Lystgård

Lystgårder var bondegårder i byenes omland som ble tatt i bruk til sommeropphold for byenes velstående borgerskap. Disse gårdsanleggene ble kalt «lyststeder» i Bergen og «løkker» i Christiania. Lystgårdenes storhetstid var på 1700- og 1800-tallet, da mange gårder fikk herskapelig bebyggelse og store hageanlegg.

Foruten å være sommerhus for eierfamilien, skulle lystgårdene gjerne forsyne husholdningen i byen med landbruksvarer – kjøtt og melk, og fôr og sommerbeite til hestene. I tillegg gav det ekstra status om man kunne pryde sine bord med blomster og eksotiske frukter fra egen hage. Etter napoleonskrigene ble det nedgangstider, og mange familier kunne ikke lenge opprettholde to husholdninger. De måtte velge mellom å beholde byboligen, eller bruke lystgården som fast bopæl.

Lystgårdene lå helst i kort avstand fra byen – borgerne som eide gårdene, skulle samtidig passe sitt kjøpmannskap, og da måtte det være god kommunikasjon til forretninger og kontorer. Av den grunn er de fleste lystgårdene i dag bygd ned som følge av vekst i folketall og byenes ekspansjon. Mange hovedbygninger står fortsatt som monumenter over en svunnen tid, selv om jordveien for øvrig er bygget ned.

Noen norske lystgårder:

• Leangen gård ved Trondheim
• Rød herregård ved Halden
• Lyststeder i Bergen
• Kjos hovedgård ved Kristiansand

Litteratur

• Risåsen, Geir Thomas (2010) «Borgerskapets 'Arkadia' – 1700- og 1800-tallets lystgårder». I: Årbok, s. 29–39. Oslo, Fortidsminneforeningen