhøvdingene til fange og holdt dem som gisler.

Spanjolene ville ikke tolerere nærværet av denne kinesiske korsaren i sine områder. Guvernør Lavezares hadde sendt et speiderskip etter kineserne da de trakk seg ut fra Manila, og det kunne fortelle hvor Limahong hadde gått i land. Det ble satt sammen en ekspedisjon med 256 spanjoler og rundt 2.500 filippinere, blant dem Rajah Lakandula av Tondo og hans sønner. De satte seil på 59 fartøyer for Lingayen den 23. mars 1575. Da de kom til Pangasinan, ble de forsterket av noen kompanier av lokale styrker.

De kom frem den 30. mars. Juan de Salcedo, nå feltmarskalk etter Martin de Goiti, forberedte sitt angrep med å blokkere piratskipenes retrettvei ned Agno og ut i Sørkinahavet. Så delte han sine øvrige styrker slik at Limahongs fort skulle bli angrepet samtidig fra to sider. Kineserne ble totalt overrasket, og mange ble grepet av panikk. Hele den kinesiske flåten gikk opp i flammer, fortets ytre palisader ble brutt og mange av piratene drept. Men de indre palisadene stod.

Nå begynte en langvarig beleiring. Etter fire måneder klarte Limahong å komme seg unna på et skip som var bygget av restene av sin tapte flåte. Han ble nesten tatt til fange under flukten, men glapp unna. Han kom seg imidlertid heller ikke tilbake til sitt hjemland, men døde av utmattelse på en liten øy rett utenfor kysten av Luzon.

De overlevende kineserne som var tatt til fange, ble etterhvert døpt og mange satt fri, og blandet seg med befolkningen. Mange i Pangasinan hevder å være deres etterkommere.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Antonio de Morga: The Project Gutenberg Edition Book: History of the Philippine Islands – 1521 to the beginning of the XVII century. Volume 1 and 2, 2004.
  • Emma H. Blair: The Philippine Islands, 1493-1898. Volume VI, 2004.