Julius Axelrod
| Julius Axelrod | |||
|---|---|---|---|
Julius Axelrod won a Nobel Prize in 1970
|
|||
| Født | 30. mai 1912 New York |
||
| Død | 29. desember 2004 (92 år) Bethesda, Maryland |
||
| Nasjonalitet | Amerikansk | ||
| Bopel | Bethesda, Maryland | ||
| Institusjoner | National Institutes of Health | ||
| Alma mater | City College of New York, George Washington University Medical School | ||
| Fagfelt | Biokjemi | ||
| Kjent for | Metabolisme av katekolaminer | ||
| Priser og utmerkelser | Nobelprisen i fysiologi eller medisin (1970) | ||
|
|
|||
 |
| Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1970 |
Julius Axelrod (født 30. mai 1912 i New York, død 29. desember 2004 i Rockville, Maryland) var en amerikansk biokjemiker og mottaker av Nobelprisen i fysiologi eller medisin.
Han vant sin andel av Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1970 sammen med Bernard Katz og Ulf von Euler. Nobelkomiteen hedret ham for hans arbeid angående utgivelsen og reopptak av katekolaminer og nevrotransmittere, en klasse av kjemikalier i hjernen som inneholder adrenalin, noradrenalin, og, som ble senere oppdaget, dopamin. Axelrod har også gjort flere viktige bidrag som har ført til en bedre forståelse av pinealkjertelen og hvordan denne er regulert i løpet av den menneskelige sove-våkne syklusen.
Axelrod ble født i New York City, som sønn av jødiske immigranter fra Polen. Han fikk sin bachelorgrad i biologi fra College of the City of New York i 1933. Axelrod ønsket mest av alt å bli lege, men ble avvist fra alle medisinske skolene som han søkte seg til. Han jobbet en kort periode som en laborant ved New York University, så i 1935 fikk han en jobb i New York City Department of Health som drev med testing av vitamin-tilskudd til maten.
Han skadet sitt venstre øye da en ammoniakk-flaske i laboratoriet hans eksploderte, derfor måtte han bruke en lapp over dette øyet for resten av livet sitt. Mens han jobbet ved Instituttet for helse, gikk han på kveldsskole og fikk sin mastergrad i realfag fra New York University i 1941. Selv om han ble en ateist tidlig i livet og mislikte den strenge oppdragelsen av sine foreldres religion, identifiserte han seg med den jødiske kulturen og ble derfor medlem av flere internasjonale organisasjoner og grupperinger mot anti-semittisme. Hans kone, Sally Taub Axelrod, døde i 1992 i en alder av 53 år. Da han døde, hadde han overlevd deres to sønner, Paul og Alfred, og tre barnebarn.
I 1946 fikk Axelrod en stilling som arbeider under Bernard Brodie ved det anerkjente Goldwater Memorial Hospital. Brodie og Axelrod`s forskning fokuserte på hvordan analgetika (smertestillende arbeid).
I 1949 begynte Axelrod arbeidet ved National Heart Institute, som er forløperen for National Heart, Lung, and Blood Institute (NHLBI), en del av National Institutes of Health (NIH). Han undersøkte mekanismene og effekter av koffein, noe som førte ham til en interesse for det sympatiske nervesystemet og de viktigste signalstoffer, adrenalin og noradrenalin. I løpet av denne tiden, forsket Axelrod også på stoffer som kodein, morfin, metamfetamin, og efedrin og han utførte noen av de første forsøkene med det narkotiske stoffet LSD. Han innså på denne tiden at han ikke kunne fremme sin karriere uten noen doktorgrad, så da tok han permisjon fra NIH i 1954 for å begynne ved George Washington University Medical School. Han tok eksamen derfra ett år senere, i 1955. Axelrod returnerte deretter til NIH og begynte på noe av den viktigste forskningen så langt i hans karriere.
I 1958, Axelrod oppdaget også og karakteriserte enzymet katekol-O-methyl, som er involvert i nedbrytningen av katekolaminer i menneskekroppen. Noen av Axelrod's senere forskning fokuserte på pinealkjertelen. Han og hans kolleger viste at hormonet melatonin er generert fra tryptofan, som er signalstoffet i serotonin. Satsene for syntese og slipp følger kroppens døgnrytmen drevet av hjernen. Axelrod og hans kolleger fortsatte sine arbeider ved å vise at melatonin hadde vidtrekkende effekter i hele det sentrale nervesystemet, slik at pinealkjertelen også fungerte som en biologisk klokke for kroppen. Han fortsatte med å jobbe ved National Institute of Mental Health ved NIH helt frem til sin død i 2004.
Etter å ha mottatt Nobels fredspris i 1970, brukte Axelrod sin synlighet som talsmann angående flere vitenskaplige spørsmål. I 1973 opprettet USAs daværende president Richard Nixon en ny etat med det konkrete mål om å utrydde alle former for kreft. Axelrod, organiserte, sammen med flere andre nobelprisvinnere som f. eks Marshall W. Nirenberg og Christian Anfinsen, en underskriftskampanje av forskere som kraftig motsatte seg den nye etaten, med den hovedbegrunnelse at ved å fokusere utelukkende på kreft, så ville offentlige midler ikke være tilgjengelig for livsviktig forskning på andre, mer løsbare, medisinske problemer. Axelrod hadde også lånt navnet sitt til flere protester mot fengslingen av forskere i Sovjetunionen. Dr. Axelrod var medlem av styret i Federation of American Scientists og i International Academy of Science.
Eksterne lenker [rediger]
- (en) Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1970 hos Nobelprize.org
- (en) Julius Axelrod hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1970
|
||||||||
