Jules Michelet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Jules Michelet (født 21. august 1798 i Paris, død 9. februar 1874) var en fransk historiker preget av en familie med hugenottbakgrunn. Han er kjent for å ha innført begrepet «renessanse» da han i 1855 da han lanserte det syvende bindet av sin franske historie under tittelen Renaissance.

[rediger] Mesterverk

I 1867 ferdiggjorde Michelet sitt livs store verk om Frankrikes historie. I sitt vanlige utgave fylte verket nitten bind. Det første av disse omhandler den tidlige historie opp til Karl den stores død, det andre med blomstringstiden under føydalismens Frankrike, det tredje handler om 1200-tallet, det fjerde, femte og sjette om Hundreårskrigen, det syvende og åttende om etableringen av bondemakten under Karl VII og Ludvig XI. 1500- og 1600-tallet hadde fire bind hver, en god del kun perifert forbundet til fransk historie, spesielt de to bindene under titulert henholdsvis Renaissance og Reforme. De siste tre bindene fraktet historien videre til 1700-tallet og fram til den franske revolusjonen.

[rediger] Akademisk omdømme

Michelet var kanskje en av de første historikere som henga seg til alt innenfor en malende historie om middelalderen, og hans opptegnelse er fortsatt en av de mest livaktige som finnes. Hans forespørsler i manuskripter og trykte autoriteter var mest arbeidsomme, men hans livlige forestillingsevne og hans sterke religiøse og politiske fordommer fikk ham til å vurdere alle ting fra et entydig personlig synsvinkel. Det er derfor en ujevn behandling av historiske hendelser hos ham.