Katakombene i Paris

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: Nedgangen til Katakomberne i Paris: 48°50′1″N 2°19′56″Ø

Kryptrommet, Lampe sépulcrate, hvor kranier og knokler fra kirkegården Saint Nicolas des Champs er plassert i sirlige rekker etter romersk forbilde.

Katakombene i Paris, (fransk Catacombes de Paris; egentlig les Carrières de Paris), er et omfattende system bestående av 300 kilometer underjordiske ganger, sjakter og rom i nedlagte kalkstensbrudd i Paris, hvorav en del nå benyttes som gravplass.

En sammenhengende strekning på cirka 1,7 kilometer av katakombene, beliggende 20 meter under gateplan ved Montparnasse i det 14. arrondissement, er offentlig tilgjengelig som en av byens turistattraksjoner. Ved inngangen til katakombene står inskripsjonen: «Arrete! C'est ici L'Empire de la Morte» – «Stopp! Her er Dødens rike».

De underjordiske gangene og rommene var opprinnelig et kalksteinsbrudd fra den romerske periode, men ble tatt i bruk som gravplass, da kirkegården Cimetière des Innocents på slutten av 1700-tallet ble så overbelagt at den utgjorde en reell sunnhetstrussel for områdets innbyggere, og man derfor måtte flytte de mange lik, bein og knokler til et nytt og bedre sted.

Historie[rediger | rediger kilde]

Kranier og knokler. Legg merke til at kraniene er arrangert slik at de danner korset.

Kirkegården Cimetière des Innocents ved Les Halles og square des Innocents hadde vært gravplass siden 1200-tallet, og fremstod på slutten av 1700-tallet med overfyldte likhus og regulære massegraver fylt med råtnende lik. Overbelagt med generasjoner av døde fra 20 sogn i Paris var Cimetière des Innocents blitt en alvorlig smittekilde for infeksjonssykdommer. I nærheten av Rue de la Lingerie var det dessuten etablert en fattigkirkegård som skulle romme 2 000 døde.

Paris var i forveien hardt belastet av overfylte kirkegårder som var anlagt ved kirkene, og innbyggerne i området henvendte seg til de lokale myndighetene og ga uttrykk for sin bekymring. Man mente også at korrupsjon hadde medført at antallet begravde langt oversteg kirkegårdenes kapasitet. Innbyggerne sa ironisk at det var så mange døde under området at det hadde hevet seg åtte fot over de omkringliggende bydelene.[1]

Conseil d'État, som var statens juridiske råd, utstedte den 9. november 1785 et dekret som påbød at Cimetière des Innocents skulle tømmes, og at de mange døde fra de andre overfylte kirkegårdene inne i Paris skulle flyttes til et sikrere sted. Lieutenant général de Police i Paris, Louis Thiroux de Crosne, ga Charles Axel Guillaumot, som var Inspecteur Général des Carrières – det vil si den hovedansvarlige for oppsyn med byens kirkegårder, oppgaven å finne og forberede et bedre egnet sted til de dødes knokler.

Charles Axel Guillaumot valgte de forlatte kalkstensminene fra romertiden, som befant seg ved plaine Montsouris, og etter å ha ombygget og forsterket minene kunne man begynne å flytte de mange likene. Man flyttet diskrét likene på store vogner nattestid om vinteren. Det tok to år å tømme Cimetière des Innocents, deretter fortsatte man med de mest belastede av byens andre kirkegårder, bl.a. Cimetière de la Trinité og Cimetière Saint-Laurant. Sent på 1870-tallet var prosjektet fullført – da hadde man flyttet restene av mer enn seks millioner mennesker fra mer enn 30 kirkegårder i Paris og fylt mer enn 350 underjordiske rom med de jordiske levningene.

Minegangene[rediger | rediger kilde]

En av de mange delvis oversvømte minegangene under Paris. Her ved rue du Père Corentin.
Knokler og kranier i et av de mange rom i katakombene.
... og flere knokler og kranier.

Man finner minegangene i det 5., 6., 8., 12., 13., 14., 15., 16., og 20. arrondissement i Paris. Det største sammenhengende systemet befinner seg under det 5., 6. og 14. arrondissement, og er ca. 100 kilometer langt. Av andre større sammenhengende systemer finner man under det 13. arrondissement et med ca. 25 kilometer ganger, og under det 16. arrondissement finnes et system med syv kilometer ganger. Hovedparten av minegangene finnes ved Montparnasse, Montrouge og Montsouris.[2]

Minenes historie går tilbake til ca. 60 f.Kr.. De leverte stein til de mange byggverk romerne satte i verk, og gjennom århundrene fortsatte Paris å vokse, bygget av stein fra minene. Utarmede mineganger ble benyttet som gravplass av romerne, og minene har siden vært benyttet bl.a. som tilfluktssted for religiøst forfulgte og til oppbevaring av øl, som her kunne holdes kjølig – temperaturen i gangene ligger konstant på ca. 11 grader. Opp gjennom 1800-tallet ble minegangene et motefenomen hos deler av overklassen i Paris, som holdt fester og sammenkomster i de store underjordiske salene. Fra samme tid stammer også den første graffitien. Karl 10. av Frankrike har holdt private fester i gruven, helt frem til den franske revolusjon i 1789 tvang ham på flukt.[3]

Allerede midt på 1700-tallet hadde man opplevd problemer med sammentrefninger i minegangene. Det omfattende nettverket av ganger og rom hadde gjort store deler av undergrunnen under Paris svak. I 1777 nedsatte den franske regjeringen derfor Inspection générale des Carrières, som skulle føre oppsyn med de eksisterende minegangene, og forhindre at det ble gravd nye. Dette tilsynet fører man stadig med minegangene.

Deler av metroen under Paris går i de gamle minegangene, og under den andre verdenskrig benyttet Den franske motstandsbevegelsen minegangene som hovedkvarter. Men også de tyske okkupasjonstroppene gjorde bruk av gangene og de mange rommene. De opprettet en bunker under Lycee Montaigne og en skole under det 6. arrondissement.

Katakombene i dag[rediger | rediger kilde]

Det har siden 2. november 1955 vært forbudt å befinne seg i minene på egen hånd. Selv om en del av gangene har skilt med navnet på den gaten som er 20 meter høyere oppe kan man lett gå seg vill. Selv erfarne guider må av og til ty til kart for å finne veien. Gangene kan være både smale og meget lave, og en del av dem er oversvømmet. I dag er også frykten for terror til stede, en kraftig bombe plassert i katakombene kan ødelegge en hel bydel. Kun en liten del av katakombene er åpent for publikum.

Det finnes likevel flere hemmelige innganger til katakombene over hele Paris, og det er mulig å ta seg inn dit via metroen, kloakksystemet og enkelte kummer. Noen nøkler til offisielle innganger er også på gale hender. Katakombene benyttes flittig av forskjellige subkulturer, som bl.a. cave dwellers, som arrangerer fester og happenings i dem, og det finnes illegale restauranter og spillesteder i katakombene. Den 23. august 2004 kunne det franske politi avsløre at den franske kunstnergruppen La Mexicaine De Perforation hadde bygget og drevet en kino i katakombene under en av sommerens filmfestivaler.

Gangene benyttes også til urban exploration av de såkalte Cataphiles, som ulovlig beveger seg rundt i gangene, hvor de ofte bedriver kunstfotografering, tegner nye kart, lager store veggmalerier, eller rett og slett rydder opp og gjør rent etter andre. På internett kan man laste ned detaljerte kart med beskrivelse av minene, og det parisiske politi patruljerer i dem.

Katakomberne har også funnet vei til fiksjonen. Blant forfatterne har Edgar Allan Poe referert til dem i sin novelle "The Cask of Amontillado" fra 1846, hvor han lar hovedpersonen Montresor sammenligne et scenario i fortellingen med katakomberne i Paris. I Disneys filmatisering fra 1996 af Ringeren i Notre Dame er katakombene en del av scenariet. Og i utvidelsen The Lost Artifact til dataspillet Tomb Raider III møter Lara Croft sin fiende i katakombene.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Den franske fotografen J.M. Schomburg har laget en serie kunstfotografier i katakombene. Her er et utvalg av dem.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Les Catacombes, Jean-Pierre Willesme, quest france, 1986 (infohefte om katakombene)
  2. ^ Subterranea of France: The Catacombs of Paris
  3. ^ Subterranea of France: The Catacombs of Paris

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Catacombs of Paris – bilder, video eller lyd