Joseph Fesch

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Joseph Fesch
Joseph Feschs våpen som kardinal, suveren fyrste og prins av Frankrike. Våpenet er basert på det franske keiserdømmet, etter samme modell som våpenet til Eugène de Beauharnais.

Joseph Fesch (født 3. januar 1763 i AjaccioKorsika, død 13. mars 1839 i Roma i Pavestaten) var kardinal i den katolske kirke, erkebiskop av Lyon og medlem av den franske keiserlige familien under nevøen Napoleons styre. Han ble i 1805 fransk greve og senator, fikk i 1806 rang som suveren fyrste og ble i 1807 prins av Frankrike, og i 1815 også pair av Frankrike. Han er husket som Napoleons fremste kirkediplomat, som en av sin samtids fremste kunstsamlere, og for å ha etablert Musée Fesch på Korsika, en av Frankrikes fineste samlinger av eldre malerkunst og en av de viktigste napoleonske samlingene.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Fesch ble født på Korsika, som i 1755 hadde blitt erklært som en uavhengig republikk med sin tids mest liberale styreform (Republikken Korsika), men som fremdeles ble gjort krav på av Republikken Genova. Fire år etter hans fødsel ble Korsika invadert og i 1770 innlemmet i Frankrike, etter at Republikken Genova hadde solgt sitt krav på øya til franskmennene etter at genoveserne hadde mistet troen på at de selv kunne gjenerobre øya.

Han var sønn av den sveitsiskfødte marineoffiseren Franz Fesch, som trådte i Republikken Genovas tjeneste, og den korsikanske adelskvinnen Angela Maria Pietrasanta. Hans farsslekt var en av Basels fremste patrisierslekter og hadde fått en adelsstadfesting i Det tysk-romerske rike i 1563. Fra morens første ekteskap hadde han en eldre halvsøster, Letizia Ramolino, som var mor til Napoleon Bonaparte. Dessuten var han grandonkel til kardinal Lucien-Louis-Joseph-Napoléon Bonaparte (1868).

Familien Fesch hadde gått over til protestantismen i 1530, men faren Franz Faesch hadde blitt katolikk da han kom til Korsika. Med økonomisk støtte fra den daværende erkediakon i Ajaccio, Luciano Buonaparte (1718–1791), som var onkel til hans svoger Carlo Buonaparte, begynte Fesch å studere ved presteseminaret i Aix-en-Provence i 1781.

Joseph Fesch ble prest i 1785 og allerede 24 år gammel ble han selv erkediakon i hjembyen Ajaccio, men måtte trekke seg etter den franske revolusjon. I likhet med de fleste korsikanere stilte han seg avvisende til revolusjonen og protesterte særlig mot underordningen av den katolske kirke under den franske revolusjonsregjeringen. Hans karriere på første del av 1790-tallet var obskur, men i 1796 ble han generalkrigskommissær for arméen i Italia, kommandert av nevøen Napoleon.

Da den religiøse fred ble gjenopprettet ved konkordatet i 1801, som han var med på å fremforhandle, gikk han tilbake til det geistlige liv. Han var erkebiskop av Lyon 18021839 og ble kreert til kardinal i januar 1803 av pave Pius VII etter ønske fra Napoleon. I det franske keiserdømme ble han i 1804 utnevnt til Frankrikes ambassadør i Roma og i 1805 til senator og greve samt til keiserlig hoffkapellan (Grand aumônier de France). I 1806 ble han av Karl Theodor von Dalberg valgt til koadjutor og etterfølger som fyrstbiskop av Regensburg og fyrstprimas; dette gav ham rang på linje med de andre suverene fyrstene i Rhinforbundet og tiltaleformen høyhet og eminense. I 1807 ble han av Napoleon tildelt tittelen prins av Frankrike (prince français), en tittel for keiserens nærmeste familie som var i arvefølgen til keisertronen, og som han bare delte med Napoleons søsken, Joachim Murat og Eugène de Beauharnais.

Han var Napoleons fremste diplomat overfor Paven og Pavestaten. Som følge av sine andre oppgaver var han fraværende fra sitt erkebispedømme mye av tiden. Han fikk bl.a. oppdraget å overbevise paven om å komme til Napoleons keiserkroning. Han viet nevøen Napoleon til Joséphine de Beauharnais dagen før kroningen i Paris i 1804, og i 1810 viet han Napoleon til Maria Louise av Østerrike. Etter at Napoleon kom i stadig sterkere konflikt med paven surnet forholdet mellom onkelen og nevøen, og særlig opprørte Napoleons behandling av paven ham. Likefullt forble han i motsetning til mange andre i keiserfamilien og det øverste riksstyret lojal mot Napoleon, men trakk seg tilbake til sitt erkebispedømme. Da østerrikerne kom i 1814 begav han seg til Orléans. Der møtte han sin søster Letizia Bonaparte og sammen begav de seg til fots til Roma. Under de hundre dagene i 1815 ble han kalt tilbake til Paris og utnevnt til pair av Frankrike av nevøen, men etter Napoleons andre abdikasjon dro han og søsteren med pavens tillatelse igjen til Roma, der paven stilte Palazzo Falconieri til hans disposisjon og der han levde ut sine dager i komfortable forhold omgitt av sin kunstsamling. I likhet med resten av den keiserlige familie ble han i 1815 landsforvist fra Frankrike. Han avviste kontant press fra den franske regjeringen under restaurasjonen om å trekke seg som erkebiskop av Lyon, men utøvet ikke lenger den faktiske bispegjerningen. Han beholdt embedet på papiret til sin død, men paven utnevnte en apostolisk administrator til å styre erkebispedømmet i 1817. Av paven ble han tildelt adelstittelen (romersk) prins. Han hadde nær kontakt med sin søster Letizia (som bodde i Palazzo D'Aste, også kalt Palazzo Bonaparte) frem til hennes død i 1836, og var det eneste familiemedlemmet hun så i særlig omfang under årene i Roma.[1]

Han var kardinalprest med tittelkirken Santa Maria della Vittoria fra 1803 til 1822, og kardinalprest med tittelkirken San Lorenzo in Lucina fra 1822 til sin død i 1839.

Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og ved konklavet 1830-1831 som valgte pave Gregor XVI.

En saligkåringsprosess av Fesch ble åpnet av kardinal Jean-Marie Lustiger på slutten av 1900-tallet.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Han fikk storkorset av Æreslegionen (tildelt av Napoleon), var ridder av Den gylne spores orden (tildelt av pave Pius VII) og ridder av Ordenen det gylne skinn (tildelt av Karl IV av Spania).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Michel Lévy, Dictionnaire de la conversation et de la lecture, Vol. 3, p. 409, 1852

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Friedrich Wilhelm Bautz: «Joseph Fesch». I Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 2, Hamm 1990, ISBN 3-88309-032-8, sp. 22–23. (betalingstjeneste)
  • Jean Baptiste Lyonnet: Le Cardinal Fesch, archevêque de Lyon, primat des Gaules, etc., etc. Fragments biographiques, politiques et religieux pour servir à l'histoire ecclésiastique contemporaine. 2 bd., Lyon-Paris, Perisse, 1841


Forgjenger:
 Yves-Alexandre de Marbeuf 
Erkebiskop av Lyon
Etterfølger:
 Joachim-Jean-Xavier d'Isoard