Stortare
| Stortare | |
|---|---|
 Stortare på svaberg. Man ser festet, stilken og bladverket |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Laminaria hyperborea (Gunnerus) Foslie, 1884, Laminaria cloustonii |
| Norsk(e) navn: | stortare |
| Hører til: | Laminaria, tarer, brunalger |
| Habitat: | hav |
| Utbredelse: | Nord-Atlanteren |
Stortare hører til tarene og utgjør 80 % av Norges makroalger (biomasse).[1] Økologisk er den en viktig primærprodusent og økonomisk har den vært brukt til mat, brensel og husdyrfor og i dag til alginat-utvinning. Andre navn på stortare er stokktare, stolpetare, hestetare, palmetare, kurvtare, trolltare.[2][3]
Formering og utspredelse [rediger]
Den fins fra Portugal til Kola og blir 15-20 år gammel. Formering skjer ved mikroskopiske sporer som sendes ut i millionvis og fester seg til stein. Fra en spore vokser hann- og hunnplanter som så parrer seg. Stortaren spiser karbondioksyd, vann og næringssalter. Det den spiser blir til karbohydrater. Stortaren vokser mest fra desember til juni. Etter et par år med gode forhold er den 1 meter, mens den etter fem år har blitt nesten tre og veier opp i fire kilo. Den trives best i sterk strøm og danner utenfor Møre og Romsdal store tareskoger. I rolige Skagerrak er den bare en meter. Tareskogene dekker mellom 5 og 10 tusen kvadratkilometer og veier mellom 50 og 100 millioner tonn, utenfor Møre og Romsdal 20-30 kilo for hver kvadratkilometer.[4]
Utseende [rediger]
Selv om enkelte kan stå så dypt som 40 meter, finnes de fleste mellom 10-15 meter. Ved lavvann ser en gjerne bladverket. Av utseende ligner den fingertare. Den har mye alginat og er ganske stiv. Dens festekrok (hapter) får ekstra krok årlig. Over halvparten av stortaren er denne rue og runde stilken (stipes) med årringer. Øverst sitter et rundt og oppsplittet bladverk (lamina) som ikke blir mer enn en meter og fornyes hvert år. På stortaren vokser smått og stort av alger og dyr, som med et samleord bare kalles epifytter. På bunnen under stortareskogen er det et yrende liv. Spesielt under kroken liker børstemark og hummer seg. Fisk gjemmer seg i bladverket.
Bruk, taretråling og kråkebollene [rediger]
Før ble den høstet, gjerne fra båt med lange ljåer, og brukt til husdyrfor. Man kunne også brenne den og bruke asken til å lage glass. Fra 1800-tallet ble den også viktig eksportvare, da oppdaget hvordan utvinne jod fra den. Av stortaren i dag utvinnes alginat. I Norge har man siden 1964 fanget den med tindete taretrålere. Skogene høstes rullerende, at hvert høstefelt kun får høstes hvert fjerde år i Rogaland og hvert femte år ellers. Det tar 3-5 år for skogen å vokse tilbake (gjenvekst). Den årlige innhøstingen 1986-2006 var i gjennomsnitt (tusen tonn): Rogaland 22, Hordaland 2, Sogn og Fjordane 40, Møre og Romsdal 84 og Sør-Trøndelag 20, tilsammen 154. Dette utgjør under 1 prosent av biomassen, kråkebollene fortærer av uklare årsaker 40 prosent mens 10-15 prosent slites løs. Utenfor Nord-Trøndelag og Nord-Norge har kråkebollene siden 1970-tallet fortært det meste av stortaren, men i 2011 ble det meldt om fin stortare også utenfor Nord-Trøndelag (30 kilo per kvadratkilometer).[1] Med kalk har man i Porsangerfjorden siden 2005 lykkes i å få avlivet det meste av kråkebollene og fått bra gjenvekst av 4-5 taretyper.[1]
Eksterne lenker [rediger]
 |
Commons: Laminaria hyperborea – bilder, video eller lyd |
Referanser [rediger]
- ^ a b c Stortare. Havforskingsinstituttet i Bergen.
- ^ Stortare i Store norske leksikon
- ^ Stortare. FMC BioPolymer, Haugesund.
- ^ Stortare. Havforskingsinstituttet i Bergen (21.6.2005).
