Kobberslager

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kobberslagerverksted fra midten av 1700-tallet. Kobberstikk fra Diderot og d'Alemberts franske encyklopedi. Bildet viser et stort verksted med åtte mann i arbeid. De to til venstre slår nagler i et stort kar. I bakgrunnen står en pressbenk, der én drar hjulet og én former den roterende kjelen med et jern. Mannen til høyre fortinner, og de øvrige viser forskjellige typer hamring.
En kobberslager sitter i verkstedet og hamrer mens to andre arbeider med store plater ute i gårdsrommet. Illustrasjon fra Haandverksbogen 1753, skåret av boktrykkeren Eric Kiellberg i Stockholm. Kiellberg har speilvendt motivet etter et tysk kobberstikk fra 1698.
Dinandier (kobberslager) på jobb i Dinant i Belgia 2010.

Kobberslager er en håndverker som lager produkter ved hamring, valsing og/eller trykking av kobberplater. I Norge ser det ut til at håndverket ble skilt ut som eget fag på 1400-tallet. Det ble aldri noe stort håndverksfag her i landet, og det er bare i Bergen «kobbersmedene», som de kalte seg der, dannet eget laug.

Kobberslagere i byen og på landet[rediger | rediger kilde]

Mens gjørtleren støper produkter i messing og bronse, bruker kobberslageren hammer og ambolt for å forme sine. På 1700-tallet tok kobberslagerne også i bruk trykkbenker og senere valser for å forme produktene. I middelalderen ser det ut til at kobberslager- og gjørtlerarbeid har vært to sider av samme fag. Men på 1400-tallet har kobberslagere i Norge skilt seg ut som egen yrkesgruppe, og den eldste kjente er «Lasse kopar slaghare» som omtales i et diplom fra Jämtland[1] i 1428.

Forholdene i Norge var små. Det var mange håndverksfag som ikke hadde egne laug, men for å få lov til å drive eget verksted måtte håndverkerne løse borgerskap i en by. I 1839 ble loven som regulerte håndverkene opphevet. Myndighetene ønsket å fremme fri konkurranse, og det ble fritt for enhver å slå seg ned som håndverker både på landet og i byene.

Kobberslagere ble aldri noen stor yrkesgruppe i Norge. Det var bare i Bergen «kobbersmedene», som de kalte seg der, dannet eget laug. Det er uklart når dette lauget ble etablert, men det er nevnt i en oversikt over håndverkerne i byen fra 1674.

Det ser ut til at etterspørselen etter kobbervarer øker utover på 1700- og 1800-tallet. I Bergen økte antall mestere fra 6 i 1723 til 13 i 1821. I Christiania derimot var det bare 2-3 kobberslagere gjennom 1700-tallet og til langt ut på 1800-tallet, og det var lignende forhold i Trondheim. Disse kan umulig ha klart å produsere alt det kobbertøyet som byens og omegnens innbyggere hadde behov for.

På tross av påbudet om at håndverkere skulle bo i byene, finner vi en rekke kobberslagere, fra 1600-tallet og utover, på bygdene. På Toten ble det produsert mye kobbertøy, særlig på 1800-tallet, men totningene ble etter hvert mer kjent for blikktøy. En annen bygd der håndverket har sterke tradisjoner er Singsås i Sør-Trøndelag. Her hører vi om den første kobberslageren i 1682.[2] Han ble etterfulgt av mange fram til produksjonen her tok slutt omkring 1945. Kobberslagerne i Singsås solgte en betydelig del av sin produksjon på markedene i Trondheim, på Røros og på Grundset, og «Singsåskobber» er enda et kjent begrep i store deler av Trøndelag og i Østerdalen.

Nedgangstider for produksjon av kobbertøy[rediger | rediger kilde]

Utover på 1800-tallet blir blikkenslagernes billige blikktøy en konkurrent til de dyrere kobbervarene. Men på tross av prisforskjellen var kobbervarene overlegne i kvalitet. Under første verdenskrig ble det vanskelig for kobberslagerne å få tak i råvarer. Da krigen var slutt begynte aluminiumskjelene å komme i bruk, og i kampen mot aluminiumsindustrien måtte kobberslagerne gi tapt.

Utover på 1800- tallet er skillet mellom kobberslagerfaget og blikkenslagerfaget i ferd med å utviskes. Men først i 1946 kom det formelle vedtaket fra myndighetene om å slå fagene sammen I dag driver kobber- og blikkenslagere primært med ventilasjon og takarbeid, og her er det et stort marked.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bergens kobber- og blikkenslager laug 50 år 1918-1968. (1968) Bergen
  • Grevenor, Henrik (1924): Fra laugstiden i Norge, Kristiania
  • Østby, Jon Birger (1981): En messinglykt og en kobberslager fra 1700-tallet. Artikkel i By- og Bygd, nr 28. s. 21-34.Oslo
  • Østby, Jon Birger (1982 I): Gammelt kobber. Oslo. ISBN 82-7003-032-5
  • Østby, Jon Birger (1982 II): Kobberslagerlauget i Bergen. Artikkel i Gammelt kobber, s. 8-12, utstillingskatalog utgitt av Historisk Museum, Bergen
  • Østby, Jon Birger (1983): Omsetning av kobbertøy fra Singsås fra omkring 1880 til 1930. Artikkel i Dugnad nr 1, 1983, s. 35-46. Oslo.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jämtland var den gang en del av Norge.
  2. ^ Østby (1983) s. 35.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Coppersmiths – bilder, video eller lyd