Louis Auguste Le Tonnelier de Breteuil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Louis-Auguste le Tonnelier de Breteuil

Louis Charles Auguste le Tonnelier, baron de Breteuil, baron de Preuilly (født 7. mars 1730 i Azay-le-Fron i departementet Indre, død 2. november 1807 i Paris) var en fransk aristokrat, diplomat, statsmann og politiker.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Louis Auguste Le Tonnelier de Breteuil ble føft på slottet inn i en aristokratisk familie med gode forbindelser. En av hans slektninger var skriftefar for kongens nevø, og en annen var den ledende kvinnelige matematiker og lingvist Émilie, marquise du Châtelet-Laumont. Louis fikk en utmerket utdannelse i Paris og gikk senere inn i hæren, og var som offiser med under Syvårskrigen.

Den 24. janusr 1752 giftet han seg med Mademoiselle Parat de Montgeron. Paret fikk en fatter, Marie-Élisabeth Émilie, som senere ble gift med grev de Goyon de Matignon.

Diplomat[rediger | rediger kilde]

Etter noen års militærtjeneste inntrådte de Breuteuil på den diplomatiske løpebane. Han var bare 28 år gammel da kong Ludvig XV sendte ham som anbassadør til kurfyrsten i Köln. To år etter ble han sendt til Sankt Petersburg. Han sørget for at han var fraværende da den palassrevolusjon som bragte Katarina II på tronen.

I 1763 ble han av César Gabriel de Choiseul sendt til Sverige for å opprettholde hatteregjeringen og redde Frankrikes innflytelse i landet. De Breteuil som i november 1764 formidlet et nytt subsidieoppdrag, fikk nå i oppdrag å virke for en styrking av kongemakten i Sverige. Ettersom han imidlertid ikke fullt ut stolte på det svenske kongeparet, innskrenket han seg bare til å fremme samarbeidet mellom hattarna og hovpartiet. Til tross for den store økonomiske støtte som Frankrike stilte til rådighet ved riksdagen 1765/66, vant mössorna overtaket. De Choiseul bestemte seg nå for at et statskupp til fordel for en sterk kongemakt var eneste vei til innflytelse, og hjemkalte de Breteuil, som hadde latt meddele at han ikke kunne støtte en slik politikk.

De Breteuil virket deretter i Nederland, Napoli og Wien som fransk sendebud.

I regjeringen, og den franske revolusjon[rediger | rediger kilde]

Han var 1783-87 minster for de kongelige hus.[1] Det var han som fikk arrestert sin motstander kardinal de Rohan som var implisert i affæren om diamanthalsbåndet. Kardinalen viste seg imidlertid å være uskyldig (han var snarere et av hovedofrene for selve bedrageriet), og folkemeningen vendte seg ikke bare imot de Breteuil, men også mot fronningeb, og skandalen bidro til å svekke kongehuset og slik var den med på å berede veien for den franske revolusjon.

De Breteuil gjorde seg kjent som en av opposisjonen sterkt forhatt representant for den franske kongemakt, og ble avskjediget 8. august 1789 som statssekretær etter at Étienne Charles de Loménie de Brienne var blitt tvunget til avgang som finansminister og Jacques Necker hadde overtatt i hans sted. Den 11. august ble Necker og andre opposisjonsmenn avskjediget fra sine poster, och de Breuteuil ble istedet utsett til finansminister, noe som ble startskuddet til stormen på Bastillen, og Necker ble gjeninnsatt på posten allerede etter fire dager.[2]

Etter å ha emigrert ledet han som Ludvig XVIs betrodde kongens hemmelige forhandlinger med Europas makter men ble motarbeidet av prinsenes parti. Le Tonnelier samarbeidet i 1791 med Axel von Fersen for å organisere den franske kongefamiliens (mislykkede) flukt fra Paris. Etter dronning Marie Antoinettes henrettelse trakk han seg tilbake til privatlivet og vendte til slutt tilbake til Frankrike i 1802.[1]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Munro Price: «The ministry of the hundred hours : a reappraisal», i French History, 4.3 (1990), s 317–339
  • Munro Price: The Baron de Breteuil : A First Minister in Emigration, The French Émigrés in Europe, 1789-1814, London:Institut Français, 1999

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Svensk uppslagsbok, Malmö 1939
  2. ^ Allmän Historia, Tredje delen, Karl von Rotteck, 1838