Leif Sinding

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Leif Sinding
Født 19. november 1895
Norge Kristiania, Norge
Død 19. mai 1985 (89 år)
IMDb IMDb

Leif Sinding (født i 19. november 1895 i Oslo, død 19. mai 1985) var en norsk regissør og filmdirektør. Han begynte som journalist i 1913, blant annet redigerte han fra 1918 et av Norges første filmtidskrift: ”Helt og Skurk”. Sammen med Einar Eggen stiftet han Schakklubben av 1911 som i dag er norges største klubb med 130 medlemmer. Hans første filmoppgave var å være en slags produksjonskoordinator i filmen Kjærlighet paa pinde. I 1926 var han regissør i Den nye lensmannen som var bygd på en folkekomedie Ludvig Müller. I 1927 laget han Fjeldeventyret etter Bjerregaard og Thranes syngespill. Han hadde også regien i kriminallystspillet Syv dage for Elisabeth. Etter denne filmen lagde han en hel del filmplaner som aldri ble realisert. Det var først da lydfilmen kom til Norge i 1932 at Leif Sinding igjen hadde regien, først i filmen Fantegutten som ble kalt den første norske operettefilm. Det var den første norske spillefilmen der det ble sunget på lerretet i originalkomponerte filmmelodier. I 1936 lagde han den første norske kriminalfilmen med lyd. Det var Stein Rivertons Morderen uten ansikt som ble laget uten særlig suksess.

Gulltiden[rediger | rediger kilde]

Fra 1937 til 1941 hadde Leif Sinding regien i 5 filmer, Bra mennesker i 1937, Eli Sjursdotter i 1938, De vergeløse i 1939, Tante Pose i 1940 og Kjærlighet og vennskap i 1941. Særlig filmen Tante Pose som er basert på en roman av Gabriel Scott ble en klassiker. Filmen blir fortsatt jevnlig sent på TV. I denne perioden får vi også en innblikk i hva som opptar Leif Sinding, nemlig sosial urettferdighet og overgrepene mot de svake i samfunnet.

Under krigen[rediger | rediger kilde]

Under okkupasjonen ble alle kulturorganisasjonene nazistyrt, og Leif Sinding sa ja til å bli direktør for det nye Statens filmdirektorat fra 1. januar 1941. Han så nå muligheten til å få organisert filmproduksjon i Norge etter sitt eget hode, dette å endelig få sving på tingene, men samtidig var det ikke være tvil om at han visste hva han gjorde ved å gå inn i samarbeid med okkupasjonsmakten. I to år var han i direktørstillingen, før han gikk tilbake til produsent- og regivirksomhet. Han forsto at det ikke ville være publikumsvennlig å lage en politisk korrekt film. Han lagde filmen Sangen til livet et melodrama om en fabrikkdirektør som er elsket av sine arbeidere, maktspillet stod mellom den gode og den onde kapitalisten. Dette ble ikke en publikumssuksess. Sinding ble etter krigen dømt i landssvikoppgjøret


Filmografi[rediger | rediger kilde]

Regissør[rediger | rediger kilde]

Manusforfatter[rediger | rediger kilde]

Produksjonsleder[rediger | rediger kilde]

Klipper[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]