Jan Solberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jan Solberg
Født29. des. 1920Rediger på Wikidata
Død11. sep. 1944Rediger på Wikidata (23 år)
BeskjeftigelseMilitært personell Rediger på Wikidata
Utdannet vedNorges tekniske høgskole
NasjonalitetNorge
Medlem avMI6
UtmerkelserSt. Olavsmedaljen med ekegren
King's Commendation for Brave Conduct
Minnestein.

Jan Solberg (født 29. desember 1920, død 11. september 1944) var en motstandsmann og fenrik fra Oslo.[1][2][3]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Solberg studerte ved Norges tekniske høgskole og kom etter Tysklands angrep på Norge i 1940 inn i motstandsarbeid. Han måtte rømme til Sverige og kom derfra til Storbritannia, der han ble rekruttert til Special Operations Executive. Senere ble han overført til Secret Intelligence Service.

I mars 1944 ble han sendt til Norge på hemmelig oppdrag. Sammen med Johan Svedahl opererte han radiosenderen med kodenavn Dag i Trondheimsområdet. Målet var å drive etterretning mot tyske krigsskip i Trondheimsfjorden. Tyskerne peilet inn stasjonen i september 1944, og Solberg ble skutt av tyske soldater på Hasetkammen i Malvik kommune.

Solberg ble post mortem tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren.[4] Han ble også posthumt hedret med den britiske King's Commendation for Brave Conduct.[5] På stedet der han falt ble det i 1947 reist en minnestein med inskripsjon «Her falt Jan Solberg i kampen for frihet og rett. 11. sept. 1944». Jan Solbergs navn står også på minnetavlen ved over falne under andre verdenskrig i inngangspartiet til hovedbygget ved NTNU.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bjørn A. Rørholt: Usynlige soldater, Oslo: Aschehoug, 1990, s. 233-235.
  2. ^ Kåre Forbord: Malvik bygdebok, bd. 5, Hommelvik: Malvik kommune, 1993, s. 410-413.
  3. ^ Knut Alming et al.: Holdningskamp og motstandsvilje: NTH under krigen 1940-1945, Trondheim: Tapir, 1995, s. 68-69.
  4. ^ Erik Gjems-Onstad (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo: Grøndahl Dreyer, 1995, s. 203.
  5. ^ «Høye utmerkelser til norske offiserer», Verdens Gang, 16. oktober 1946.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]