Knud Knudsen
- For andre ved samme eller liknende navn, se Knut Knutsen
| Knud Knudsen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. jan. 1812[1] Holt kommune (Nedenes amt) | ||
| Død | 4. mars 1895[1][2] (83 år) Christiania (Akershus stiftamt) | ||
| Beskjeftigelse | Lingvist, filolog, pedagog | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Knud Knudsen (født 6. januar 1812 i Holt ved Tvedestrand, død 4. mars 1895 i Kristiania) var norsklærer og språkforsker. Knudsen er kjent som arkitekten bak fornorskningen av det danske skriftspråket til det som nå heter bokmål og riksmål, og han kalles derfor ofte «bokmålets far».[3][4] Den første rettskrivningen basert på hans prinsipper for fornorsking kom imidlertid først i 1907.
Knud Knudsen gikk inn for at Norge skulle få et skriftspråk som var forskjellig fra dansk. Han mente løsningen ikke var å konstruere et nytt språk, men å revidere det som var i bruk, slik at det samsvarte med måten elevene snakket på.
Han ønsket å gradvis fornorske det dansk-norske språket til et eget norsk språk, basert på byfolkets og middelklassens dagligtale, og gav ut en tospråklig ordbok Unorsk og norsk i 1881. Knudsens øvrige arbeide har bidratt til den målformen som ble kalt riksmål.
Både Ibsen og Bjørnson var enige med Knudsen, og begge fulgte hans råd når de skrev. Knudsen var redd for raske og store endringer, og mente det var bedre å arbeide sakte og forsiktig, og at Aasen og landsmålstilhengerne var for radikale. Det første offisielle vedtaket for norsk rettskriving ble gjort i 1862. Det var en godkjenning av de tre første punktene i Knudsens forslag fra 1845:
- Fjerne stumme e-er.
- Fjern dobbeltskriving av lange vokaler.
- Fjern c, ch eller q for lyden k.
- I tillegg ble det vedtatt å avskaffe ph for f.[trenger referanse]
Oppvekst
[rediger | rediger kilde]Knud Knudsen vokste opp på en husmannsplass ved Tvedestrand sammen med sine foreldre, husmann Knud Reiersen (1758–1836) og Marte Stiansdatter, og sine tre søsken, Mari Knudsdatter (1809–1847), Rejer Knudsen (1814–1847) og Stian Knudsen (1818–?)[5]. Faren var i tillegg omgangsskolelærer, og dette yrket så ut til å interessere Knudsen, for allerede som 12-åring ble han satt til å lære andre ungdommer å lese. Han leste også en del på egen hånd og kom etter hvert inn på middelskolen i Arendal. Etter endt studium fikk han studieplass på et gymnas i Kristiania, hvor han avla lektoreksamen i 1840. Han fikk ansettelse som adjunkt i Drammen, hvor han bodde i seks år, før han fikk en adjunktstilling og senere overlærerstilling ved katedralskolen i Kristiania. Her ble han til han sluttet i skolen i 1880.
De klassiske språkfagene
[rediger | rediger kilde]Knudsen mente de klassiske språkene latin og gresk var unødvendige i skolen, og startet en kampanje mot dem til fordel for morsmålet som hovedfag.[trenger referanse]
Ortofoni
[rediger | rediger kilde]Han mente at skriftspråket burde endres, slik at det samsvarte bedre med norsk tale.[trenger referanse] Han gikk raskt inn for ortofoni, det vil si at ord skulle skrives så lik uttalen som mulig.[trenger referanse] Dette var også hovedsynet til den danske språkforskeren Rasmus Rask.[trenger referanse] Ortofoni går ut på at hver bokstav bør gjengi bare én språklyd, og hver språklyd gjengis med bare én bokstav. Denne læren er grunnlaget for Knudsens første språkartikkel som han gav ut i 1845, Om lydene, Lydtegnene og Rettskrivningen i det norske Sprog.[trenger referanse]
Artikkelen inneholder essensen av Knudsens videre språkarbeid og språkideologi, som han uttrykker slik i Livsminner: «...bør det norske bokmål bygges på den norske tale, norske ord skrives som norsk tale lyder.»[omstridt ] Knudsen ville omforme det danske skriftspråket på basis av «de Dannedes Tale», det vil si byfolks alminnelige dagligtale. Han hevdet at elevene ville lære den nye rettskrivningen på en fjerdedel av den tida de den gang brukte.[trenger referanse]
Reformer
[rediger | rediger kilde]Knudsen skrev i løpet av sin tid som lærer en rekke språkartikler der han la fram sitt språksyn og drøftet eventuelle endringer han mente burde gjennomføres. Han stilte seg ikke fiendtlig til Ivar Aasen og hans landsmål, men hadde liten tro på at hans idé kunne gjennomføres i praksis. Knudsen var tilhenger av en langsom og gradvis endring av skriftspråket, selv om han avsluttet en stor artikkel i 1850 med at «Disse to Veje til et virkelig norsk Sprog er forresten kun forskjellige hvad Udgangspunkt og den første Strækning angår; siden løber de uden tvivl sammen.» Knudsen åpnet med disse ord også debatten om en sammenslåing av de to skriftspråkene – et «samnorsk».[omstridt ]
I 1862 ble den første rettskrivingsreformen gjennomført – etter forslag fra Knudsen.[trenger referanse] Denne gikk i hovedsak ut på å fjerne stumme bokstaver: Miil ble til «Mil», Huus til «Hus», troe til «tro». Fremmedord ble også forenklet; for eksempel ble Philosoph til «filosof».[trenger referanse] I 1867 gav Knudsen ut boka Det norske målstræv, hvor han utredet sitt språkprogram, og understreket at han ville gå gradvis frem, i motsetning til landsmålets fremgangsmåte. Han begynte nå å føle seg mer i en konkurransetilstand med landsmålet,[trenger referanse] en følelse som ikke ble mildnet av vedtaket i 1885 om å jamstille landsmålet med «bogsproget». Samme år fikk imidlertid også Jonathan Aars innført rettskrivningsregler fra sin bok Retskrivningsregler til skolebruk som norm for norskens skrivemåte.[6][trenger bedre kilde] Aars var Knudsens elev og meningsfelle, og hans arbeider baserte seg mye på Knudsens språklige idealer.
Det skyldes mye Knudsens innsats at det i 1887 ble vedtatt at man ikke lenger skulle bruke skriftspråksuttalen, men den «ukunstlede dagligtale» på skolene.[7]
Ord og ånd
[rediger | rediger kilde]
Knud Knudsens nasjonale og pedagogiske ideer kom til syne også når det gjaldt ordforråd. I boken Unorsk og norsk eller fremmedords avløsning, foreslo han hundrevis av nye fremmedord.[trenger referanse] Langt fra alle har blitt tatt i bruk i skriftspråket, men noen er blitt vanlige:[omstridt ] «hundreår», «ordskifte» (i stedet for «diskusjon»), «særkjenne» (i stedet for «karakteristikon»),[8][trenger bedre kilde] «bakstrev», «tonelag» med flere.
På sin 80-årsdag ble han hyllet av blant andre Bjørnson og Ibsen. Ibsen skal ha uttalt at Knudsen hadde gitt ham en «sproglig vækkelse».[trenger referanse] Bjørnson deltok aktivt i Knudsens arbeid, og gikk kraftig ut både mot de som motarbeidet fornorsking, og mot landsmålets forkjempere. Senere forlot Bjørnson likevel fornorskingslinjen og gikk i stedet inn for riksmål.[9]
I sine siste år bidro han til å utforme loven av 1896 om høyere skoler, en lov som sammenfalt med hans ideer både når det gjaldt morsmålsundervisning og de moderne språks plass i forhold til de klassiske. Hans hovedsak var imidlertid alltid «målstrevet», og det var han som la det første teoretiske grunnlag for arbeidet med fornorsking og folkeliggjøring av det tradisjonelle skriftspråket.[trenger referanse] Både når det gjelder uttale og rettskrivning, er det hans hovedregler som senere har vært fulgt.[omstridt ] I rettskrivningsreformen av 1907 ble både lyd- og formverk forandret ut fra de retningslinjer han hadde trukket opp. Reformen ble gjennomført av folk som regnet seg som Knudsens tilhengere og elever.
Da han døde, gav han en gave i form av et legat til videreføring av sitt arbeide. Denne arven forvaltes av Bymålslaget.[trenger referanse] Pengene brukes til å gi ut Knudsens egne skrifter, samt støtte annet arbeid som er i samsvar med det språkpolitiske programmet hans. Bymålslaget og Oslo katedralskole har satt opp en minnesten over ham på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Knudsens språkforslag, noen eksempler[trenger referanse]
[rediger | rediger kilde]- Avskaffelse av stum e (faa i stedet for faae).
- Avskaffelse av dobbeltskrivning av lange vokaler («Hus» i stedet for Huus, «ren» i stedet for reen).
- avskaffelse av g for v i ord (mage, hage, torg).
Verk
[rediger | rediger kilde]- Haandbog i dansk-norsk sproglære, (1856)
- Er norsk det samme som dansk? (1862)
- Modersmaalet som skolefag (1864)
- Det norske maal-stræv (1867)
- Nogle spraak- og skolespörgsmaal (1869)
- Den landsgyldige norske uttale (1876)
- Unorsk og norsk eller fremmede ords avlösning, (1879–1881)
- Af maalstriden 1881 (1881)
- Norsk blandkorn (3 samlinger, 1882–1885)
- Latinskole uten latin (1884)
- Hvem skal vinne? (1886)
- Tyskhet i norsk og dansk (1888).
- Norsk maalvekst fra 1852 å regne (1894)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 4. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Knud Knudsen (linguist), SNAC Ark-ID w6hq5mm4, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Bokmålets glemte far» (Aftenposten 28.04.2006).
- ^ «Bokmålets far» (Dagbladet 27.04.2006)
- ^ Svensen, Sv (1940). Holt: en bygdebok. Stavanger: s.n.
- ^ J. Aars: Retskrivningsregler til Skolebrug. 1866 Arkivert 22. februar 2010 hos Wayback Machine., Språkrådet
- ^ Didrik Arup Seip: Liten norsk språkhistorie (s. 42), Aschehoug, 1971
- ^ https://www.sprakradet.no/upload/spraknytt/Spraaknytt_2-2012.pdf S. 31
- ^ Didrik Arup Seip: Liten norsk språkhistorie (s. 41–42)
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Finn-Erik Vinje Målstrev og ungkarsliv 20.07.2011
- Knud Knudsen – riksmålets fader, bokmålets bestefar, artikkel av Einar Lundeby i Språknytt
- Knud Knudsen og Ivar Aasen – jamlikar og motpolar, artikkel av Arne Torp i Språknytt
- Anmeldelse Arkivert 7. mars 2016 hos Wayback Machine. av Egil Børre Johnsens bok om Knud Knudsen i Maal og Minne (2007)
- Om minnesteinen, Anders Langangens hjemmeside Arkivert 5. desember 2020 hos Wayback Machine.
- Språkmannen Knud Knudsen, artikkel hos Norgeshistorie.no