Krekling
| Krekling | |
|---|---|
 |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Empetrum nigrum L., 1753 |
| Norsk(e) navn: | krekling, krøkebær |
| Hører til: | kreklingslekta, lyngfamilien, Ericales |
| Habitat: | terrestrisk; tundra og granskog |
| Utbredelse: | Nordlige halvkule |
Krekling (Empetrum nigrum) eller krøkebær er en liten, eviggrønn plante i kreklingslekta, lyngfamilien. Den trives typisk i myrområder, høyfjell og i gran- og furuskog. Fruktene er blåsorte "bær" (botanisk sett er de steinfrukter med mange "steiner" per frukt). Fruktene ("bærene") er spiselige, men fordi de er steinfruker er frøene omgitt av noe harde skall, og kreklingbær har vært mindre utnytta enn blåbær og tyttebær.
Planten sprer seg utover i tepper, 10-25 cm høye og med mørk grønn grunnfarge. Grener og stengler ligger nede eller bøyer seg litt oppover i endene. Bladene er små, glatte og typisk erikoide. Bladstillingen veksler mellom kransstilling og alternerende langs stengelen. De nyeste skuddene er litt rødaktige.
Blomstene er små med dypt røde til purpurfarga kronblader og tre gulgrønne begerblad.
Det er to taksa av krekling i Norge; den mest utbredte rasen er særbu (Empetrum nigrum ssp. nigrum), mens den andre i hovedsak er hermafroditt med tokjønna blomster (fjellkrekling, Empetrum nigrum ssp. hermafroditum). Hvorvidt disse to typene oppfattes som arter eller underarter varierer. Tokjønna blomster gir mulighet for sjølbefruktning og gir sikrere fruktsetting på steder der pollinering er usikker. Det har vist seg at den tokjønna fjellkreklingen har dobbelt så mange kromosomer som lavlandsformen (polyploidi).
I Norge er krekling svært utbredt, helt opp til 1.800 moh. I fjellstrøk er det den tokjønna varianten, fjellkrekling, som er dominerende. At det fantes tre typer av kreklingbusker var, i følge "Våre Ville Planter"[1] kjent blant barn på Færøyene (hvor bærene i stor grad ble samlet) lenge før botanikeren Martin Vahl beskrev tokjønna krekling i 1787. Når man plukker krekling i fjellstrøk vil man oppdage at noen busker ikke har noen bær (hannplanter), noen har få bær (hunnplanter) og noen har mange bær (tokjønna fjellkrekling).
I Nord-Norge er bærene til krekling kjent som krøkebær eller krykkjebær. Bærene smaker ikke mye, men egner seg godt til saft eller gele.
Referanser[rediger]
- ^ Lagerberg, T. og J. Holmboe 1940. Våre Ville Planter, Bind V, Tanum, Oslo
Eksterne lenker[rediger]
 |
Commons: Kategori:Empetrum nigrum – bilder, video eller lyd |
 |
Wikispecies: Empetrum nigrum – detaljert artsinformasjon |
