Julius Axelrod

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Julius Axelrod
Julius Axelrod
Julius Axelrod vant Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1970
Født 30. mai 1912
New York
Død 29. desember 2004 (92 år)
Bethesda, Maryland
Nasjonalitet Amerikansk
Bopel Bethesda, Maryland
Institusjoner National Institutes of Health
Alma mater City College of New York, George Washington University Medical School
Fagfelt Biokjemi
Kjent for Metabolisme av katekolaminer
Priser og utmerkelser Nobelprisen i fysiologi eller medisin (1970)

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysiologi eller medisin
1970

Julius Axelrod (født 30. mai 1912 i New York, død 29. desember 2004 i Rockville, Maryland) var en amerikansk biokjemiker og vinner av Nobelprisen i fysiologi eller medisin.

Han vant Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1970 sammen med Bernard Katz og Ulf von Euler. Nobelkomiteen hedret ham for hans arbeid angående utgivelsen og reopptak av katekolaminer og nevrotransmittere, en klasse av kjemikalier i hjernen som inneholder adrenalin, noradrenalin, og, som ble senere oppdaget, dopamin. Axelrod har også levert flere viktige bidrag som har ført til en bedre forståelse av pinealkjertelen og hvordan denne er regulert i løpet av den menneskelige sove-våkne syklusen.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Axelrod ble født i New York City, som sønn av jødiske immigranter fra Polen. Han fikk sin bachelorgrad i biologi fra College of the City of New York i 1933. Axelrod ønsket mest av alt å bli lege, men ble avvist fra alle medisinske skolene som han søkte seg til. Han jobbet en kort periode som en laborant ved New York University, så i 1935 fikk han en jobb i New York City Department of Health som drev med testing av vitamin-tilskudd til maten.

Han skadet sitt venstre øye da en ammoniakk-flaske i laboratoriet hans eksploderte, derfor måtte han bruke en lapp over dette øyet resten av livet. Mens han jobbet ved Instituttet for helse, gikk han på kveldsskole og tok en mastergrad i realfag ved New York University i 1941. Selv om han ble ateist tidlig i livet og mislikte den strenge oppdragelsen i følge foreldrenes religion, identifiserte han seg med den jødiske kulturen og ble derfor medlem av flere internasjonale organisasjoner og grupperinger mot anti-semittisme. Hans kone, Sally Taub Axelrod, døde i 1992 i en alder av 53 år. Da han døde, hadde han overlevd deres to sønner, Paul og Alfred, og tre barnebarn.

I 1946 fikk Axelrod en stilling under Bernard Brodie ved det anerkjente Goldwater Memorial Hospital. Brodie og Axelrods forskning fokuserte på analgetika (smertestillende).

I 1949 begynte Axelrod arbeidet ved National Heart Institute, som er forløperen for National Heart, Lung, and Blood Institute (NHLBI), en del av National Institutes of Health (NIH). Han undersøkte mekanismene og effekter av koffein, noe som førte ham til en interesse for det sympatiske nervesystemet og de viktigste signalstoffer, adrenalin og noradrenalin. I løpet av denne tiden, forsket Axelrod også på stoffer som kodein, morfin, metamfetamin, og efedrin og han utførte noen av de første forsøkene med det narkotiske stoffet LSD. Han innså på denne tiden at han ikke kunne fremme sin karriere uten en doktorgrad. Derfor tok han permisjon fra NIH i 1954 for å begynne ved George Washington University Medical School. Han tok eksamen derfra ett år senere, i 1955. Axelrod returnerte til NIH og startet den viktigste forskningen så langt i hans karriere.

I 1958 oppdaget Axelrod og karakteriserte enzymet katekol-O-methyl, som er involvert i nedbrytningen av katekolaminer i menneskekroppen. Noe av Axelrods senere forskning fokuserte på pinealkjertelen. Han og hans kolleger viste at hormonet melatonin er generert fra tryptofan, som er signalstoffet i serotonin. Satsene for syntese og slipp følger kroppens døgnrytme drevet av hjernen. Axelrod og hans kolleger fortsatte sine arbeider ved å vise at melatonin hadde vidtrekkende effekter i hele det sentrale nervesystemet, slik at pinealkjertelen også fungerte som en biologisk klokke for kroppen. Han fortsatte med å jobbe ved National Institute of Mental Health ved NIH helt frem til sin død i 2004.

Etter å ha mottatt Nobels fredspris i 1970, brukte Axelrod sin posisjon som talsmann for flere vitenskaplige spørsmål. I 1973 opprettet USAs daværende president Richard Nixon en ny etat med det konkrete mål om å utrydde alle former for kreft. Axelrod organiserte, sammen med flere andre nobelprisvinnere som Marshall W. Nirenberg og Christian Anfinsen, en underskriftskampanje av forskere som kraftig motsatte seg den nye etaten, med den hovedbegrunnelse at ved å fokusere utelukkende på kreft, ville offentlige midler ikke være tilgjengelig for livsviktig forskning på andre, mer løsbare, medisinske problemer.

Axelrod hadde også lånt navnet sitt til flere protester mot fengslingen av forskere i Sovjetunionen. Dr. Axelrod var medlem av styret i Federation of American Scientists og i International Academy of Science.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]