Johanna Kinkel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johanna Kinkel 1840.

Johanna Kinkel (pikenavn Mockel; født 8. juli 1810 i Bonn, død 15. november 1858 i London) var en tysk komponist, musikkpedagog og forfatter.

Sammen med sin senere ektemann, den politiske aktivisten, poeten og musikkritikeren Gottfried Kinkel, grunnla hun den senromantiske dikterkretsen Maikäferbund («Oldenborreforbundet»), og ble regnet som et midtpunkt i Bonns kulturelle liv. Hun er den eneste betydelige 1800-talls forfatter av litteratur på Bonn-dialekten, og var en tidlig kvinnesaksforkjemper.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Johanna Mockel var datter av gymnaslæreren Peter Joseph Mockel. Han oppmuntret og støttet hennes musikalske bestrebelser, og allerede i 15-års alderen visste den strengt katolsk oppdratte jenta at hun ville bli musiker. Gjennom faren kom hun i kontakt med Franz Anton Ries og hans krets. Ries underviste henne i klaverspill, og hun arbeidet først som klaver- og sanglærer. 19 år gammel komponerte hun op. 1, Vogelkantate for sangforeningen «Musikalische Kränzchen», som hun også ledet i periodene 1829–1832, 1834–1836 og fra 1839 til våren 1848.

Første ekteskap[rediger | rediger kilde]

I 1832, da hun var 22 år gammel, giftet hun seg med bok- og musikkhandleren Johann Paul Mathieux fra Köln. Bare seks måneder senere hentet foreldrene sin fysisk og psykisk nedbrutte datter tilbake til Bonn. Ifølge en legeerklæring var hun blitt grovt mishandlet. Etter over et år gjenopptok hun sine musikalske aktiviteter i Bonn.

Utdannelse i Berlin[rediger | rediger kilde]

Johanna Kinkel

Johanna ble kjent med Felix Mendelssohn gjennom Dorothea Schlegel. På Mendelssohns råd begynte hun å studere generalbass hos Karl Böhmer i Berlin, og hos Wilhelm Taubert utdannet hun seg til konsertpianist. Hun finansierte selv studieoppholdet ved å gi private pianotimer. Via Georg von Brentano som hun hadde blitt kjent med i Frankfurt, og som hun også forelsket seg i, ble hun snart en venn av Bettina von Arnim. Hun ble dessuten venn med sin mentors søster, Rebecca Mendelssohn Bartholdy og Fanny Hensel. I denne kretsen, og i von Arnims salong, lærte hun flere andre samtidige berømtheter å kjenne, blant annet Clara Wieck, Adelbert von Chamisso, Karl August Varnhagen von Ense og Emanuel Geibel.

Tiden i Berlin var en fruktbar periode, hun skrev eksempelvis duetter, kantater og satte musikk til dikt av Johann Wolfgang von Goethe, Emanuel Geibel og til egne tekster. Alt er god romantisk bruksmusikk[1] som fikk gode kritikker av blant annet Robert Schumann, og musikken hennes var svært populær i samtiden.

Tilbake i Bonn[rediger | rediger kilde]

I 1839 gikk Johann Paul Mathieux endelig med på skilsmisse, og hun vendte tilbake til Bonn. Der arrangerte hun morgenkonserter, og sammen med sine tidligere elever grunnla hun en sangforening som skal være den første i Tyskland ledet av en kvinne. Hun ble nå midtpunktet for det musikalske livet i Bonn, og begeistret blant annet Franz Liszt med sine konserter.

Gottfried Kinkel var et flyktig bekjentskap fra Johannas ungdomstid, og i mai 1839 møttes de igjen. Etter en langdryg prosess var skilsmissen formelt i orden i 1840, og i 1843 konverterte hun til protestantismen for å kunne gifte seg på ny. Gottfred og Johanna Kinkel fikk fire barn. Sammen grunnla paret Maikäferbund, som ved siden av å holde sosiale sammenkomster, gav ut et håndskrevet tidsskrift ved samme navn som sirkulerte blant venner. Medlemmer av dikterkretsen var blant annet Jacob Burkhardt, Willibald og Franz Beyschlag, Karl Simrock, Alexander Kaufmann og Wilhelm Junkmann. Johanna Kinkel skrev som eneste kvinne i tidsskriftet; det dreide seg om dikt, fortellinger, anekdoter og musikk-kritikk. I 1849 publiserte hun fortellingen Dä Hon on dat Eechhohn. Ä Verzellsche für Blahge. («Hunden og ekornet. En fortelling for barn.»)

Marsrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

Gottfried Kinkel; 1849

Gottfried Kinkel ble en av symbolfigurene under det badisk-pfalsiske opprøret i 1849. Kravet var en fellestysk republikk og Johanna støttet sin mann helhjertet. Karl Marx, som utgav Neue Rheinische Zeitung i Köln under revolusjonen, ville ha henne som oversetter av engelske tekster, men Gottfried Kinkel motsatte seg dette. Under Kinkels fravær som utsending i Berlin og kort etter som deltaker i revolusjonen, overtok Johanna Kinkel redaksjonsansvaret for Neue Bonner Zeitung.

Etter at den siste badiske oppstanden var slått ned, og dermed den tyske marsrevolusjonen 1848/1849 i det hele, ble Gottfried Kinkel arrestert av det prøyssiske militæret og dømt til tukthusstraff på livstid. Natt til 7. november 1850 klarte Carl Schurz å befri ham fra tukthuset i Spandau, og begge kumpanene flyktet til Storbritannia.

Emigrasjon til London[rediger | rediger kilde]

I januar 1851 ankom Johanna og de fire barna til London. Etter en agitasjonstur i USA (september 1851 – februar 1852) for å samle inn penger og tropper til en ny revolusjon i Tyskland, grunnla hun en sangskole for barn og gav klaver- og sangtimer. Til tider var dette den eneste inntektskilden familien hadde. Hun holdt konserter i London, Manchester og Edinburgh, gav privatundervisning og underviste ved flere institusjoner i London. Fordi Johanna i stor grad måtte sørge for familiens livsopphold, fikk hun liten tid til å komponere, men skrev musikkvitenskapelige avhandlinger og holdt foredrag, blant annet om Mendelssohn, Chopin, Mozart og Beethoven. Kort før sin død avsluttet hun den posthumt utgitte romanen Hans Ibeles in London. I boken bearbeidet hun sine egne og sine venners erfaringer i eksil.

I en alder av 46 år fikk Johanna Kinkel et hjerteinfarkt som hun kom seg av i første omgang. Helsetilstanden hennes ble imidlertid verre igjen i 1858, og på ettermiddagen 15. november døde hun etter et fall fra soveromsvinduet i 3. etasje. Omstendighetene tydet på selvmord under en depresjon, men årsaken ble ikke entydig fastslått.

Verk[rediger | rediger kilde]

  • Don Ramiro (1840)
  • Erzählungen (1849)
  • Acht Briefe an eine Freundin über Clavier-Unterricht. Zimmermann, Straubenhardt 1989, ISBN 3-927163-05-8 (ettertrykk)
  • Hans Ibeles in London: ein Roman aus dem Flüchtlingsleben. Helmer, Frankfurt am Main 1991, ISBN 3-927164-41-0 (ettertrykk)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Marie Goslich: Briefe von Johanna Kinkel. I Preußische Jahrbücher, bind 97. Berlin 1889, s. 185-222 og s. 398-433.
  • Paul Kaufmann: Johanna Kinkel: Neue Beiträge zu ihrem Lebensbild. Stilke, Berlin 1931
  • Monica Klaus: Johanna Kinkel. Romantik und Revolution. Böhlau, Köln/Weimar/Wien 2008, ISBN 978-3-412-20175-3 (i = Europäische Komponistinnen, bind 7 )
  • Monica Klaus (red.): Liebe treue Johanna! Liebster Gottit! Der Briefwechsel zwischen Gottfried und Johanna Kinkel 1840–1858. Stadt Bonn 2008 Veröffentlichungen des Stadtarchivs Bonn. Bd 67-69 ISBN 978-3-922832-43-0
  • Elsa Ostleitner: Fanny Hensel, Josephine Lang, Johanna Kinkel. I Vergessene Komponistinnen des Biedermeier. Hans Schneider Verlag, Tutzing 2000, ISBN 3-7952-1015-1, s. 53–60.
  • Klaus Schmidt: Gerechtigkeit, das Brot des Volkes – Johanna und Gottfried Kinkel. Eine Biographie. Radius-Verlag, Stuttgart 1996, ISBN 3-87173-096-3.
  • J. F. Schulte: Johanna Kinkel. Schöningh, Münster 1908.
  • Carl Schurz: Lebenserinnerungen bis zum Jahre 1852. Georg Reimer, Berlin 1911.

Radiodokumentar[rediger | rediger kilde]

  • Blanche Kommerell: Und so flieh ich die Zeit. Radiodokumentar. Regissør: Fritz-Ernst Fechner. Rundfunk der DDR, 1990.[2]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]