Johanna Kinkel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johanna Kinkel 1840.

Johanna Kinkel (pikenavn Mockel; født 8. juli 1810 i Bonn, død 15. november 1858 i London) var en tysk komponist, musikkpedagog og forfatter.

Sammen med den politiske aktivisten, poeten og musikkritikeren Gottfried Kinkel, som hun senere giftet seg med, grunnla hun den kjente senromantiske dikterkretsen Maikäferbund («Oldenborreforbundet»). Hun ble regnet som midtpunktet i Bonns kulturelle liv, er den eneste betydelige 1800-talls forfatter av litteratur på den lokale dialekten, og hun var en tidlig kvinnesaksforkjemper.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Johanna Kinkel var datter av gymnaslæreren Peter Joseph Mockel som tidlig støttet henne i hennes musikalske aktiviteter. Allerede i 15-års alderen visste den strengt katolsk oppdratte jenta at hun ville bli musiker. Gjennom faren kom hun i kontakt med Franz Anton Ries og hans krets. Av Ries fikk hun undervisning i klaverspill. Kinkel arbeidet først som klaver- og sanglærer. 19 år gammel komponerte hun op. 1, Vogelkantate for sangforeningen «Musikalische Kränzchen», som Ries ville hun skulle overta ledelsen av. Hun ledet sangforeningen i periodene 1829-1832, 1834-1836 og fra 1839 til våren 1848.

Første ekteskap[rediger | rediger kilde]

22 år gammel giftet hun i 1832 seg med bok- og musikkhandleren Johann Paul Mathieux fra Köln, men etter seks måneder hentet foreldrene sin fysisk og psykisk nedbrutte datter tilbake til Bonn. Ifølge en legeerklæring var hun blitt grovt mishandlet. Etter over et år gjenopptok hun sine musikalske aktiviteter i Bonn.

Utdannelse i Berlin[rediger | rediger kilde]

Johanna Kinkel

Johanna ble kjent med Felix Mendelssohn Bartholdy gjennom datteren Dorothea Schlegel. På hans råd begynte Johanna å studere generalbass hos Karl Böhmer i Berlin, og hos Wilhelm Taubert utdannet hun seg til konsertpianist. Kinkel finansierte selv studieoppholdet ved å gi private pianotimer. Via Georg von Brentano som hun hadde blitt kjent med i Frankfurt, og som hun også forelsket seg i, ble hun snart en venn av Bettina von Arnim. Hun ble dessuten venn med sin mentors søster, Rebecca Mendelssohn Bartholdy og Fanny Hensel. I denne kretsen, og i von Arnims salong, lærte hun flere andre samtidige berømtheter å kjenne, blant annet Clara Wieck, Adelbert von Chamisso, Karl August Varnhagen von Ense og Emanuel Geibel.

Tiden i Berlin var en fruktbar periode, hun skrev blant annet duetter, kantater og satte musikk til dikt av Johann Wolfgang von Goethe, Emanuel Geibel og til egne tekster. Alt er god romantisk bruksmusikk[1] som fikk gode kritikker av blant annet Robert Schumann, og musikken hennes var svært populær i samtiden.

Tilbake i Bonn[rediger | rediger kilde]

I 1839 gikk Johann Paul Mathieux endelig med på skilsmisse, og hun vendte tilbake til Bonn. Der arrangerte hun morgenkonserter, og sammen med sine tidligere elever grunnla hun en sangforening som skal være den første i Tyskland ledet av en kvinne. Hun ble nå midtpunktet for det musikalske livet i Bonn, og begeistret blant annet Franz Liszt med sine konserter.

Gottfried Kinkel var et flyktig bekjentskap fra Johannas ungdomstid, og i mai 1839 møttes de igjen. Etter en langdryg prosess var skilsmissen formelt i orden i 1840, og i 1843 konverterte hun til protestantismen for å kunne gifte seg om igjen. Gottfred og Johanna Kinkel fikk fire barn. Sammen grunnla paret Maikäferbund, som ved siden av å holde sosiale sammenkomster ga ut et håndskrevet tidsskrift med samme navn som bare sirkulerte blant venner. Medlemmer av dikterkretsen var blant annet Jacob Burkhardt, Willibald og Franz Beyschlag, Karl Simrock, Alexander Kaufmann og Wilhelm Junkmann. Johanna Kinkel skrev som eneste kvinne i tidsskriftet; det dreide seg om dikt, fortellinger, anekdoter og musikk-kritikk. I 1849 publiserte hun fortellingen Dä Hon on dat Eechhohn. Ä Verzellsche für Blahge. («Hunden og ekornet. En fortelling for barn.»)

Marsrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

Gottfried Kinkel; 1849

Gottfried Kinkel ble en av symbolfigurene under 1849-opprøret. Kravet var en fellestysk republikk og Johanna støttet sin mann helhjertet. Karl Marx, som utgav Neue Rheinische Zeitung i Köln under revolusjonen, ville ha henne som oversetter av engelske tekster, men Gottfried Kinkel motsatte seg dette. Under Kinkels fravær som utsending i Berlin og kort etter deltaker i revolusjonen, overtok Johanna Kinkel redaksjonsansvaret for Neue Bonner Zeitung.

Etter at den siste badiske oppstanden var slått ned, og dermed den tyske marsrevolusjonen 1848/1849 i det hele, ble Gottfried Kinkel arrestert av det prøyssiske militæret og dømt til tukthusstraff på livstid. Men natten til 7. november 1850 klarte Carl Schurz å befri ham fra tukthuset i Spandau, og begge flyktet til Storbritannia.

Emigrasjon til London[rediger | rediger kilde]

I januar 1851 kom Johanna og de fire barna til eksiltilværelsen i London. Etter en agitasjonstur i USA (september 1851 – februar 1852) for å samle inn penger og tropper til en ny revolusjon i Tyskland, grunnla hun en sangskole for barn og gav klaver- og sangtimer. Til tider var det den eneste inntektskilden familien hadde. Hun holdt konserter i London, Manchester og Edinburgh, gav privatundervisning og underviste ved flere institusjoner i London. Fordi Johanna i stor grad måtte sørge for familiens livsopphold hadde hun liten tid til å komponere, men hun skrev musikkvitenskapelige avhandlinger og holdt foredrag, blant annet om Mendelssohn, Chopin, Mozart og Beethoven. Kort før sin død avsluttet hun romanen Hans Ibeles in London som ble utgitt posthumt. I boken bearbeidet hun sine egne og sine venners erfaringer i eksil.

I en alder av 46 år fikk Johanna Kinkel et hjerteinfarkt som hun kom seg av i første omgang. Helsetilstanden hennes ble imidlertid verre igjen i 1858, og på ettermiddagen 15. november døde hun etter et fall fra soveromsvinduet i 3. etasje. Omstendighetene tydet på selvmord under en depresjon, men årsaken ble ikke entydig fastslått.

Verk[rediger | rediger kilde]

  • Don Ramiro (1840)
  • Erzählungen (1849)
  • Acht Briefe an eine Freundin über Clavier-Unterricht. Zimmermann, Straubenhardt 1989, ISBN 3-927163-05-8 (ettertrykk)
  • Hans Ibeles in London: ein Roman aus dem Flüchtlingsleben. Helmer, Frankfurt am Main 1991, ISBN 3-927164-41-0 (ettertrykk)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Marie Goslich: Briefe von Johanna Kinkel. I: Preußische Jahrbücher. bind 97. Berlin 1889, s. 185-222 og s. 398-433.
  • Paul Kaufmann: Johanna Kinkel: Neue Beiträge zu ihrem Lebensbild. Stilke, Berlin 1931
  • Monica Klaus: Johanna Kinkel. Romantik und Revolution. Böhlau, Köln/Weimar/Wien 2008, ISBN 978-3-412-20175-3 (Kvinnelige komponister i Europa. bind 7)
  • Elsa Ostleitner: Fanny Hensel, Josephine Lang, Johanna Kinkel. I: Vergessene Komponistinnen des Biedermeier. Hans Schneider Verlag, Tutzing 2000, ISBN 3-7952-1015-1, S. 53–60.
  • Klaus Schmidt: Gerechtigkeit, das Brot des Volkes – Johanna und Gottfried Kinkel. Eine Biographie. Radius-Verlag, Stuttgart 1996, ISBN 3-87173-096-3.
  • J. F. Schulte: Johanna Kinkel. Schöningh, Münster 1908.
  • Monica Klaus (Bearb.): Liebe treue Johanna! Liebster Gottit! Der Briefwechsel zwischen Gottfried und Johanna Kinkel 1840-1858. Stadt Bonn 2008 Veröffentlichungen des Stadtarchivs Bonn. Bd 67-69 ISBN 978-3-922832-43-0
  • Carl Schurz: Lebenserinnerungen bis zum Jahre 1852. Georg Reimer, Berlin 1911.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]